Kielletty rakkaus ja karu luonto kohtaavat palkitun norjalaiskirjailijan upeassa romaanissa Ingeborg Arvolan edellinen teos Jäämeren laulu aloitti Ruijan rannalla -sarjan ja valloitti lukijoiden sydämet myös Suomessa. Villien tuulten ranta on sarjan toinen osa, joka vie Näätämöön ja Pykeijaan, valaanpyyntiin ja Amerikan-laivoille, kesäkalaan ja saunaan. Se saattelee suuren rakkauden lähteille ja hengenvaarallisen mustasukkaisuuden syvyyksiin.
Tarina alkaa, kun viimeisillään raskaana oleva Priita-Kaisa vapautuu vankilasta ja tarpoo lumipyryssä tietämättä, minne mennä.
Born in Honningsvåg in 1974, grew up in Tromsø and is currently living in Oslo, Norway. Has worked on a lot of different project, including theater plays and working as text writer for the very popular childrens programme Kometkameratene on NRK. Now living in Oslo.
Awards: Cappelenprisen in 2004 and Havmannsprisen (Ingen dager uten regn) in 2008.
Oehhh, kui nauditav on autori poolt kirjutatu. Enam-vähem esimestest ridadest tuli meelde eelmine osa. See kord siis Brita ja Mikko üritavad oma eluga toime tulla, koos. Need igapäevaelu kirjeldused, kala- ja vaalapüügid, saunaskäimised, unistamised, armukadedused. Endiselt võimas kogemus ja ei jõua ära oodata triloogia viimast osa!
Mer stillestående enn den første boka i trilogien, som var femstjerners for min del. Men for all del — jeg ser fram til fortsettelsen og avslutningen på fortellingen om Brita Caisa og Mikko og det kvenske samfunnet rundt Vardø, Neiden og Bugøynes, fra rundt midten av 1800-tallet.
Norjalaisen Ingeborg Arvolan historiallinen teos Villien tuulten ranta jatkoi Ruijan rannalla-kirjasarjaa 1860-luvulla. Edellisessä teoksessa päähenkilö Priita-Kaisa Seipäjärvi tuomittiin vankilaan suhteestaan Mikkel eli Mikko Askaan. Aska oli naimisissa. Priita-Kaisalla oli kaksi aviotonta lasta edellisistä suhteistaan, ja nyt hän odotti kolmatta. Mikko oli luvannut rakentaa heille hirsipirtin Ruijaan. Kirjan koukuttavista käänteistä voit lukea miten mökin rakentamiselle kävi.
Kirjan lopussa Priitta-Kaisa ja Mikko olivat perheineen pakomatkalla. Trilogian kolmannessa kirjassa selviää, miten pakomatka jatkui, ja joutuivatko he lopulta pakkotyöhön useaksi vuodeksi. Miten pienille lapsille kävisi, ja entäs Aleksille, joka ehti jo käydä rippikoulun.
Pakomatka tapahtui kylmimpään aikaan talvella. He olivat tottuneet kylmyyteen, mutta heillä ei ollut paikkaa minne asettua nukkumaan. Priitta-Kaisa oli näkijä ja parantaja, hän oli saanut parantajan lahjansa ukiltaan. Niistä oli varmasti apua matkalla sinne, minne kukaan muu ei menisi.
Enig med NrK si anmelding. Dette er ein transportetappe. Likevel, hovudpersonens skildringar av korleis ho har det i livet, gjerast svært truverdig, og gjer at ein får ein nærleik til korleis kvinnerolla, og ikkje minst korleis morsrolla utspelar seg.
Språket er rikt og beskriv natur og folk slik at ein verkeleg ser det for seg.
Bokas siste avsnitt gjer at ein verkeleg undrar seg over korleis dette skal gå;
«Snart ligger viddene rundt oss i hvite duvende bølger. Vi danner en tråd av bevegelse, en gutt, en mann, to rein med lastet slede, en kvinne, vi fortsetter gjennom det lille dagslyset som er. Når mørket kommer, forsvinner vi ut av syne».
