What do you think?
Rate this book
Jeg, en kristen-muslimsk ateist
Hvorfor søker mange unge seg til religion i Norge i dag? Hvordan er det mulig å gå fra å være muslim til å bli nihilist og katolikk som en ung norsk-iraker i Oslo? En original og personlig beretning om utenforskap og tilhørighet, tvil og tro. 25 år gamle Ali Jones Alkazemi vokste opp i en sjiamuslimsk familie. Gjennom livet har han prøvd ut flere trossamfunn for å finne sin vei. I dag er han er religionsfilosof og døpt i den katolske kirke.
Fortellingen om hans særegne religiøse reise gir et innblikk i raseriet man kan føle på som minoritet, appellen i mørkt tankegods på nettet og hvordan religion er tett knyttet til klasse og sosiale relasjoner. Jeg, en kristen-muslimsk ateist er en ærlig og tankevekkende fortelling for alle som har stilt seg spørsmålene: Hvem er jeg? Hva tror jeg på? Og hvor hører jeg egentlig til?
Fortellingen om hans særegne religiøse reise gir et innblikk i raseriet man kan føle på som minoritet, appellen i mørkt tankegods på nettet og hvordan religion er tett knyttet til klasse og sosiale relasjoner. Jeg, en kristen-muslimsk ateist er en ærlig og tankevekkende fortelling for alle som har stilt seg spørsmålene: Hvem er jeg? Hva tror jeg på? Og hvor hører jeg egentlig til?
Hardcover
Published April 8, 2026
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 8 of 8 reviews
September 30, 2026
Spennende å følge reisen og tankene hans. Det var noen gode poenger om religion der som jeg ikke har tenkt på før. Også var jeg jo spent på hva han «endte» opp med til slutt. Anbefales til alle som er interessert i religion og filosofi.
«Å bli religiøs er som å lære et språk. Det handler om å innvies i et univers og en kultur, men også rent faktisk om å forstå og anvende et religiøst språk - uttrykk, metaforer og symboler som man lever og puster med, som skaper og utvider den erfarte virkelighetens kompleksitet».
«Gjennom Luther skulle jeg lære hvorfor min følelse av å være fremmed på jorden ikke kun var en abstrakt og evig hjemløshet og fortvilelse, men et nødvendig forløp som en del av en større frelsesplan i alle menneskers liv.»
Om den stygge estetikken i en ortodoks kirke: «Estetikken ble for meg et uttrykk for tornebuskens Gud som tok del i historien og ble menneske, som gikk ned i avfallshaugen sammen med resten av menneskeheten. Disse gjenstandene kunne man funnet i en konteiner, men her var de altså plassert som hellige gjenstander, og det berørte dypet av mitt råtne menneskehjerte.»
«Å bli religiøs er som å lære et språk. Det handler om å innvies i et univers og en kultur, men også rent faktisk om å forstå og anvende et religiøst språk - uttrykk, metaforer og symboler som man lever og puster med, som skaper og utvider den erfarte virkelighetens kompleksitet».
«Gjennom Luther skulle jeg lære hvorfor min følelse av å være fremmed på jorden ikke kun var en abstrakt og evig hjemløshet og fortvilelse, men et nødvendig forløp som en del av en større frelsesplan i alle menneskers liv.»
Om den stygge estetikken i en ortodoks kirke: «Estetikken ble for meg et uttrykk for tornebuskens Gud som tok del i historien og ble menneske, som gikk ned i avfallshaugen sammen med resten av menneskeheten. Disse gjenstandene kunne man funnet i en konteiner, men her var de altså plassert som hellige gjenstander, og det berørte dypet av mitt råtne menneskehjerte.»
April 22, 2026
Ali <3
May 25, 2026
En veldig fin lesning! I kraft av Alis mange gode refleksjoner (og fotnoter) er ikke dette bare en fortelling om en ung manns trosreise, men vil også kunne være et utgangspunkt til å lære meget om religion, filosofi og religionsfilosofi om man skulle ønske det. Jeg ser frem til å lese flere av tankene som skulle komme fra dette hodet.
May 22, 2026
Likte veldig godt å være med på denne reisen med Ali!
April 19, 2026
Jeg husker første gang jeg møtte Ali, det var i et seminar for førsteårsstudenter i filosofi ved Blindern, på grunn av måten han introduserte seg på: ‘dere kan kalle meg Ali Jones.’ Der var det, men han sa det på en så overdreven selvsikker måte.
Siden møtte jeg stadig på Ali i ulike emner, offentlig transport, tilfeldige diskusjoner og andre situasjoner hvor studenter typisk befinner seg. Det er interessant å lese om Ali og hans tanker fra innsiden, fordi det overhodet ikke samsvarer med inntrykket jeg opprinnelig hadde av han. Delvis fordi han har styrker der jeg har svakheter, men tydeligvis også fordi jeg har erfaringer han er foruten. I boka kommer det frem at ressurssvakhet - forstått i hovedsak rent økonomisk - var noe som karakteriserte hans oppvekst, samt fravær av en far, men sistnevnte kommer ikke like sentralt frem som førstnevnte. Som fattig i Oslo former Ali visse mindreverdighetskomplekser som han gjennom livet overkompenserer for. Persepsjonen min av Ali var derimot motsatt, jeg så en svært belest og dannet person, som var mye yngre (5 år?) enn meg, men tilsynelatende på en veldig lik religiøs reise til tross for aldersforskjellen.
