Da hun var 21 år gammel, ble Wanda Heger og hennes familie sivilinternert i Tyskland. Der havnet de på et slott ikke langt unna konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. På eget initiativ, uten annen motivering enn et diffust ønske om å hjelpe, og uten å ha noen klar forestilling om hva en konsentrasjonsleir var, utrustet Wanda seg med noen norgesglass kokte poteter og gikk opp til leirporten, banket på og ba om å få gi dem til fangene.
Denne i og for seg uhørte handlingen skulle utgjøre startpunktet for en lang og dramatisk hendelsesrekke som kuliminerte i en av den annen verdenskrigs mest fascinerende aksjoner: De hvite bussene, som reddet over 15 000 fanger i krigens sluttfase. Den involverer også en svært spesiell, og i utgangspunktet utenkelig, kjærlighetshistorie.
Fortellingen har historiske, politiske og mellommenneskelige aspekter som strekker seg direkte inn i den nazistiske toppledelsen, den norske, svenske og danske regjering, det internasjonale Røde kors og en lang rekke enkeltaktører på internasjonalt nivå. For Wanda og Bjørn Heger (forfatterens foreldre) og de sivilinternerte i Berlin var det likevel kontakten på grunnplanet, det vil si det illegale og svært farlige samarbeidet med fangene, som sto i sentrum.
«Wanda» forteller historien om De hvite bussene, men setter også Wandas eget liv i et større perspektiv med det underliggende spørsmål: «hva styrer de valg vi tar, selv når det ikke foreligger ytre press eller stimulans til å gjøre det rette?» Denne historien synliggjør et kvinneliv fra det tyvende århundre som på mange måter fortjener oppmerksomhet, ikke minst i en tid der kvinnelige rollefigurer er viktige.
Må leses av alle tenkede og våkne mennesker (som det stod bakpå Lanterne-utgaven av "1984"). Jeg har vokst opp med tante Wanda, og med alle fortellingene, men Anders tilfører mer stoff og viktige detaljer. Det er også interessant, dette klæsjet, mellom tre hundre år med tyske grever, og tre hundre år med norsk borgerskap, der Wanda Maria von der Marwitz treffer Johan Hjort, den senere berømte havforsker, i Mïnchen i 1892.
Hun spilte Grieg på pensjonatet, og dermed var det gjort, hvilket vi ca. 333 etterkommere bare må takke for.
Interessant biografi om Wanda og tiden før og under 2. verdenskrig, og hvordan de kartla nordmenn i konsentrasjonsleirer. Minus for at forfatteren blander seg inn i historien samt at han er altfor ordrik