I politiet har det vært en åpen hemmelighet at kronprinsessens sønn har hatt tett omgang med kriminelle. I denne boka avslører to erfarne gravejournalister hvordan Marius og vennene hans kan kobles til noen av Europas mest notoriske narkogjenger. I begivenhetenes sentrum er et hvitt stoff, med en kilopris på en million kroner. Kokain.
Interessant stoff, men den er latterlig dårlig skrevet. Språket er fullt av floskler og unødvendig slang, og de prøver å lage en cliffhanger på slutten av hvert kapittel. Framstillingen svekker tilliten til det som blir presentert. Uansett, forstår veldig godt at dette er en snakkis.
Interessant nok, men boken har flere gjennomgående svakheter som trekker ned totalinntrykket, og som jeg ser at også andre lesere påpeker.
Det språklige og narrative er bokens største fallgruve: Teksten oppleves som dårlig skrevet, og forfatteren lener seg tungt på slitte klisjeer som gjennomgående virkemidler.
Videre er persongalleriet forvirrende. Det veldig store antallet navn presenteres og beskrives på en måte som gjør det nesten umulig å skille karakterene fra hverandre. Det er kun én figur som får tilstrekkelig fokus: hovedpersonen på forsiden, hvis navn konsekvent brukes som en forutsigbar cliffhanger i slutten av nesten hvert kapittel.
Å prøve å halde styr på alle relasjonane i denne boka var som å høyre ei jente på mellomtrinnet hysterisk gjenfortelje dramaet som utspelte seg i friminuttet.
Men dette er ikkje skulegarden, det er the real deal. Og akkurat difor er det så skummelt.
Ambivalent er ordet. Først positivt: Jeg syns det er en interessant bok om narkomiljøet i Oslo, og at dette belyses på en god måte er det ingen tvil om. Det jeg overhode ikke liker, er at Marius Høiby - som sønn til Norges kronprinsesse - er innsalgsfaktoren til boka. Dyneløfting har aldri vært min greie, heller ikke her. Høiby og Northug melkes for det de er verd, noe som legger boka på et Se og Hør-nivå. Synd, for boka kan egentlig stå støtt på egne føtter. Eller, kunne ha stått støtt, om noen med ihvertfall et minimum av kunnskap om språkbruk hadde lest gjennom boka først. Språket er - pardon my French - rævva... Alt i alt, interessant bok på sitt vis, men jeg sitter likevel igjen med et mjæhhh...
En lättläst kriminalkarta. Med ett enkelt språk beskriver författarna sambandet och kokainnätverket som finns i Oslos bästa västkant. Inget nytt under solenn - bara en enkel sammanställning som gör det lite lättare att få ett överblick över knarkeriet
Journalister har lenge fått munnkurv av slottet på saker som dette - så jeg mener det er uhyre viktig at dette kommer ut i lys. Ingen skal være over loven, ikke engang kongefamilien. Men boken tar for seg mye mer enn lille Marius, her er det et helt nettverk fra øst til vest, fra inn- og utland fra ukjente til litt mer kjente fjes. Er det interessant, absolutt, men er det god litteratur? Ikke så veldig. Men jeg tror ikke det er meningen at det skal være det heller. Fem stjerner rett og slett fordi jeg synes det er viktig.
Ble liksom nødt til å lese denne boken, men det ble en skuffelse altså. Mange søkte linker her, og faktisk litt vanskelig å få grep på hva forfatterne egentlig vil med denne boka. Gjennomgående svakt språk og en latterlig gjenbruk av de samme språklige bildene og «overgangene» mellom kapitler og personer som omtales.
En 250 siders suppe kokt på tre spiker og noen tegnestifter.
Språklig faller boka helt igjennom med stadige irriterende forsøk på vittigheter. F.eks. får vi høre at en mann har en slagstyrke som en metallmoser på avfallsorteringen. Jeg har ikke lagt merke til et slikt apparat på mine turer til avfallssorteringen. Men jeg antar at det moser metallet med en jevn bevegelse, og ikke slår det som et bokseslag. Boka er krydret med slike malplasserte metaforer.
Boka handler ikke om de seksual- og voldsforbrytelsene Marius Borg Høiby faktisk er tiltalt for. I stedet får vi en lang dagbladartikkel om reelle og tenkelige narkotikaforbrytelser begått av MBHs venner og bekjente, eller bekjente av bekjente. Mye av dette er helt irrelevant som flere kapitler om Petter Northug som har tilknytning til Marius ved å ha sett ham på fest. I de aller fleste episodene i boka er MBH ikke engang med.
MBH fremstår som en rusavhengig uglup type fullstendig ute av kontroll, som dertil er rikskjendis. Det virker derfor lite sannsynlig at proffe narkodistributører skulle gi ham noen stor rolle i sitt system. Det sannsynliggjøres heller ikke i boka. Vi får kun vite at han henger med kriminelle. Muligvis har Marius fått noen vervelinjer fra dopdealerne for å bidra til kunder i sin nedrige krets på Oslo vest. Og gangsterne har på sin side fått litt glamour og status ved å henge på Skaugum.
At MBH visstnok skal ha solgt kokainposer på Karl Johan nattestid ved en anledning er alvorlig, men også patetisk. Det underbygger at fyren er en taper uten noen styrende rolle i narkogjengene.