Tviler meg fram til 3 stjerner, men kunne gitt ei til fordi Arvola har så gode litterære kvaliteter i språket sitt. Handlinga i denne oppfølgeren er ikke så drivende som i Kniven i ilden, og derfor blir det litt mye av litt lite, for å si det sånn. Kanskje typisk den mellomste boka i en trilogi? Men for all del, Brita Caisa er en sterk romankarakter, og jeg blir fascinert av det kvenske miljøet i Neiden og Bugøynes på 1800-tallet.
Litt skuffende oppfølging etter forrige roman av forfatteren. Handlingen skrider fremover i langsomt tempo, og føler at spenningen uteblir og aldri blir utløst. I tillegg tenderer den mot kiosklitteratur med litt erotikk og gir assosiasjoner til serien Sagaen om Isfolket, en serie jeg leste for over 20 år siden. Der sto det overnaturlige i fokus og syns denne til tider har noe av det samme. Svak treer fra meg denne gangen, men pluss for at hun skriver fra området der jeg vokste opp.
Jeg gledet meg til å lese denne ettersom jeg likte Kniven i ilden veldig godt, men jeg ble skuffet. De samme stilistiske grepene som sist ble nå litt kjedelige, og helheten fenget ikke like mye som sist.
Denne hadde jeg gledet meg veldig til! Oppfølgeren av Kniven i ilden som jeg ga fem stjerner. Vestersand når ikke helt opp. Jeg blir lei av lange beskrivelser og en del gjentakelser i teksten. Historien står også mer stille enn i Kniven… Men jeg dras inn i historien og lar meg berøre av historie, slekt og urett.
Arvola suudab sellest päris-päris Põhjast kirjutada nii, et tuul viliseb lugedeski kõrvus, külm näpistab põski ja jalad on väsinud pehmes kohevas lumes kahlamisest. Argipäevas on palju rassimist kõige elementaarsemaga, ent ka rõõm kordaminekutest on seda suurem. Ja samas tõden taas, nagu ka esimese osa puhul - ei ole põrmugi igav ega veniv. Midagi teeb ta kirjutades väga õigesti.
Teise raamatu alguses on Brita Caisa kinnimajas, ühtlasi kandes kolmandat last. Vanglas viibimise põhjuseks abielurikkumine, ehk et ka Mikko kannab karistust. Omavahelist suhtlust ei ole, nii et kõige üle laotub mõneks ajaks teadmatuse tihe palakas. Lohutuseks romantikajanustele - suurema osa raamatust on armastajad ikkagi koos, jagavad argiseid unistusi ja üürikesi lembehetki.
Kõik ajastule olulised teemad on läbivalt pildil. Koduihalus, ehk palktare, see päris enda oma. Mikkol on see olnud, aga abielust põgenedes on ta pidanud kõik maha jätma. Kuna uus kooselu ei vasta ühiskonnanormidele, siis teeb see ka maa saamise keeruliseks. Maja enda ehitamine on nagunii keeruline. Etteruttavalt: oma majani nad jõuavad, aga siis...
Teine 1860ndatel tooniandev teema - Ameerika unelm. Siin Põhjas on raskused igal sammul, ennekõike nälg. Samal ajal kõik need jutud sellest, kui suur ja viljakas on kõik Ameerikamaal. Ja inimesed läksid. Usus, lootuses helgema tuleviku nimel. Kümme nädalat kestnud teekonnale. Mahajäänud ei teadnud sageli aastaid, kas need paatkonnad jõudsid pärale või mitte, mis neid ees ootas, kas muinasjutud olidki muinasjutud või oli reaalsus teine. Brita Caisal lahkus vend Pehr perega.
Põgusalt on pildil ka vaalapüügi edenemisega seonduv. Svend Foyn katsetas päriselt ka noil aastail granaadiharpuuniga, hankis tehnikat, kohendas aluseid. Ohtlik ja riskantne ettevõtmine, mis ahvatles paljusid mehi. Õnnetusi juhtus niisamuti.
