Tor-Håkon Gabriel Håvardsen er hele Norges begravelsesagent. I sine bøker deler han åpent og ærlig om gravens mørke, det knitrende krematoriet, de dype urnehallene, den merkelige obduksjonssalen og de blodige åstedene han har oppsøkt med døden som arbeidsgiver. En siste hilsen er intet unntak. Men i hans største og grundigste bok til nå møter han livets slutt også på en annen måte: som pårørende og etterlatt. Denne erfaringen skildres med både nærhet, varme og humor, og forfatteren holder heller ikke tilbake i sine ærlige beskrivelser av hvordan døden kan lukte og se ut - eller oppleves når han møter den som nærstående. Med paralleller til sine forgjengeres sorte hester og vogner tar Håvardsen oss også gjennom dødsritualenes stadier, fra aksept via syninger til gravferdens ende. Boken handler dermed ikke bare om å miste noen, men også om bisettelser, om stell av de døde og det sorgarbeidet selv en begravelsesagent må gjennom idet hans egen far blir syk og dør av kreft.
Først og fremst vil jeg trekke frem hvor utrolig modig det er av Tor-Håkon Håvardsen å skrive så brutalt ærlig om både bransjen, og om opplevelser både i arbeidslivet og privatlivet. For dette var nemlig både en kjempebra bok, trist bok, og samtidig en fin bok.
"En siste hilsen", handler nemlig om det å jobbe med døden, og det å møte den hjemme, og her er det mye man kanskje kan kjenne seg igjen i både med tanke på egne erfaringer, ting man kanskje har hørt om fra andre man kjenner, eller hendelser man kanskje bare har sett på tv.
Elsker skrivemåten til Håvardsen når det kommer til gravferdsbransjen historie, og hvordan forskjellige kulturer har egne ritualer og tradisjoner rundt dødsfall - og til og med med drøftinger om hvordan dette har endret seg gjennom årene, eller enkelte saker som har forblitt nærmest likt siden de fortsatt gjør samme nytten i dagens samfunn og teknologi.
Er du som meg og ikke leser mye sakprosa kan jeg varmt anbefale denne
Jeg gråt og lo om en annen. Ei bok jeg kommer til å bære med meg i hjertet mitt resten av livet. Dette kommer fra en som aldri har lest sakprosa før grunnet personlige interesser, og mest sannsynlig aldri kommer til å lese sakprosa igjen— med mindre den er skrevet av selveste Tor-Håkon
Dette er nok en av de beste og mest følsomme bøkene jeg har lest i mitt liv. Jeg gråt da jeg leste den siste delen av denne boka. Forfatteren deler av livet sitt på en måte jeg ikke har sett før og det var en ære å få et innblikk i den siste tiden til hans egen far. Jeg kjente meg veldig igjen i en del av dette og det brakte frem minner fra dagen familien min fulgte min elskede bestefar til sine evige jaktmarker hvor det er uendelig mange massive elger han kan jakte på (jeg tror han ville likt akkurat denne metaforen).
Døden skal innhente oss alle, og jeg vet ikke om noen andre forfattere som skriver så humoristisk, men samtidig vakkert om døden og det å være dødens tjener som han selv kaller seg. Denne boka har et mer personlig preg enn hans tidligere bøker og jeg tror det var derfor jeg likte den så godt. Det er et mer personlig møte med en bransje og et liv jeg har lite innblikk i selv.
Denne boka kommer til å sitte i kroppen min lenge.
En siste hilsen, skrevet av Tor-Håkon, som noen en eller annen gang kanskje blir å huske som Laila. En god og viktig bok for oss som har mistet, og for alle som kommer til å miste. Om det var Alfred eller Albert sidehistorien handlet om har ingen betydning, det gir kanskje boken bare enda mer menneskelig varme enn det en «striglet» bok ville gitt. Jeg lo, jeg nikket, jeg ristet på hodet og til tider ble øynene mer fuktige enn jeg liker å innrømme, men heller det enn døde og kollapset tenker jeg nå. Takk for innblikket!
En fantastisk bok av Tor-Håkon, som vanlig. Denne mer personlig, der vi får følge ham når han går gjennom den siste tiden hans far hadde igjen. Fint blandet med mer faglig innhold om bransjen, historie om dødsskikker, pluss en liten fortelling mellom kapitlene om en gammel mann som dør alene og ikke blir funnet på flere uker. Det er mye ekkelt og trist i boken, men jeg lo også høyt mange ganger og måtte lese noen sitater for min mann i den beste nordnorske dialekten jeg kunne.
En fantastisk bok som beskriver jobben til en begravelsesagent på en veldig fin måte, samtidig som den ikke legger skjul på de makabre og tøffe arbeidsoppgave de står i. Boka gir en nydelig blanding av reelle fakta om yrket, formidlet på en faglig god måte, kombinert med humor, gode historier - og ikke minst erfaringer fra det å plutselig selv bli pårørende. Jeg lo, ble rørt, var småkvalm - og gråt mine modige tårer.