Skärmarna finns överallt – i klassrummet, på bussen, runt middagsbordet. Barnen sitter böjda över skärmen, tidigt och sent. Algoritmerna stjäl dagar och år från det de egentligen behöver: leka, sova, röra sig, läsa, dagdrömma, och inte minst umgås med andra.
Samtidigt rasar skolresultaten och psykisk ohälsa ökar. Vi har gett barnen fri tillgång till appar vi själva knappt kan hantera och till sociala medier som kräver en mental mognad som barn inte har utvecklat. Vi har gjort det för att vi ofta får höra att ”det digitala har kommit för att stanna”. De enda som tjänar på det är techjättarna. Maja Lunde slår larm om allt barn går miste om när de tillbringar så många av dygnets timmar fastklistrade vid en skärm. Hur kan vi tillåta ett så okritiskt skärmbruk när vi vet att det får så många negativa effekter? Vad kan vi göra för att vända den här utvecklingen?
Skärmbarnen är en lägesrapport om barn och skärmar och bör läsas av alla som har barn, jobbar med barn och är engagerade i debatten. Boken är inte bara riktad till en intresserad och oroad allmänhet, utan även till politiker och beslutsfattare.
Maja Lunde is a Norwegian author and screenwriter. Lunde has written ten books for children and young adults. She has also written scripts for Norwegian television, including for the children’s series Barnas supershow (“The Children’s Super Show”), the drama series Hjem (“Home”) and the comedy series Side om Side (“Side by Side”). The History of Bees is her first novel for adults. She lives with her husband and three children in Oslo.
Dette er en svært viktig bok om hvordan Norges regjering lott seg forføres av teknologiselskap, for å ha skjerm foran barn i skolealderen helt fra start, uten å tenke på hvorvidt dette er fornuftig eller ikke. Jeg har aldri hatt noen barn i norsk skole, men jeg skjønner Maja Lundes frustrasjon.
Det er også etter at jeg lest hennes bok som jeg for alvor prøver å gjøre noe med min egen telefonavhengighet. Nå prøver jeg å utføre alle oppgaver som kan på PC og ikke telefon (som nå) og har installert en app som blokkerer tilgang på apper som spiser tiden min.
Jeg er voksen. Jeg var barn uten skjerm. Til og med uten TV! Jeg har lest mye som barn. Så mye faktisk, at jeg kunne gå rett inn på morsmålsundervisning på videregående, uten å ha hatt undervising i svensk på fire år. Det ville neppe vært mulig idag. Dagens ungdom forventes kontrollere sitt skjermbruk selve, på tross av at vi vet at teknologiselskapene har gjort dem så avhengighetsskapende som mulig. Det er ikke rettferdig. Jeg er enig i Maja Lunde at det hadde vært bedre å gå tilbake til penn og papir i skolen, og innføre 18-års grense på sosial medier.
Uansett hva du mener, les boka. Og les tittelen en gang til. Skjerm barna. Ikke skjermbarna.
Denne boka er interessant lesing for oss med barn, og som tobarnsmor med to barn i barnehagealder så håper jeg boka hennes når frem til dem som skal ta beslutninger om hvordan skolehverdagen til mine barn vil kunne bli når den tid kommer. Jeg deler hennes bekymring om endringene og hvordan disse i liten grad er tilpasset barnas behov og evner, men synes boka virker unødvendig bastant i noen tilfeller. Det er vel ikke sikkert at det bare er sosiale medier og skjerm som forårsaker økningen i barn og unges psykiske helseplager, det har skjedd flere endringer med hverdagen til små barn i den aktuelle tidsperioden som ikke nevnes i boka. Når det er sagt så er jeg enig med forfatteren i at det er et skummelt eksperiment vi hiver barna våre ut i, og jeg støtter boka som innlegg i debatten om hvordan vi bedre kan regulere barn og unges bruk av skjerm og sosiale medier. Boka er god som nettopp det, et innlegg i debatten, men kanskje ikke like god som bok i seg selv.