På slutten av boka fremsettes en helt spekulativt tese om at Kinahankartellet som tidvis har samarbeidet med Irans etterretningstjenester kan ta kontroll over Lille Marius. Det høres helt usannsynlig ut. Blant annet fordi Marius er totalt uten etterretningsmessig verdi.
Det som har mest interesse i denne saken er i hvilken grad kongehuset har involvert seg på kritikkverdige måter. Men dette går forfatterne lite inn på. Vi får heller ikke høre noe om Marius sin halvsøster, som er tronarving. Om hun skulle være involvert i hans eskapader er det mest samfunnmessige interessante i denne saken, som kan felle kongehuset.
Totalt sett en helt unødvendig bok som ikke gir noen ny innsikt til folk som følger gjennomsnittlig med på nyhetene. Forfatterne var heldige som fikk Marius til å markedsføre boka gjennom et injuriesøksmål. Da skulle man ho tro det er noen saftige avsløringer her, men det er det ikke. Utover noen linjer om dopsalget på Karl Johan. For min del synes jeg det er ganske bagatellmessig sammenlignet med at han voldtar og filmer damer.
Jeg hadde forventet at sannheten om Marius før eller siden ville komme fram. Det er én ting å prøve å stå imot egne gener, men helt umulig å stå imot et konstant press fra omgivelsene. Selv om boken handler om en voksen mann på 27 år, fremstår han fortsatt som en mammagutt som får 20 000 kroner i måneden fra henne—mens resten av økonomien hans dekkes av kriminelle venner med et omfattende nettverk, både i Sør- og Øst-Europa, Pakistan, Emiratene, Tyrkia og Marokko. Forgreningene strekker seg helt til Den Kurdiske Reven, rapperen Kameleon og den irske mafiabossen Kinahan.
Uten å røpe for mye kan jeg likevel si at narkotikavirksomheten som beskrives er langt mer omfattende enn det norske medier tidligere har avdekket. Sammenlignet med dette blekner saken mot Marius, basert på de påståtte voldtektene. Hensikten med å ha ham på laget var å få tilgang til bemidlede kunder og influensere—og dermed selge mer. Det hadde de også lykkes godt med.
Boken går likevel ikke dypt nok når det gjelder å avdekke produsentene, importørene og maktstrukturene bak den ekstreme veksten i kokainsalget i Norge og Europa siden 2022. De nevner Iran i ett kapittel, med en spekulasjon om at Den Kurdiske Reven kan ha vært vervet av iransk etterretning. Men de sier ikke et ord om en annen potensiell aktør: Russland, som kan ha brukt kokainimport som et destabiliserende virkemiddel i sin hybride krig mot Vesten. De har både ressurser og forbindelser til å gjøre det—blant annet via Maduro-regimet i Venezuela og andre kokainproduserende land i Sør-Amerika.
Av de andre historiene i boken er det fascinerende hvor mange idrettsstjerner som faller for kokainens fristelser.
Jeg har lest den mye omtalte boka som i dag blir tatt opp i retten. Innholdet i boka er høyst interessant, men det stopper der. Måten det er fremstilt på gjør den ikke særlig troverdig.
Språket er fullt av floskler og det er mye bruk av slang. Det er forsøk på å bruke cliffhangere i slutten av kapitlene, men de leder ikke til noe. Det er også vanskelig å holde orden på folk de omtaler i boka.
Det som bekymrer meg mest er kildeføringen. Bakerst i boka er det en lang kildeliste, men den løpende teksten er blottet for kildehenvisninger. Dette gjør det vanskelig for den gjengse leseren å selv ettergå kildene.
Men at boka er en snakkis skjønner jeg. Om den blir stoppet av retten eller ikke gjenstår å se!
Veldig interessant! Føler at både media (og kanskje til dels forfatterne selv) underselger boka når de omtaler den som veldig Høiby-fokusert. Høiby er bare en av mange profilerte personer som får en fortjent tur under lupen her. Min eneste kritikk av boken er at den med fordel kunne vært redigert bedre. Floskler blir det litt mange av og lesevennligheten kunne vært flere hakk bedre med noen enkle grep.
Her blir det tatt opp mye annet spennende og høyst relevant
For så vidt en spennende bok om en side av verden jeg ikke kjenner, og trolig aldri kommer til å bli kjent med. Men jeg syns språket er unødvendig komplisert i ønske om å forfine det. Virker som man prøver litt for hardt å lage gode bilder. Syns ikke man lykkes helt med det, og jeg ender ofte opp med å lese samme setning på nytt fordi jeg ikke egentlig forstår hva de prøver å si. Litt forstyrrende dessverre.
Bogen lover én ting og leverer noget helt andet. Den bliver markedsført som en bog om Marius Borg, men han fylder næsten intet. I stedet får man side op og side ned om alt muligt andet – inklusiv lange, tørre passager om folk som Fredrik Gulsvik og diverse miljøer, der intet gør for helheden. Det er fyldstof, clickbait og en ufokuseret fortælling. Jeg forstår virkelig ikke hypen.
For et kaos! Både hva som foregår i dette miljøet, men også måten det fortelles i boka. Språket er så dårlig at det var et slit å komme seg gjennom. Var heller ikke så mye nytt om Marius sånn, men klart skremmende å se hvem han vanker med.