Edvard Matre har sluttet i Kripos og flyttet hjem til hverdagskriminaliteten i Bergen. Men da lagdommer August Welde blir funnet lenket fast til en radiator, mishandlet til døde, vekker saken voldsom oppmerksomhet og blir omtalt som et angrep på rettsstaten.
Welde var kjent som en streng dommer og hadde en fortid som hardtslående statsadvokat. Derfor er det ingen mangel på mistenkte, mange med tung kriminell bakgrunn. En sannsynlig gjerningsmann utpeker seg etter hvert, men Edvard føler seg langt fra sikker på at de har funnet den skyldige.
Ingen vil snakke stygt om de døde, men Edvard begynner å ane at motivet for drapet kan være noe helt annet enn det de hittil har sett for seg. Jo dypere han graver i August Weldes fortid, desto flere urovekkende hendelser blir avdekket.
Edvard Matre har sine svakheter, både som etterforsker og menneske, men han gir aldri opp før han kjenner sannheten – selv om han må gå over lik.
For en slaskete gjennomføring, med irrelevante detaljer, ting som ikkje stemte overens (at dei var samboere, men seinere tenkte Matre at han kanskje burde overnatte med henne). Matre opptrer i tillegg uprofesjonelt , som når han utbryt: ‘hvorfor har du ikke fortalt det før’ når konen til avdøde forteller at gartneren og han kranglet om når rosene skulle klippes, eller at dei er ‘ute etter han’ når dei skal intervjue konen til en mistenkt. Eg syns også Clara gjorde rare valg, som når ho velger å gå på restaurant og spise fem retter aleine, når Matre ikkje kunne komme. Stor skrivekunst var det heller ikkje. Beskrivelser som ’hoppende, hylende glad ’ passer betre i en stil på ungdomsskulen. Skrivefeil fant eg også, som komplement istedenfor kompliment. Bruk av ‘hallo, han er gammel’ og ‘liksom’ brukt av en voksen politikvinne gjorde det heller ikkje betre. Eg kunne fortsatt, men det var mange, mange frustrasjoner med denne boka som er veldig synd siden eg har likt så mange andre av hans bøker.