Hvite striper, sorte får

by Øistein Monsen, Torgeir Pedersen Krokfjord

I politiet har det vært en åpen hemmelighet at kronprinsessens sønn har hatt tett omgang med kriminelle. I denne boka avslører to erfarne gravejournalister hvordan Marius og vennene hans kan kobles til noen av Europas mest notoriske narkogjenger.
I begivenhetenes sentrum er et hvitt stoff, med en kilopris på en million kroner.
Kokain.

Genres: Nonfiction, Audiobook

282 pages, Hardcover

First published October 10, 2025

About the author

Øistein Norum Monsen (f. 1973) har jobbet som undersøkende journalist og fotograf siden 2006. Som Dagbladet-journalist har han vunnet IR-prisen og Data-Skup.

Reviews

[Ane Ellasdatter]

Interessant stoff, men den er latterlig dårlig skrevet. Språket er fullt av floskler og unødvendig slang, og de prøver å lage en cliffhanger på slutten av hvert kapittel. Framstillingen svekker tilliten til det som blir presentert. Uansett, forstår veldig godt at dette er en snakkis.

[Marie H.D.]

Interessant nok, men boken har flere gjennomgående svakheter som trekker ned totalinntrykket, og som jeg ser at også andre lesere påpeker.

Det språklige og narrative er bokens største fallgruve: Teksten oppleves som dårlig skrevet, og forfatteren lener seg tungt på slitte klisjeer som gjennomgående virkemidler.

Videre er persongalleriet forvirrende. Det veldig store antallet navn presenteres og beskrives på en måte som gjør det nesten umulig å skille karakterene fra hverandre. Det er kun én figur som får tilstrekkelig fokus: hovedpersonen på forsiden, hvis navn konsekvent brukes som en forutsigbar cliffhanger i slutten av nesten hvert kapittel.

[Anne-Marie]

En viktig og modig bok!

[Guro]

Å prøve å halde styr på alle relasjonane i denne boka var som å høyre ei jente på mellomtrinnet hysterisk gjenfortelje dramaet som utspelte seg i friminuttet.

Men dette er ikkje skulegarden, det er the real deal. Og akkurat difor er det så skummelt.

[Jardar Østbø]

Kikkaren i meg greidde ikkje å gå forbi den her der den stod i einsemda på biblioteket. Eg måtte lese, sjølv om eg visste at dette er ei dritbok. Og forventningane mine blei oppfylt på det.

For å ta det positive fyrst: Den går fort å lese, til tross for alle snubletrådane reint skriftleg forfattarane har lagt inn for å forvirre (Meir om det lenger ned). Nokre timar lesing, så var det gjort. Ca. like lenge som eg kjem til å hugse den, trur eg.

Så det negative:
Prologen (Side 9) set ein stil der det verkar som at forfattarane kjem til å vere ein aktiv del av forteljinga. Det er dei på ingen som helst måte. Eit snodig redaksjonelt val allereie her.

På neste side (side 10) så kjem det ei historie. Den blir gjentatt, ordrett, seinare i boka (på side 151.). I løpet av den halvanna sida historia utspeler seg på blir biltypen Golf nemnt 5 gongar (Kokain nemnt 8.). Det at denne turen skulle vere den siste kokainturen blir nemnt to gongar - med akkurat same formulering (Denne hangen til gjentaking på same side er eit problem gjennom heile boka. Min favoritt står på side 172 der formuleringa "Den som smilte aller bredest" kjem to gongar i løpet av eit avsnitt. At sola steikjer, at dei er i baris og drikk drinkar vert òg gjentatt to gongar i det sjølvsame avsnittet).

På side 15-16 kjem mitt favorittsitat frå boka: "Strøket rundt Magnus Bergs gate på Frogner på Oslo vest har et naturlig anstrøk av klasse. Store, lyse leiligheter med høyt tak og gigantiske lysekroner. Porsche Cayenne og Range Rovere som ruller over brosteinsbelegget før de parkeres, klemt sammen utenfor oppgangene; du kan si hva du vil om fruene på Frogner, men lukeparkering er de gode på.". Ypperleg.