Läbivalt oluline teema on ebausk ja rahvatarkused. Neid märke, mida Brita Caisa loeb ja arvestab on palju, suuremalt jaolt meile ja meie ajale juba võõrad. Saan aru, et Arvola on tohutult teinud taustatööd, nii et õhust need võetud ei ole (autori esivanemate seas on samuti kveene, nii et võib ka olla, et midagi on temani kandunud vereliini pidi). Ebausule on huvitav mõelda siinses kontekstis. Ennast ma kuigi ebausklikuks ei pea, ent kui hakata põhjalikumalt vaagima, siis... ma ei tea, kuidagi on see justkui olemas, aga on see rohkem ebausk või kombed, mine võta kinni. Ma ei pane leiba "seljale". Ei lähe kaaslasega astudes teine teiselt poolt posti. Samas must kass mind ei morjenda. Noa ja kella kinkimisest numbrit ei tee (aga tean inimesi, kes teevad, vägagi). Käekoti põrandale mitteasetamise osas ma ei teagi, kas see on ikka ebausk, ehk lihtsalt pole nii harjunud.
Oot, praegu jäin mõtlema, et mul on üks inimene, kellele ma maksan sulas ja kellele ma alguses järjekindlalt ulatasin raha käest kätte. Ja tema järjekindlalt näitas lauale, et pangu ma raha sinna. Kas see on ka mingi ebausk?
Igatahes on siis nii, et Laulud Põhja-Jäämere äärest meeldivad mulle ka teise osa järel ja oleks vähe öeldud, et ma kolmandat osa kärsitult ootan.
Fortsettelse av Kniven i ilden. Sted er Neiden og Pykeijä. Vi følger Brita Caisa videre i livet sammen med Mikko i 1862. De må sone en dom for «forargelig samliv», men kommer seg videre. Brita Caisa er gravid og lengter etter at de kan komme i gang med tømmerhuset (tømmer pirtti) som Mikka skal bygge. De finner seg et fint sted, Vestersand, men det skal ta tid før det formelle ordner seg. Det vil si, det faktum at han fortsatt er gift med en annen, er et stort hinder for dem. Det er store følelser i sving. De varme følelsene til tross, det er et kaldt og tøft miljø de bor i. Det er vinter og harde kår. Brita Caisa har varme hender og trår til der det trengs hjelp. Disse skildringene er noe av det fineste i boka. Det samme er de få øyeblikkene av fred i denne stua som hun lengta så til. Jeg blir ikke helt klok på Brita Caisa. Hun er vakker, og det bruker hun bevisst til tider. Fortellerstemmen ligger hos henne, og vi sympatiserer fort med henne. Men jeg er litt usikker, altså. Hun er synsk og varsler folk, ment som hjelp, men blir mistenkeliggjort. Hun lever i en del dilemmaer. Det er noen veldig dramatiske øyeblikk knytta til dødsfall, sjalusi og om skada dyr og mennesker. Boka slutter med en uavklart situasjon, og jeg gleder meg til å lese neste (siste?) bok i serien Rauijan rannalla – Sanger fra Ishavet. Det er mye finsk og kvensk. En del er forklart bakerst i boka. Både språk og oversikt over personer finner du der. Det er et stort persongalleri, så lista er til hjelp. Jeg skal lede et bokbad med Ingeborg Arvola om noen uker. Det kommer mer om henne her inne.
Ma armastan seda raamatut igal võimalikul moel. Selle lugu, selle kirjastiili, selle ajastust, selles loos olevaid raskuseid, rõõme ja selle jutustuse rahulikku minekut. Minu jaoks on kõik paigas. Ainuke pettumus on see, et sarja kolmandat osa pole isegi näha veel, sest ma hirmsasti tahaks veel ja veel lugeda. Tahan teada kuidas Mikko ja Brita lugu edasi läheb. Lapseootel Brita on raamatu alguses vanglas, mis on külm nagu jääkamber, söögiks leib ja vesi, jalanõudes soojenduseks vana hein. Aasta on 1860 ndate alguses. Vanglas olemise põhjuseks on suhe teise naise mehega. Palkmaja ehitamise ettevalmistus käib jupphaaval. Tipphetkedeks on kinnaste vastu vahetatud aknaklaas või peotäis roostetanud ja vanu naelu, mida ehitusel kasutada. Mured, vaevad, raske töö, lein, perekond, armastus, rõõmud, sünd. Kõik on olemas. Ehhki ajalooline romaan pole vast kõigi tassike teed, soovitan ma südamest kõigile, kellele see žanr ja teema võiks meeldida.
