Hva skjer når to mennesker midt i livet setter av et helt år for å være mye på tur, følge lyst, vær og ukjent sti?
Med telt, båt, ski og tog reiser Maria og kjæresten Bjørn gjennom Norge og Europa - og lar naturen, rytme og tilfeldigheter forme dagene.
Dagbok fra et friår er ikke ei polert friluftsbok. Gjennom Marias dagbok - skrevet underveis med åpne sanser og ærlig blikk - får vi følge den ytre og inder reisen: gjennom tvil og valg, veien tilbake til kroppen etter utmattelse, tilliten til egne krefter og gleden ved å leve enklere.
I robåt rundt Hamarøy og rideferd i Rondane, i vandring over vidda, landstrykerliv og interrail gjennom Europa, vokser en historie fram om å skrelle bort, kjenne etter - og finne tilbake.
DAGBOK FRA ET FRIÅR er en invitasjon til å ta grep om livet
Vanligvis elsker jeg memoarer og hadde gledet meg til å lese denne boken, og Forhåpentligvis forstå mer om hvordan syktdom etc. gav behov for et friår, refleksjoner om nåtid og fortid, hvordan friåret og opplevelsene i friåret påvirket henne. Men jeg ble skuffa. Følte at jeg leste et uredigert dagboknotat, evt. utkast til artikler til DNTs Fjell og Vidde men som manglet bilder…Forfatteren kan skrive, og jeg tviler ikke på at det kunne vært mye å fortelle om både mennesket de møter underveis, seg selv og hvilke refleksjoner hun gjøre seg underveis, men boken skraper bare i overflaten og det er ingenting som binder disse dagboknotatene sammen i en helhet. Historiefortellingen manglet. Det ble for mye «Bjørn leser kart mens jeg pakket sekken» beskrivelser som er helt uinteressante til at jeg orket å lese hele. Gav meg etter 75%. Eneste grunnen til at jeg ikke gir en stjerne er at forfatteren har antydning til godt språk og dette kunne nok blitt en god historie med en god redaktør og strammere språk. For meg ble dette en overfladisk dagbok som ikke gav meg noe annet en navn på turområder som kan googles neste gang jeg planlegger en fjelltur
Disclaimer: jeg kjenner Maria og fulgte henne i friåret, og fikk lese et tidlig utkast av boka. Men har kjøpt den helt selv og anmelder uten å ha blitt bedt om det 😄
Dagboka følger Maria og kjæresten Bjørn gjennom et år, fra sommer til sommer, og Maria deler åpent og ærlig opp- og nedturer i friåret. Som en som selv er middelaldrende (om enn eldre enn henne) og kronisk syk var det både gjenkjennelig, vondt og godt å følge henne gjennom mer enn turbilder og raske poster på Instagram. Jeg elsker språkfølelsen hennes og kjærligheten til naturen, både de kjente heimfjellene, slektas spor og nye horisonter - nydelig format med høy lesbarhet.