Dette er ingen fagbok, og å kalle den populærvitenskapelig er nesten en overdrivelse. Det føles mer som et debattinnlegg fra en forfatter med røtter i 70-tallet, sint på skjermbruk. Hun er ingen forsker, men en dyktig forfatter – og det merkes, for hun skriver vakkert. Det skal hun ha. Jeg likte faktisk å lese boken.
Men når det gjelder innholdet, er den basert på en betydelig mengde cherry-picking av fakta for å underbygge hennes argumenter. Leser man noen av rapportene hun refererer til i sin helhet, blir det tydelig hvordan hun utelater viktige nyanser. Selv om temaet er relevant for oss foreldre – hva som er skadelig og hva som er bra for barna våre – gir denne boken et skjevt bilde av virkeligheten. Her fremstilles skjermer som roten til alt vondt, uansett form eller bruk.
Et typisk kapittel starter gjerne med en anekdote om en idyllisk tilværelse som brutalt ødelegges av en skjerm, før hun støtter seg på et stort antall forskningsrapporter og bruker bombastiske formuleringer. Hun trekker så mange røde tråder at det nesten føles som om hun prøver å skrive en ny Da Vinci-koden. Og så klager hun. Mye.
Temaet er komplekst og fortjener en balansert tilnærming – ikke en ekstrem vinkling som denne boken legger opp til.
Selv om jeg gjerne skulle vært enig med henne, kan jeg ikke bare legge fra meg kritisk tenkning ved dørstokken.
Det burde være obligatorisk å lese denne. For lærere, politikere, foreldre - men også bare alle i hele samfunnet. Jeg innser også at det er også utrolig ironisk at jeg skriver dette på en app på en skjerm, men jeg er i det minste voksen og kan ta ansvar for min egen skjermbruk. Den er ikke bare informativ og tankevekkende, den er også veldig godt skrevet.
Denne boken var en reell oppvekker for meg om hvordan jeg ønsker å leve livet - ikke bare i oppdragelse av mine barn men også meg personlig. Det åpenbare ble så veldig tydelig: skjerm-avhengighet er et helt konkret og alvorlig helseproblem i dette landet, og jeg kjenner meg sånn igjen.
Særlig tre effekter av skjermbruk satt igjen hos meg etter å ha lest denne boken: 1) vi blir dummere. Vi klarer ikke konsentrere oss like godt som før, vi blir rastløs og utålmodige, vi evner ikke å ta opp informasjon og bearbeide den på samme måte. Vi voksne har større muligheter til p bryte ut av dette, men barn er enda ikke ferdig utviklet kognitivt. Vi ser at skolebarn har aldri prestert så dårlig på lese- og skriveferdigheter, som er kjernen i å ta opp kunnskap. Det er krise.
2) vi blir dårligere til å håndtere sosiale situasjoner. Jeg ble helt satt ut av å lese studiene rundt hvordan barn takler sosialt nærvær dårligere i dag enn for tyve år siden, samtidig som det gir mening. Barn får ikke samme mengdetrening i blikk-kontakt, i fysiske samtaler, i å holde en samtale gående istedenfor å trekke opp mobilen om samtalen går trått eller man blir sliten av å sosialisere. Det er så viktig for samfunnsutviklingen å ha oppegående mennesker som kan diskutere, lære av hverandre, samarbeide.. hva vil skje med samfunnet vårt hvis disse ferdighetene svinner hen?
3) barn er fullstendig ubeskyttet fra informasjonen som finnes på internett. Lunde sin analogi om å slippe barn ut i skogen er kvalmende god. Du ville aldri sluppet et barn alene ut i en skog hvor det er muligheter til å se porno, drap, pengespill, slanketips og utpressing - men dette er altså hva vi gjør ved å gi barna ufiltrert tilgang til internett. Det er helt hinnsides vanskelig å kontrollere eksponeringen og sjokkerende lett for barn å komme seg forbi de få beskyttelsesfiltrene som er satt opp av bla skolen. Jeg ble fysisk uvell av å lese de norske studiene om hvilket type innhold unge skoleelever hadde fått tilgang til via undervisning og skjermbruk. Jeg fikk et akutt behov for å flytte ut på landet og disconnecte med hele samfunnet.
