What do you think?
Rate this book
I varetekt meg ta
I varetekt meg ta er fortellingen om en årelang og opprivende kamp for å bli hørt, og et vitnesbyrd i behandlingen av norske misjonærbarn.
I flere tiår plasserte norske misjonærer barna sine på internatskoler verden over. Mange opplevde savn, omsorgssvikt og overgrep, mens foreldrene fulgte «kallet» og spredte evangeliet
blant de «unådde».
I 2009 erkjente misjonsorganisasjonene ansvar for omsorgssvikt ved internatskolene. Men da Liv Kristin Steen Brundtland gikk til søksmål mot Misjonssambandet og Frikirken i 2013, ble ansvaret lagt på foreldrene – selv om de hadde handlet i samsvar med organisasjonenes kallsforståelse og retningslinjer. Organisasjonene ble frikjent. Rettssaken er offentlig historie, men innholdet er fortsatt preget av taushet – både i samfunnet og i misjonsmiljøet.
I varetekt meg ta er fortellingen om en oppvekst på internat i Taiwan, om savnet etter foreldre, om en «husfar» som skulle være farsfigur, men sviktet – og om en lukket verden der lojalitet overskygget barns behov. Det er også fortellingen om en årelang og opprivende kamp for å bli hørt, og for at misjonærbarnas erfaringer skal bli en sannferdig og anerkjent del av misjonshistorien.
I flere tiår plasserte norske misjonærer barna sine på internatskoler verden over. Mange opplevde savn, omsorgssvikt og overgrep, mens foreldrene fulgte «kallet» og spredte evangeliet
blant de «unådde».
I 2009 erkjente misjonsorganisasjonene ansvar for omsorgssvikt ved internatskolene. Men da Liv Kristin Steen Brundtland gikk til søksmål mot Misjonssambandet og Frikirken i 2013, ble ansvaret lagt på foreldrene – selv om de hadde handlet i samsvar med organisasjonenes kallsforståelse og retningslinjer. Organisasjonene ble frikjent. Rettssaken er offentlig historie, men innholdet er fortsatt preget av taushet – både i samfunnet og i misjonsmiljøet.
I varetekt meg ta er fortellingen om en oppvekst på internat i Taiwan, om savnet etter foreldre, om en «husfar» som skulle være farsfigur, men sviktet – og om en lukket verden der lojalitet overskygget barns behov. Det er også fortellingen om en årelang og opprivende kamp for å bli hørt, og for at misjonærbarnas erfaringer skal bli en sannferdig og anerkjent del av misjonshistorien.
291 pages, Hardcover
First published January 1, 2025
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 3 of 3 reviews
January 23, 2026
Jeg har ikke mye til overs for NLM og konservativ kristendom fra før av, grunnet personliger erfaringer. Så denne anmeldelsen/refleksjonen står nok i fare for å bli lang - da det er mye å ta tak i.
Liv Kristine Steen Brundtland forteller om en oppvekst som misjonærbarn på internat i Taiwan, om savn etter foreldre og en «husfar» ansatt av organisasjonen som skulle være «farfigur», men endte opp som overgriperen hennes.
I voksen alder bestemmer Brundtland seg for å fortelle sin historie, og for å ta et oppgjør med NLM. I stedet blir hun bedt om å tilgi sin overgriper og å være stille om historien sin videre. Heldigvis gjør Brundtland det stikk motsatte og tar dem til retten i 2013 for å holde dem ansvarlig for omsorgsvikten hun opplevde på den misjonsdrevne internatskolen.
NLM fraskriver seg alt ansvar, bruker «husfaren» som vitne - og gir foreldrene hele skylden for omsorgssvikten. De vinner i retten og Brundtland sitter igjen med både et stort pengetap - men enda værre; følelsen av å ikke bli tatt på alvor/trodd på. Her var det spesielt et avsnitt som grep meg.
«Da de fikk innblikk i hva barna deres hadde opplevd av krenkelser og overgrep og omsorgssvikt på internatene rundt omkring i verden, hvorfor reagerte de ikke med skrik og knyttede hender mot arbeidsgiveren sin som hadde hatt barna deres i sin varetekt? Og hvorfor fikk de ikke støtte av misjonsfolket her hjemme? De som hadde arrangert velkomst- og avskjedsfester for oss før i tiden, de som hadde misjonærfamiliene på bønnelista si i alle år - når de fikk vite hva det hadde kostet barna, hvorfor hørtes nesten ingen protester?» s.126
Oppriktig spm fra meg: Hvorfor er det egentlig slik at noen «barmhjertige» mennesker heller tar parti med autoritære kristne/mektige organisasjoner, en å stå opp mot urett gitt mot uskyldige BARN? Tidligere generalsekreter i NLM viste hvertfall under rettsaken i 2013 at det var viktigere at organisasjonen opprettholdt sin perfekte fasade, en å legge seg flate å unnskylde seg for alt de kan ha bidratt til av omsorgssvikt for misjonsbarna plassert på DERES internatskoler, med DERES ansatte, fra DERES ekstreme formidling av å kjenne etter kallet til misjon.
Jeg vil også sittere et annet avsnitt som gav meg frysninger, fra hennes møte med generalsekretærene i NLM - flere år etter rettsaken.