Ali snakket mye om Hegel og Žižek, som på gjeldende tidspunkt var tenkere jeg begynte forsiktig å anse som mine intellektuelle fiender, gitt det tankegodset jeg absorberte på den tiden. Det var en sfære som sentrerte seg rundt Jordan Peterson, the intellectual dark web, som også inkluderte nyateisten Sam Harris, men også mer perifere skikkelser som James Lindsay - som mente noe sånt som at Hegel var opprinnelsen til alt ondt. Trådene mellom de ulike partene her skulle senere veves tettere sammen, Harris møtte Peterson til debatt, det samme gjorde Žižek. Žižek skulle her sitere Chesterton og hans tanke om Jesus’ ateisme på korset, mens han kikker usikkert opp mot himmelen i sine siste øyeblikk og spør seg hvor Gud er? I en samtale på rommet til honours studentene kom det frem at Ali ikke var helt ubegeistret for denne Peterson som litt småhemmelig betydde så mye for meg. At noen tydeligvis kunne operere i både konservative intellektuelle sfærer, samtidig som han er komfortabel med Žižek, Marx og Hegel, var for meg særdeles interessant.
Selv hadde jeg avsluttet min formelle dannelse etter ungdomsskolen og reist offshore som lærling. Følgelig gikk jeg glipp av noen år med kulturell utdanning, som skulle bli et av mine mindreverdighetskomplekser. Derfor har jeg nok litt røff i kantene og passet egentlig ikke så godt inn på Blindern, selv om min begeistring for filosofi vokste og i en periode ble altomfattende. Inspirert av Ali og andre samtaler overhørt på Blindern ble jeg også interessert i både Žižek og Hegel. Jeg konkluderte fort med at Marx var en fraud, en intellektuell djevel med dårlige intensjoner, og at Žižek i hovedsak var en joker og en underholder - men Hegel skulle vise seg å være storartet. Dog var jeg redd for Hegel, da jeg ikke kunne følge de dialektiske vendingene som mine mer dannede medstudenter stadig kastet lett rundt seg. Trodde også Hegel var en fiende av logikk, og at han ville korrumpere mitt sinn.
Jeg besluttet derfor at jeg måtte lese relevante førkommere fra bind til bind. Så jeg la fra meg pensum, og fullførte min lesning av Platon, Aristoteles, Descartes, Hume, Kant - blant svært mye annet - som jeg anså som en nødvendighet for en begir seg ut på Hegel. Samtidig som dette forarbeidet ble ferdigstilte, var det mulighet for å ta et emne på Blindern som leste Hegel og Nietzsche sammen. Big N hadde jeg lest fordi Peterson sa det var must, og Hegel hadde jeg nå altså forberedt meg til fordi jeg hadde lest så mange av hans forgjengere. Nå nærmer vi oss slutten av bacheloren i filosofi, og Ali og hans sirkel oppleves ikke lenger som like intellektuelt skremmende, deres veldedige språk noe avvæpnet, følte jeg at mine intellektuelt vulgære tendenser hadde blitt noe finslipt og at jeg var mer likestilt.
Nå, flere år senere, å lese at Ali var på en veldig lik reise, der utrolig fascinerende. At han også lyttet i timesvis på Alan Watts, at bibelserien til Peterson skulle bli en så sentral hendelse for oss begge. At vi begge i hemmelighet besøkte både kirker og andre religiøse templer. Ali holdt seg mest i Oslo, bortsett fra et studieopphold i Berlin. Jeg hadde en litt mer sprikende og kronglete rute. Fra Vietnam til Ghana, gjennom Øst-Europa, til Egypt, med konklusjon trukket på fjelltopper i Andes, landet jeg på et litt annet sted enn Ali. Viner begge integralister, hver vår type perennialist, delvis mystikere. Han sier han føler seg hjemme på venstresiden, jeg er nok på høyresiden. Han ser ned på kulturkrigere, jeg som noe mer vulgær anser det som en nødvendig krig - i alle fall på peak ‘SV jente’ som han kaller det. Ali er forbanna, men han er ikke helt committed. Han er trolig ENTP, i det minste kontrær. Det virker som han opplever at det rituelle er det sentrale i religion, for meg er det etikk. Til felles har vi å se verdien i et stort spekter av religiøsitet, og at fornuft er et middel til visse nivåer av åpenbaring, men at det når det gjelder ultimate høyeste sfærer, så må også fornuften tie. Slik leser jeg han, om jeg ikke projiserer for mye av meg selv inn i teksten.
