Omgivelser handler om fire personer - en familie på tre og en forfatter som ankom nylig - som holder til på en liten øy. Mor, far og datter bor i et hus for seg mens forfatteren leier en hytte like bortenfor, og øverst troner et fyrtårn, hvor familiens far går til sin gjerning.
Ettersom boken går sin gang, og vi følger de forskjellige karakterenes forhold til hverandre og hvordan disse endrer dynamikk etter den nyankomnes inntreden i dette lille samfunn, åpner det seg opp mye ting og tang hos alle bokens fire karakterer som har ligget og gnuret i bakgrunnen. Undertrykte lyster og gamle demoner stiger til overflaten bare ved dette fremmedelementets blotte tilstedeværelse på øyen, og det er interessant å følge disse tingene både på individuelt såvel som kollektivt plan. Hver karakter får sine egne overvinnelser å hanskes med, samtidig som deres forhold til øyens øvrige beboere også gjennomgår gnisninger.
Forfatterens måte å håndtere dette bokens hovedtema på er interessant. Han anvender en allvitende fortellerstemme, og bytter sømløst mellom karakterene fra setning til annen, hvilket gir fortellingen en umiddelbarhet og en slags nerve. Kanskje fordi man på denne måten stadig er i fare for å bli tatt på sengen, helt plutselig og uten foranledning: Uten et avsnitt eller linjeskifte i sikte kan den ene karakteren ta den andre på senga, mens man stadig spør seg hva de andre karakterene har funnet på siden fortellerstemmen forlot dem for noen setninger tilbake. Dette innlemmet meg ordentlig i historien, og jeg følte kom nær på karakterene.
Denne allvitende stilen svarer også til de omgivelser boken er satt i, hvor de forskjellige karakterene stadig er under oppsikt av hverandre pga. av øyens topografi. Fyrtårnet er tilgjengelig for den som måtte finne det for godt å ta trappen opp og gripe den berømmelige kikkerten som er der, og derfra vil man kunne skue utover øyen og ha kontroll på nesten hver kvadratmeter på bakken under seg. Det er også andre skjulesteder hvorfra karakteren kan utføre sin hverdagslige "spionasje", og dette bygger opp under den litt paranoide og trangvikske stemningen.
Språklig er boken behagelig og lettlest, litt svevende og muntlig i stilen, hvilket jeg ikke liker nevneverdig, men dette er rent smak og behag. Hver setning må sies å tjene en funksjon, og språket forekom meg å være mindre monotont enn jeg kan huske fra denne forfatteren, som er kjent for sin litt minimalistiske stil. Bedre enn Thomas F-og så bortetter? Kanskje.