Sånn kan ein fortsetje å dissekere gjennom dei 256 sidane boka består av (+26 sider med kjeldetilvisingar som stort sett er bilete frå Instagram og Snapchat, eller saker frå Se og Hør............).

Det er ein mengd med karakterar med stadig mindre haldepunkt til hovudpersonen (Eller er det eigentleg lille-Marius som er hovudpersonen eller er han på framsida berre for at boka skal selje?). Innimellom har forfattarane intervjua heilt tilfeldige folk som ikkje har noko med historia å gjere i det heile (Hallo Ronny Rene Raveen). Petter Northug-delen av boka er heilt skivebom. Kan hende det er av interesse, men koplinga til resten av boka er altså så syltynn at det berre framstår som sensasjonssøkjande. Totalt sett vert det eit stort samansurium av personar, hendingar og intensjonar der ingenting feste seg.

Boka er skrive i eit effektivt språk, men nivået er ganske dårleg. Litt som ein kan forvente av to journalister frå Dagbladet. Språkføringa er klisjeprega, gjentakande, idiotforklarande og fullt av floskler. På side 228 kjem den herlege forklaringa "Snø er et kjent slanguttrykk for kokain". Ca 210 sider etter at dei fyrste gong brukar snø som slanguttrykk for kokain i boka. På side 230 forklarar dei kva Flus er (Slang for penger). Kvifor dei plutseleg fekk eit forklaringsbehov på dei siste sidene er vanskeleg å seie. Truleg er det fordi redaktøren gløymde å gjere jobben sin. Boka hadde hatt veldig godt av å bli redigert hardt. Kanskje hadde då historia blitt meir fokusert, språket mindre latterleg og boka litt mindre konspiratorisk. Som den er no så er det vanskeleg å tru at eit seriøst forlag faktisk har tenkt at dette er bra nok til å bli utgitt. Menmen kva veit no eg.

[Diana Willemsen]

2,5 ster. Niet oninteressant (wie wil nu niet meer weten over Noorse criminaliteit?!) Maar erg langdradig, veel onnodige herhaling en irritante omschrijvingen.

[Helene Westby Lund]

Det merkes at boka er sensasjonspreget.. jeg fikk på følelsen av å lese en dårlig utført oppgave i norsk med tema dagbok.

[Karianne Moen]

Nesten hele boka handler om randoms, og ikke om MBH.

[Gabriel Pepin]

En av dem sämsta böcker jag läst. Se & hör type bok.

[Marianne Barron]

Ambivalent er ordet. Først positivt: Jeg syns det er en interessant bok om narkomiljøet i Oslo, og at dette belyses på en god måte er det ingen tvil om. Det jeg overhode ikke liker, er at Marius Høiby - som sønn til Norges kronprinsesse - er innsalgsfaktoren til boka. Dyneløfting har aldri vært min greie, heller ikke her. Høiby og Northug melkes for det de er verd, noe som legger boka på et Se og Hør-nivå. Synd, for boka kan egentlig stå støtt på egne føtter. Eller, kunne ha stått støtt, om noen med ihvertfall et minimum av kunnskap om språkbruk hadde lest gjennom boka først. Språket er - pardon my French - rævva... Alt i alt, interessant bok på sitt vis, men jeg sitter likevel igjen med et mjæhhh...

[Emily Engedahl]

Vet ikke helt hva jeg skal si om denne. Bøker skrevet av journalister er sjeldent bra, men aktuell og tidvis interessant.

[Fröken W]

En lättläst kriminalkarta.
Med ett enkelt språk beskriver författarna sambandet och kokainnätverket som finns i Oslos bästa västkant.
Inget nytt under solenn - bara en enkel sammanställning som gör det lite lättare att få ett överblick över knarkeriet

[Stine]

Synes dessverre denne boka var for rotete skrevet

[Mariethethird]

Journalister har lenge fått munnkurv av slottet på saker som dette - så jeg mener det er uhyre viktig at dette kommer ut i lys. Ingen skal være over loven, ikke engang kongefamilien.
Men boken tar for seg mye mer enn lille Marius, her er det et helt nettverk fra øst til vest, fra inn- og utland fra ukjente til litt mer kjente fjes. Er det interessant, absolutt, men er det god litteratur? Ikke så veldig. Men jeg tror ikke det er meningen at det skal være det heller.
Fem stjerner rett og slett fordi jeg synes det er viktig.