Jeg er enig med Lunde at tiden er inne for å regulere dette med utgangspunkt i at det er et felles helseproblem - på samme måte som røykeloven ble introdusert i 2004. Vi må finne noen modige politikere som på samme måte som Dagfinn Høybråten tør å være (enormt) upopulære i beslutningsøyeblikket, men som kan bli en virkelig helse-helt når vi ser tilbake i tid. Vi må bremse tydelig opp og slutte å bruke barna være som eksperimenter i ny og uprøvd teknologi.
Nå virker det sinnsykt at nordmenn røykte inne på restaurant. At barn satt i bilen uten bilsete. Håpet mitt er at om 10 år virker det like banalt å gi barn ufiltrert og uregulert tilgang til skjerm og internett.
Og med disse ord legger jeg fra meg mobilen jeg har stirret inn i for å skrive denne review og åpner meg heller en ny fysisk bok…
This entire review has been hidden because of spoilers.
Tankevekkende, skremmende. Jeg er hjertelig enig i Maja Lundes bekymringer rundt skjerm i barns hverdag (ikke minst på skolen!). Boka er en slags apell til politikerne, eller kunne vært en veldig lang kronikk. Det ligger tydelig mye forskning og research bak boka, men Lundes personlige meninger og synspunkter er sentrale. Innimellom blir kanskje hennes egne preferanser malt litt vel rosenrødt (jeg tror ikke helt på at et klasserom uten skjerm er helt uten uro, selv om jeg deler tanken om at det finnes bedre læringsverktøy), og jeg er redd det kan brukes av kritikere til å undergrave forskningsbaserte argumenter. Det blir litt vanskelig å skille hva som er Lundes egne tanker og hva hun har støtte av forskning til å si. Det blir en svakhet for meg, selv om jeg er veldig enig i det meste! Når det er sagt heier jeg veldig på Maja Lunde, og håper hun får til å skape endring i samfunnet, både med klimakvartetten og med denne boka og skjerm og barn ❤️
Jeg var 20 år når iPhone kom i 2007, og jeg er på ingen måte skrudd sammen på en måte som gir meg bevisst bruk av mobil (spesielt) og skjerm. Plutselig bare scroller jeg på dem, igjen og igjen og igjen.. Ikke har jeg barn heller, så denne boka skremte meg virkelig! Jeg visste ikke hvor ille det stod til, og veldig mange av poengene Maja kommer med er gode. Jeg trodde nok dagens barn var nærmere min egen barndom med lek og fantasi, men nei. Det er virkelig skremmende å vite om hva som foregår på skoler nå og også i bakgrunnen med involvering av tech-selskaper og økonomi. Noe må virkelig skje nå!
Likte oppsetningen av foredraget bedre enn oppsetningen i boka. Boka var bedre enn foredraget når det kom til å få frem at det finnes noen flere sider enn de verste, men det er det som er verst vi må få endret. Hun har mange gode poeng, men det er mye jeg er uenig i. En del henvisning til god forskning, men også en del egne konklusjoner som jeg ikke alltid kan stå med. Jeg er glad for at boka er laget og at hennes synspunkter kommer inn i debatten, for denne diskusjonen er viktig særlig med tanke på opplysning og refleksjon til folket. Og ja blankt til 16 års grense på SoMe, men klarer foreldre å håndheve det uten streng regulering ovenfra tro??
