What do you think?
Rate this book
Under verden
En liten østlandsbygd, en innflyttet kvinne, en hund, en kjent forfatter, en sosial katastrofe. Med et skarpt blikk for detaljer skriver Ida Hegazi Høyer frem et romanunivers som både fascinerer, uroer og morer leseren i en sjeldent sterk debut.
«Denne kvelden i slutten av juni, jeg sykler hjemover fra puben, jeg har mageknip av all snakkingen, langs hovedveien ned til sagbruket henger
sola lavt og altetende, den oransje ballen over åsryggen, så trærne liksom glitrer over svart mark, mens grusveien opp langs åkeren står skimrende som hav, hvert strå slår bølger. Hytta føles som et land å komme frem til. Og jeg er alene, selvfølgelig, allerede som en fremmed her, nedi svingen ved en åker, denne kvelden, første gang jeg hører dyret.
Det er sant.»
«Denne kvelden i slutten av juni, jeg sykler hjemover fra puben, jeg har mageknip av all snakkingen, langs hovedveien ned til sagbruket henger
sola lavt og altetende, den oransje ballen over åsryggen, så trærne liksom glitrer over svart mark, mens grusveien opp langs åkeren står skimrende som hav, hvert strå slår bølger. Hytta føles som et land å komme frem til. Og jeg er alene, selvfølgelig, allerede som en fremmed her, nedi svingen ved en åker, denne kvelden, første gang jeg hører dyret.
Det er sant.»
- GenresFiction
180 pages
First published January 1, 2012
3 people are currently reading
77 people want to read
About the author
Ida Hegazi Høyer
12 books88 followersIda Hegazi Høyer er opprinnelig dansk-egyptisk, har røtter i Lofoten, og er oppvokst i Oslo. Hun har studert sosiologi, men nå skriver og bor hun i Oslomarka.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 5 of 5 reviews
March 13, 2022
Wonderful! This is the second novel by Ida Hegazi Høyer that I read. I was so fascinated by "The Tale of Desolation" ("Fortellingen om øde") that I aim at reading everything she has written. In this book, the author also explores loneliness, but with a completely different context. The main character does not travel to a desert island, but to a village in Eastern Norway. She flees from the city and meets the small place's nature and people.
Ida Hegazi Høyer's language is so rich, so poetic. She masters in portraying people, their thoughts and feelings, their surroundings. With a touch of humor.
Ida Hegazi Høyer's language is so rich, so poetic. She masters in portraying people, their thoughts and feelings, their surroundings. With a touch of humor.
February 1, 2020
«Og det er ikke noe vanskelig å melde seg ut av verden. Det er langt vanskeligere å melde seg inn igjen.»
Hun vil skrive og bo unna, men hun kommer ikke unna behovet for en dusj, behovet for penger og hun kommer ikke unna folk i den lille bygda. Dusjen kan tas i idrettshallen, pengene tjenes på Cubus - kapitalistenes brettehelvete der de tre medarbeiderdamene har forskjellige navn hver dag og folk - ja, det er en vanskeligere sak.
Hun vil skrive og bo unna, men hun kommer ikke unna behovet for en dusj, behovet for penger og hun kommer ikke unna folk i den lille bygda. Dusjen kan tas i idrettshallen, pengene tjenes på Cubus - kapitalistenes brettehelvete der de tre medarbeiderdamene har forskjellige navn hver dag og folk - ja, det er en vanskeligere sak.
January 7, 2020
Dette var veldig bra. Undres hvorfor jeg ikke har lest noe av Hegazi Høyer før, men det kommer jeg til å gjøre fra nå av.
December 16, 2025
Underlig bok
Read
May 4, 2019at vi så inderlig trenger en agenda, et hav av tid på preparering av fasaden, for å vise oss som folk, slik at vi kommer sammen, tilgjort på det groveste til det store menneskelige kalas.
Men jeg er ikke innstilt på noen ting, ikke egentlig, og det er dette jeg jobber for, hver dag å ikke innstille meg, å ikke forvente noe, å ikke måtte leve opp til normer for normal funksjon, eller funksjon i det hele tatt. Jeg vil ikke innstilles. Og jeg vil ikke la meg diktere, verken av mitt oppdratte jeg, eller av andre.
når jeg ser på hendene mine, og på armene, så ser de ut som forlengelsen av selve arbeidet.