[Anna]

Kanskje den dårligste boka jeg noensinne har lest når det kommer til språk og form. En del av innholdet var likevel interessant.

[Ylva Høsøien]

Imponerende dårlig

[Kristian]

Absolutt søppel... type shit forfatterne genuint kunne ha skrevet: ''Det er juleferie. Året er 2025. ''Trollmannen'' er nettopp ferdig med å lese en reportasjebok fra Krokfjord & Monsen. Duften av pinnekjøtt, billig aquavit og røyk fra halvtørre vedkubber som knitrer i peisen fyller hytten. Det vår venn ikke vet er at han nettopp har lest ferdig markedets dårligste bok. Det suser og bruser innvendig. Pupillene utvider seg. ''trollmannen'' aner ikke hva som kommer til å skje de neste dagene, men det er helt klart at dette er starten på noe stort... med alvorlige uforutsette konsekvenser...''.

Teksten fortjener ikke å bli gitt ut i bokformat. De kunne kanskje gitt den ut på twitter eller noe slikt. Skamme seg Aschehoug forlag!

[Jenny Wüsthoff]

[Hardcover]

Hånda i været, alle som lot seg lure av omslaget 👋

Boka dreier seg altså ikke om Marius, men om nettverket av narkotika med forbindelser til store internasjonale ligaer hvor Marius kjenner og har vært på fest med enkelte individer. Ja, det har vært både rus og kriminelle på fest hos ham på Skaugum, og ja, eplet Marius faller ikke langt fra stammen, men dette visste vi allerede?

Boka bærer tydelig preg av at den er skrevet av journalister fra norske aviser: den er skrevet som en lang avisartikkel, henviser til kilder som Se og Hør, Dagbladet og Youtube, og det fremkommer ikke så mye annen info enn den som allerede finnes publisert. Etter å ha lest andre doku-bøker med årevis av forarbeid med tungt kildemateriell og originalt tilskaffet informasjon, ble dette rimelig tynn kost.

Boka bærer også preg av at journalister fra Se og Hør jobbet samtidig med en tilsvarende bok, og at det trolig var rivaliserende tidspress både mellom forlagene og nyhetsredaksjonenes journalister med å få ut boka først, eller i det minste samtidig.

[Nikolai Mollan]

Langt i fra en særlig godt skrevet bok. Den er dog heller ikke ment å være et litterært mesterverk, men en spennende og interessant historie om kronprinsens tilknytninger til kriminalitet.

Boken inneholder et enormt persongalleri som er håpløst å følge med på, den går frem og tilbake og flere ganger stopper jeg opp og spør: Hva har dette med Marius å gjøre?

Fremdeles er det en interessant bok og den gjør jobben sin.

[Sofie D]

Hmm…hva skal jeg si? Detaljert, samtidig full av oppramsing og skraper på overflaten. Litt for mange navn og hendelser, veldig tabloid språk som ødelegger for min leseropplevelse. Virker noen ganger mindre troverdig fordi språket er så dårlig - at de må hause opp med språklig dramaturgi. Men interessant & viktig - å få innblikk i den kriminelle underverdenen.

[Elín Lóa]

Kókaín í Konungsríki á Storytel

Kannski hefði mér þótt hún skemmtilegri ef ég þekkti meira til í Noregi.
En fannst hún frekar langdregin upptalning á fólki og dagsetningum og vanta upp á að kveikja áhuga á frásagnarefninu.

[Selmita Finne]

I dag retter jeg en takk mot journalister som er for høye på seg selv til å bruke Ghostwriter slik at vi som leser kan få oss en god latter

[Marielle Janic]

Til at Høiby er på forsiden, handler den veldig lite om han. Hovedpersonene er venn av fetteren til hamsteren til Høiby. Og til at det er journalister som har skrevet boka, må jeg si jeg ble skuffet over skrivemåten.