Det er helt vanlig i dag å teppebombe oss med globale, nasjonale, lokale og personlige problemer for å argumentere for et (politisk) standpunkt. Det er retorisk, lett skrivbart, overveldende, og det er vanskelig å stå seg mot.Erna, Jonas og spesielt Sylvi gjør det hele tiden, og prester på prekestolen er mestere i det. Og sannelig min hatt gjør ikke også Maja Lunde det samme kampskriftet som har fått format som en sakprosatekst, «Skjerm barna». Det er krig i verden, Trump er president i USA, vi har vært gjennom en ødeleggende pandemi, det er dyrtid i landet, ungdom har psykiske helseutfordringer, og folk bruke rår av sine liv til å stirre formålsløst inn i skjerme med blått, søvndrepende lys styrt av vanedannende, dopaminvekkende algoritmer som suger livskraften og livsmeningen ut av oss. Det er som om verdenstilstanden i sin helhet er årsaken til at vi må slutte å gi barn under 16 tilgang til sosiale medier og skjermes for skjerm, i følge Maja Lunde.
Jeg er ikke veldig begeistret for slik argumentbombing.
Dette er «Skjerm barnas» eneste store svakhet. Det er nok av enklere og konkrete grunner for å revurdere vårt syn på og bruk av skjermteknologien, og dette får Lunde fram på en framifrå måte i resten av boken, alt i fra hvordan sosiale medier fremmer utenforskap, til tilgjengeligheten av volds- og overgrepsmateriale, for ikke å si «porno» for unge uten at foreldrene har kontroll over det, til hvordan tekgigantene bruker algoritmer og psykologiske virkemidler til å holde oss spikret til skjermen - fordi det er den måten de tjener penger på. Og resultatet: Vi slutter å være kreative, bevege oss, være sosiale, gå ut, med alle de bivirkningene det har. Vi slutter å være mennesker slik man en gang var menneske. Og skolene? De deler gladelig deler nettbrett ut i en 1 til 1-visjon for hver unge, uten at det er filtre som regulerer tilgangen av elendighet.
Jeg begynte å lese boken som skeptiker, og det innledende bombeslippet forsterket kritikeren i meg. «Digital teknologi er kommet for å bli». Det har vært mitt argument, og det er et argument Maja Lunde er sterkt i mot. Men etterhvert som jeg leste, måtte jeg gang på gang innse at det hun beskrev, stemte. Også for min egen skjermbruk. For eksempel har jeg siden jeg signa opp på Twitter i 2007 skrevet over 20 000 tweets. Det tar ett minutt å skrive tweeten, det tar et minutt å lese det som gjør at jeg skriver en tweet. Hvis dette var virkeligheten fra min første tweet og til jeg slettet X-kontoen min i 2023, har jeg brukt litt over 27 dager av livet mitt på å tweete. Hvis jeg i tillegg har brukt minst 10 ganger så mye tid på å lese de hundretusenvis av tweetene som har strømmet foran øynene mine, har jeg vært på Twitter i over et år sammenhengende - uten pause og uten søvn. Dagens unge har en i gjennomsnitt en skjermtid på 6 timer pr dag i tillegg til tiden på skolen. På et år er det 2190 timer, ca 500 timer mer enn et vanlig arbeidsår for en tariffert yrkesaktiv. Slik kan vi telle videre. Hva brukes den tiden til? Hvor stor kontroll har vi som voksen over barnas skjermtid - og over vår egen? Maja Lunde er irriterende overbevisende. I tillegg er hun en dyktig skjønnlitterær forfatter. Hun skriver glimrende, hun skriver lett, hun er personlige uten å bli privat, og hun engasjerer meg. Hadde ikke boken vært så direkte rettet mot norske forhold, hadde den fortjent samme plassering i bokhyllene i utenlandske bokhandler som Matthew Walker (Why we sleep), Rutger Bregman (Humans) og Yuval Noah Harari (Sapiens). Jeg må også mot min vilje innrømme at selv om Maja Lunde selv hevder at hun er sinna og utålmodig, så ser hun ikke svarthvitt på problemet skjerm, og er overraskende i sin framstilling. Et saksinnlegg? Ja, et dogmatisk kampskrift? Nei. Jeg anbefaler boken sterkt, på tross av innledende argumentmaksimering. Men jeg kommer ikke til å skaffe meg en Nokia.