Oppstyret omkring ingenting. Festivitasen rundt bare gester.
helt til troen på det anonyme ideal blir overkjørt av kravet om en verdig tidsbruk.
lik dager som foregår i beskyttelsen av dagene som kommer - det må komme en tid som skal leve av disse dagene, som skal høste av gamle tider. Noe annet går ikke å tro på.
det er nesten så jeg tror folk anlegger plen bare for å sikre seg mot dødtid.
at til grunn for å føle seg stilig, og til grunn for å føle seg nyttig, bjelkene bak enhver fasade, enhver stil, kun dette: en systematisk opprivende formløshet.
hele samfunnet ville gått nedenom og hjem om det ikke var for at folk holdt stilen. Alle våre grunnpilarer, hele vår sosiale hardt innarbeidede eksistens, hviler på fasade, så stilen må for all del holdes sterk.
Man må bort fra det menneskelige for å bli menneske.
De er ikke kravstore damer. De er smilende. Ulike jobbepisoder utveksles, vi ler og vi hater og vi er sammen.
Hele jobben handler om den samme bevegelsen, om en fast rytme, en tillært rutine som gradvis blir en del av eget bevegelsesmønster, raskere en handling enn en tanke, nærmest et innstint, en flow, denne selvgående habitus av bare nobel pengeinntjening.
Så er man kanskje best seg selv som ydmyket? Sånn er det med meg: Jeg vil spy i de beste hjems hager. Likevel, av og til vil jeg inn.
Så jeg har tapt mine biroller. De beviser alle sammen dette: At hjemme handler om retten til å kaste ut.
å skrive er en konstruksjon av å dekonstruere konstruksjonene. strengt talt helt unødvendig.
Jeg bestemmer det slik en mark treffer det grønneste bladet etter et tilfeldig fall.
Men jeg er ikke innstilt på noen ting, ikke egentlig, og det er dette jeg jobber for, hver dag å ikke innstille meg, å ikke forvente noe, å ikke måtte leve opp til normer for normal funksjon, eller funksjon i det hele tatt. Jeg vil ikke innstilles. Og jeg vil ikke la meg diktere, verken av mitt oppdratte jeg, eller av andre.
når jeg ser på hendene mine, og på armene, så ser de ut som forlengelsen av selve arbeidet.
Oppstyret omkring ingenting. Festivitasen rundt bare gester.
helt til troen på det anonyme ideal blir overkjørt av kravet om en verdig tidsbruk.
lik dager som foregår i beskyttelsen av dagene som kommer - det må komme en tid som skal leve av disse dagene, som skal høste av gamle tider. Noe annet går ikke å tro på.
det er nesten så jeg tror folk anlegger plen bare for å sikre seg mot dødtid.
at til grunn for å føle seg stilig, og til grunn for å føle seg nyttig, bjelkene bak enhver fasade, enhver stil, kun dette: en systematisk opprivende formløshet.
hele samfunnet ville gått nedenom og hjem om det ikke var for at folk holdt stilen. Alle våre grunnpilarer, hele vår sosiale hardt innarbeidede eksistens, hviler på fasade, så stilen må for all del holdes sterk.
Man må bort fra det menneskelige for å bli menneske.
De er ikke kravstore damer. De er smilende. Ulike jobbepisoder utveksles, vi ler og vi hater og vi er sammen.
Hele jobben handler om den samme bevegelsen, om en fast rytme, en tillært rutine som gradvis blir en del av eget bevegelsesmønster, raskere en handling enn en tanke, nærmest et innstint, en flow, denne selvgående habitus av bare nobel pengeinntjening.
Så er man kanskje best seg selv som ydmyket? Sånn er det med meg: Jeg vil spy i de beste hjems hager. Likevel, av og til vil jeg inn.
Så jeg har tapt mine biroller. De beviser alle sammen dette: At hjemme handler om retten til å kaste ut.
å skrive er en konstruksjon av å dekonstruere konstruksjonene. strengt talt helt unødvendig.
Jeg bestemmer det slik en mark treffer det grønneste bladet etter et tilfeldig fall.
Displaying 1 - 5 of 5 reviews