Forfatteren påstår innledningsvis at dette er første gang det er skrevet en bok om aksjonen, hvertfall innen kategorien "skikkelig", og hvem jeg er jeg til å motsi han, jeg har hverken lest skikkelige eller uskikkelige bøker om tungtvannsaksjonen tidigere.
Jeg likte godt når sabotørene må hjelpe vakten på fabrikken med å finne brillene sine, før de kunne sende fabrikken til himmels. Slikt synes jeg er skikkelig trivelig gjort.
Men når forfatteren skriver om den norske eksilregjeringen som prøver å låne penger fra de samme som har beordret fabrikken sabotert, for å bygge den opp igjen, så fremstår det som ganske uskikkelig.
Altså, forfatteren har ønsket å skrive en skikkelig bok, men samtidig forteller den om skikkelige uskikkelige ting. Ganske forvirrende!
Spøk til side, det er grådig fascinerende gjennomføring av denne gjengen på vidda, særlig dersom vi i et ledelsesperspektiv skal se på alt som er vanskelig i egne organisasjoner i dag. Tenk at syv personer uten mobiltelefon fikk til det der, men om en prøver å formidle ut et prosesskriv i dag, vil en høre om syv ulike fortolkninger ved lunsjtider samme dag.
En blir jo litt oppgitt. Men god bok da.