«Noe blytungt la seg over meg, jeg tror det var sorg. Sorgen over at det var mennene i dette rommet som hadde lagt premissene for store deler av mitt liv. Som hadde bestemt hvilket land jeg skulle vokse opp i, hvor jeg skulle bo, og hvor lenge på hvert sted. Som hadde bestemt hvor mange ansatte per barn og hvilke barn som skulle være rundt meg fra jeg var seks år. Det var disse som hadde forkynt kallet som noe overordnet alt annet, også familie. Disse mennene hadde somlet og gjemt bort dokumentasjon, de hadde godkjent bruk av millioner av misjonskassen til en rettsak mot meg, etter at jeg på forespørsel fra dem valgte å fortelle dem min historie. Ja. Sorg var det.» s.232
Til slutt vil jeg runde av med 3 enkle setninger (kl er 03:07)
1. Les denne boken
2. Fy skam dere NLM! Spesielt de to i ledelsen som var involvert i denne rettsaken.
3. THIS IS NOT WHAT JESUS WOULD DO?? Kan folk snart innse at jesus var en hippie/sosialist som gikk rundt med rufsete hår i sandaler og oppholdt seg med mennesker som var sett på som lavest på rangstigen i samfunnet?! Han hadde spydd av iskalde menn i dress som sitter på kontor i Oslo og fraskriver seg alt av ansvar.
Takk for deg Liv Kristine!
Liv Kristine Steen Brundtland forteller om en oppvekst som misjonærbarn på internat i Taiwan, om savn etter foreldre og en «husfar» ansatt av organisasjonen som skulle være «farfigur», men endte opp som overgriperen hennes.
I voksen alder bestemmer Brundtland seg for å fortelle sin historie, og for å ta et oppgjør med NLM. I stedet blir hun bedt om å tilgi sin overgriper og å være stille om historien sin videre. Heldigvis gjør Brundtland det stikk motsatte og tar dem til retten i 2013 for å holde dem ansvarlig for omsorgsvikten hun opplevde på den misjonsdrevne internatskolen.
NLM fraskriver seg alt ansvar, bruker «husfaren» som vitne - og gir foreldrene hele skylden for omsorgssvikten. De vinner i retten og Brundtland sitter igjen med både et stort pengetap - men enda værre; følelsen av å ikke bli tatt på alvor/trodd på. Her var det spesielt et avsnitt som grep meg.
«Da de fikk innblikk i hva barna deres hadde opplevd av krenkelser og overgrep og omsorgssvikt på internatene rundt omkring i verden, hvorfor reagerte de ikke med skrik og knyttede hender mot arbeidsgiveren sin som hadde hatt barna deres i sin varetekt? Og hvorfor fikk de ikke støtte av misjonsfolket her hjemme? De som hadde arrangert velkomst- og avskjedsfester for oss før i tiden, de som hadde misjonærfamiliene på bønnelista si i alle år - når de fikk vite hva det hadde kostet barna, hvorfor hørtes nesten ingen protester?» s.126
Oppriktig spm fra meg: Hvorfor er det egentlig slik at noen «barmhjertige» mennesker heller tar parti med autoritære kristne/mektige organisasjoner, en å stå opp mot urett gitt mot uskyldige BARN? Tidligere generalsekreter i NLM viste hvertfall under rettsaken i 2013 at det var viktigere at organisasjonen opprettholdt sin perfekte fasade, en å legge seg flate å unnskylde seg for alt de kan ha bidratt til av omsorgssvikt for misjonsbarna plassert på DERES internatskoler, med DERES ansatte, fra DERES ekstreme formidling av å kjenne etter kallet til misjon.
Jeg vil også sittere et annet avsnitt som gav meg frysninger, fra hennes møte med generalsekretærene i NLM - flere år etter rettsaken.
«Noe blytungt la seg over meg, jeg tror det var sorg. Sorgen over at det var mennene i dette rommet som hadde lagt premissene for store deler av mitt liv. Som hadde bestemt hvilket land jeg skulle vokse opp i, hvor jeg skulle bo, og hvor lenge på hvert sted. Som hadde bestemt hvor mange ansatte per barn og hvilke barn som skulle være rundt meg fra jeg var seks år. Det var disse som hadde forkynt kallet som noe overordnet alt annet, også familie. Disse mennene hadde somlet og gjemt bort dokumentasjon, de hadde godkjent bruk av millioner av misjonskassen til en rettsak mot meg, etter at jeg på forespørsel fra dem valgte å fortelle dem min historie. Ja. Sorg var det.» s.232
Til slutt vil jeg runde av med 3 enkle setninger (kl er 03:07)
1. Les denne boken
2. Fy skam dere NLM! Spesielt de to i ledelsen som var involvert i denne rettsaken.
3. THIS IS NOT WHAT JESUS WOULD DO?? Kan folk snart innse at jesus var en hippie/sosialist som gikk rundt med rufsete hår i sandaler og oppholdt seg med mennesker som var sett på som lavest på rangstigen i samfunnet?! Han hadde spydd av iskalde menn i dress som sitter på kontor i Oslo og fraskriver seg alt av ansvar.
Takk for deg Liv Kristine!
Read
December 21, 2025Bra
Vondt
Vondt
December 6, 2025
En enormt sterk og gripende fortelling om urett og å stå opp for seg selv. Om å ta seg selv og historien sin på alvor, selv om det koster mer enn man egentlig har. Liv Kristin forteller nyansert og modig om opplevelsene sine som barn, og om måten Norsk Luthersk Misjonssamband behandlet historien hennes, og hvordan hun aldri lot dem slippe unna ansvaret. Til tross for deres iherdige forsøk på å dekke over, pakke inn og tåkelegge. Det finnes ingen annen måte å skape endring i disse miljøene enn å snakke åpent om hendelsene og responsen. En forferdelig vond, men likevel inspirerende bok.
Displaying 1 - 3 of 3 reviews