Les den! Men: denne (vanskelige) nummer 2-boka i en trioilogi sitter ikke like smurt som den første. Det er noen partier som er langdryge og til og med gjentakende. Samtidig så slukte jeg den på ett døgn og gikk da inn i et fiktivt men realistisk liv, som jeg ellers ikke har innsyn i. Min tippoldemor het også Brita Kaisa og kom vandrende til fots fra samme by (Sodankylä), hennes brødre dro også til USA, men ingen som jeg har møtt på vet noen ting som helst om henne eller livet hennes. Så disse bøkene er en ønsket lesing. Mer av dette :)
Jeg likte så godt den første boka i denne trilogien, men denne boka bestemte jeg meg for å ikke fullføre. Historien klarer ikke fenge meg. Når det er sagt, så syns jeg denne boka hadde en helt fantastisk begynnelse. Den var både gripende og rystende, men dessverre syns jeg ikke fortsettelsen var det.
Järg raamatule "Nuga tulle". See on kui ülemaul Põhjamaa elule, aeg on 1860ndad. Brita Caisa ja Mikko vabanevad vanglast, kus nad kandsid karistust abieluvälise suhte pärast. Selles raamatus juhtub vähem kui esimeses osas. Raamat voolab kui rahulik jõgi koosnedes pildikestest Põhjamaa elu-olu kohta, millede refrääniks on suur armastus.
Ikke like sterk som Kniven i Ilden. Oppleves mer repeterende, noen litt langdryge, kjedelige partier. Men flere spennende enkeltscener som gjør boka leseverdig. Kommer til please bind tre og glede meg til den kommer.
3,5 Jeg liker historiske romaner, jeg liker romaner som tar for seg hverdagsliv og der handlingen går litt sakte. Jeg liker denne historien, men den blir litt for rotete. Det er mange mennesker og steder, jeg klarer ikke å holde styr på hvem som er hvem, og hvor de er til enhver tid.
Jeg vil ikke repetere det jeg skrev for bok en av denne serien. De tingene jeg likte der, er de samme tingene jeg liker i bok to. Bortsett fra romansen. Den liker jeg ikke så godt, men det er nok bare smak og behag.
Likte den veldig godt men brukte litt tid til å komme inn i den men når jeg først var kommet inn i historien var det vanskelig å legge den fra seg. Blir glad i karakterene.
En päässyt ollenkaan samaan tunnelmaan kuin eka osaa lukiessa, jotenkin asiat vain jauhoivat paikallaan. Loppu tietenkin herätti vähän uteliaisuutta jatkoa kohtaan.
Jeg er veldig glad i Brita-Caisa og jeg heier så på henne. Det er en kjærlighetshistorie og måten kjærligheten og attraksjonen mellom hovedpersonene blir skildret er bedre og mer troverdig enn mye annet. Jeg føler og tror på det. Tempoet i boken er litt vel på det rolige siden, det er mye som kunne blitt fortalt mer effektivt. Noen steder nærmer det seg kjedsommelig, kanskje spesielt siden jeg har kost meg med kniven i ilden - hvor det skjer noe hele tiden. Det skaper en forventning. Men forfatteren er utrolig god til å skrive og har et språk og en så gjennomsyret god plan at jeg er like investert likevel. Fortelleren tar med kristendom og annen overtro inn i denne verdenen på verdens mest naturlige måte, som igjen skaper troverdighet. Det er en så skråsikker forteller, så jeg slapper av gjennom hele boken. Selv når det er litt kjedelig så har jeg såpass tillit at jeg vet at det er en del av planen. Slutten er fantastisk, og når man vet hva slutten er blir boka enda et hakk bedre. Gleder meg til fortsettelsen.