[Mynameisclaar]

Nederlandse audioboek versie. Onsamenhandend. Veel woorden om te vertellen dat de Noorse kroonprins een klapgeep is.

[Lisa N Martinsen]

2,5 ⭐️

[Eirik Sande]

Relativt interessant stoff pakket inn i veldig dårlig språk, med for mange karakterer, hopp i tid og sted og klisjeer til at det blir noen god leseopplevelse.

[Louise]

Ble liksom nødt til å lese denne boken, men det ble en skuffelse altså. Mange søkte linker her, og faktisk litt vanskelig å få grep på hva forfatterne egentlig vil med denne boka. Gjennomgående svakt språk og en latterlig gjenbruk av de samme språklige bildene og «overgangene» mellom kapitler og personer som omtales.

Tilbake til Stoltenberg-boka nå.

[Sigrid Ødegaardshaugen]

Ganske shedelig, og klarer ikke huske alle navnene

[Marte Aksetøy Schjerve]

Interessant, viktig og modig journalistikk, men slet dessverre med å holde tråden. Så noen andre skrive at det var litt som å høre ei jente på mellomtrinnet hysterisk gjenfortelle dramaet som utspilte seg i friminuttet, og synes at det var en god oppsummering av min leseopplevelse av denne boka :’)

[Eirik Vinje]

En 250 siders suppe kokt på tre spiker og noen tegnestifter.

Språklig faller boka helt igjennom med stadige irriterende forsøk på vittigheter. F.eks. får vi høre at en mann har en slagstyrke som en metallmoser på avfallsorteringen. Jeg har ikke lagt merke til et slikt apparat på mine turer til avfallssorteringen. Men jeg antar at det moser metallet med en jevn bevegelse, og ikke slår det som et bokseslag. Boka er krydret med slike malplasserte metaforer.

Boka handler ikke om de seksual- og voldsforbrytelsene Marius Borg Høiby faktisk er tiltalt for. I stedet får vi en lang dagbladartikkel om reelle og tenkelige narkotikaforbrytelser begått av MBHs venner og bekjente, eller bekjente av bekjente. Mye av dette er helt irrelevant som flere kapitler om Petter Northug som har tilknytning til Marius ved å ha sett ham på fest. I de aller fleste episodene i boka er MBH ikke engang med.

MBH fremstår som en rusavhengig uglup type fullstendig ute av kontroll, som dertil er rikskjendis. Det virker derfor lite sannsynlig at proffe narkodistributører skulle gi ham noen stor rolle i sitt system. Det sannsynliggjøres heller ikke i boka. Vi får kun vite at han henger med kriminelle. Muligvis har Marius fått noen vervelinjer fra dopdealerne for å bidra til kunder i sin nedrige krets på Oslo vest. Og gangsterne har på sin side fått litt glamour og status ved å henge på Skaugum.

At MBH visstnok skal ha solgt kokainposer på Karl Johan nattestid ved en anledning er alvorlig, men også patetisk. Det underbygger at fyren er en taper uten noen styrende rolle i narkogjengene.

På slutten av boka fremsettes en helt spekulativt tese om at Kinahankartellet som tidvis har samarbeidet med Irans etterretningstjenester kan ta kontroll over Lille Marius. Det høres helt usannsynlig ut. Blant annet fordi Marius er totalt uten etterretningsmessig verdi.

Det som har mest interesse i denne saken er i hvilken grad kongehuset har involvert seg på kritikkverdige måter. Men dette går forfatterne lite inn på. Vi får heller ikke høre noe om Marius sin halvsøster, som er tronarving. Om hun skulle være involvert i hans eskapader er det mest samfunnmessige interessante i denne saken, som kan felle kongehuset.

Totalt sett en helt unødvendig bok som ikke gir noen ny innsikt til folk som følger gjennomsnittlig med på nyhetene. Forfatterne var heldige som fikk Marius til å markedsføre boka gjennom et injuriesøksmål. Da skulle man ho tro det er noen saftige avsløringer her, men det er det ikke. Utover noen linjer om dopsalget på Karl Johan. For min del synes jeg det er ganske bagatellmessig sammenlignet med at han voldtar og filmer damer.