So, das Buch darüber wie schlecht Smartphones und Social Media sind zu Ende gelesen, Weg gelegt und direkt ab auf Goodreads (am Smartphone natürlich).
Maja Lunde bringt hier viel Wut auf die Seiten. Wichtige Wut, die einem mal wieder vergegenwärtigt wie sehr unsere Welt geprägt ist von Geräten, die uns unsere gesamte Zeit entziehen wollen. In dem Zusammenhang haben mir die Passagen aus Michael Endes "Momo" gefallen, die zu Beginn jedes Kapitels zitiert werden.
Dir großen neuen Erkenntnisse bleiben allerdings irgendwie aus. Hier wird sehr viel angeprangert und bekannte Kritikpunkte von Fakten untermauert sehr gut präsentiert, aber das hätte man gefühlt auch in 50 Seiten oder weniger schaffen können.
Wenn man schon so viele Seiten füllt, dann hätte man meiner Meinung nach auch etwas differenzierter verschiedene Formen von Bildschirmzeit betrachten können, anstatt die gleichen Punkte immer wieder zu wiederholen.
Aber trotzdem ist das hier ein gutes Buch, dass den Finger in eine wichtige Wunde legt und dazu motiviert selbst sein eigenes Verhalten zu verbessern.
41 i 2025: Absolutt en viktig bok, og ettertiden vil jo vise om dette var starten på slutten for omfattende skjermbruk for barn og unge. Hun skriver absolutt bra og spennende om temaet, men er dessverre redd for at hun er litt urealistisk/for «ekstrem» i sine standpunkt. Hun drømmer seg tilbake til slik det var i hennes barndom, hvor barna gikk rundt i gatene og kjedet seg litt og klatret i trærne. Jeg tror dessverre det er vanskelig å få teknologien «tilbake i flaska», men at vi heller må tilnærme oss dette med en mer «gylden middelvei».
Hadde jeg hadde små barn nå hadde jeg uansett vært bekymret.
Første setning: «Bring the world closer together», sier Mark Zuckerberg.
Likte Bienes Historie godt, og synes skjerm/SoMe/internett-debatten er veldig spennende. Boka er absolutt interessant, og den samler på en god måte mange argumenter man har hørt her og der om hva eksperimentet skjerm, internett og barn kan føre til. Jeg er ofte enig i konklusjonene til Lunde, men jeg liker ikke hvordan hun kommer dit. Boken er til tider helt uten nyanser og med tvilsom retorikk. Det er blant annet en lengre passasje hvor det virker som at hovedforklaringen på at Oslo-skolen har skjermer i grunntrinnet, er fordi en mann styrte, og at det er typisk menn å gjøre beslutninger som det??
Om Lunde hadde startet et parti mot skjermbruk for barn, hadde dette vært et godt partiprogram. Men jeg går ikke til partiprogrammene for å få en veloverveid og nyansert fremstilling om en sak, og jeg ville heller ikke anbefalt denne boka til noen som er nyskjerrig på skjerm-debatten. Da hadde jeg heller anbefalt Stolen Focus av Hari.
Henrik Syse sa i en debatt en gang at "Nostalgien er ikke hva den en gang var."
4,5 🌟 Tankevekkende og viktig bok om hvilken type oppvekst barna våre trenger, og om ansvaret vi voksne sammen må ta for å endre digital kurs både hjemme og på skolen.
Jeg tror dette er en viktig bok. Det er kanskje ikke en bok jeg har fått mange aha-opplevelser av, men den minner leseren på alvoret av den ukritiske digitaliseringen av skolen, av hjemmet og samfunnet forøvrig. Jeg møter meg selv i døra både en og to ganger. Boka er lettlest, og på den måten tilgjengeliggjør et vell av kilder. Det er flere av kildene jeg får lyst til å lese, og jeg aner meg at jeg nettopp har surret meg inn i et nytt kaninhull.