Anders Brennos debut er en samling enkle og morsomme dikt med trøkk. Den er vakker, den har tæl og gråt, den er kitsch og alvor, utfordrende og selvstendig. Og dikteren tar seg frekke friheter med populærkulturelle samtalepartnere som B-filmer, skrekk, goth og zombier. Han forholder seg aktivt til klisjeer, samtidig er det et følelsesmessig trøkk i tekstene. Stemmen som synger i Brennos tekster har noe umiddelbart ved seg, den kommer fra noen og noe. "Vampire Yeah" føles ekte, språket skal ikke bevise noe, bildene lever uten at referansene suger blodet ut av dem. Og språket går sin skeive gang, med en frisk blanding av høyt og lavt, på engelsk og norsk.
Hadde jeg hatt litt bedre tid nå så ville jeg brukt noe av den til å telle hvor mange ganger ordet "baby" blir brukt!
Jeg ble litt forelsket i de første diktene i boken, men etter å ha lagt den til side en stund for så å ta den fram igjen nå, så er jeg ikke like begeistret for de siste. Ergo: 1. Den siste delen av boken er den svakeste? Eller 2. Samlingen bør leses sammenhengende? Eventuelt 3. Smaken avhenger av dagsformen (?)