Ali ender med å konvertere til katolisismen, kanskje pga det rituelle som tilhører. For meg er treenigheten og jesu oppstandelse for vanskelig å svelge, og uvilligheten - svakheten - til å ta moralske standpunkt som står til tross på kontemporære strømninger umulig å svelge. For meg er tawhid, enheten av Gud, gudsbildet som animerer min tro. Så er nok ikke Ali den helt typiske katolikken heller, ei er vel jeg den helt typiske muslimen, som jeg endte med å bli på slutten av min reise.
Interessant er det i alle fall, at to mennesker med så ulike forutsetninger kan krysse hverandres veier og ha så mye til felles i sine åndelige reiser. Han Shia muslim, så ateist så kristen. Jeg, kulturelt kristen, ateist, deretter muslim. At det er en type intern logikk i Zeitgeistens utfoldelse - at vi deler en viss reise som følger en viss sekvens, og at denne er uavhengig til en grad av alder. Ali har skrevet en viktig bok fordi han har fanget på en god måte hvordan denne sjelelige kampen har utfoldet seg blant unge menn i starten av det 21. århundre. Han har gjort det på en ærlig, åpen og modig måte, med narrativt driv, destillering av kompleksitet og en Knausgård aktig letthet, uten det kjedelig hverdagslige som Knausgård tidvis bruker for mye tid på. Det er en ren sjelelig fremleggelse av hans indre reise, hvor mye lett er å kjenne seg igjen i. Det blir interessant å følge Ali sin reise videre. Om han fortsetter å være like modig, og forhåpentligvis enda modigere, så er dette en forfatter som virkelig kan berike den religiøse samtalen i Norge.
Siden møtte jeg stadig på Ali i ulike emner, offentlig transport, tilfeldige diskusjoner og andre situasjoner hvor studenter typisk befinner seg. Det er interessant å lese om Ali og hans tanker fra innsiden, fordi det overhodet ikke samsvarer med inntrykket jeg opprinnelig hadde av han. Delvis fordi han har styrker der jeg har svakheter, men tydeligvis også fordi jeg har erfaringer han er foruten. I boka kommer det frem at ressurssvakhet - forstått i hovedsak rent økonomisk - var noe som karakteriserte hans oppvekst, samt fravær av en far, men sistnevnte kommer ikke like sentralt frem som førstnevnte. Som fattig i Oslo former Ali visse mindreverdighetskomplekser som han gjennom livet overkompenserer for. Persepsjonen min av Ali var derimot motsatt, jeg så en svært belest og dannet person, som var mye yngre (5 år?) enn meg, men tilsynelatende på en veldig lik religiøs reise til tross for aldersforskjellen.
Ali snakket mye om Hegel og Žižek, som på gjeldende tidspunkt var tenkere jeg begynte forsiktig å anse som mine intellektuelle fiender, gitt det tankegodset jeg absorberte på den tiden. Det var en sfære som sentrerte seg rundt Jordan Peterson, the intellectual dark web, som også inkluderte nyateisten Sam Harris, men også mer perifere skikkelser som James Lindsay - som mente noe sånt som at Hegel var opprinnelsen til alt ondt. Trådene mellom de ulike partene her skulle senere veves tettere sammen, Harris møtte Peterson til debatt, det samme gjorde Žižek. Žižek skulle her sitere Chesterton og hans tanke om Jesus’ ateisme på korset, mens han kikker usikkert opp mot himmelen i sine siste øyeblikk og spør seg hvor Gud er? I en samtale på rommet til honours studentene kom det frem at Ali ikke var helt ubegeistret for denne Peterson som litt småhemmelig betydde så mye for meg. At noen tydeligvis kunne operere i både konservative intellektuelle sfærer, samtidig som han er komfortabel med Žižek, Marx og Hegel, var for meg særdeles interessant.
Selv hadde jeg avsluttet min formelle dannelse etter ungdomsskolen og reist offshore som lærling. Følgelig gikk jeg glipp av noen år med kulturell utdanning, som skulle bli et av mine mindreverdighetskomplekser. Derfor har jeg nok litt røff i kantene og passet egentlig ikke så godt inn på Blindern, selv om min begeistring for filosofi vokste og i en periode ble altomfattende. Inspirert av Ali og andre samtaler overhørt på Blindern ble jeg også interessert i både Žižek og Hegel. Jeg konkluderte fort med at Marx var en fraud, en intellektuell djevel med dårlige intensjoner, og at Žižek i hovedsak var en joker og en underholder - men Hegel skulle vise seg å være storartet. Dog var jeg redd for Hegel, da jeg ikke kunne følge de dialektiske vendingene som mine mer dannede medstudenter stadig kastet lett rundt seg. Trodde også Hegel var en fiende av logikk, og at han ville korrumpere mitt sinn.
Jeg besluttet derfor at jeg måtte lese relevante førkommere fra bind til bind. Så jeg la fra meg pensum, og fullførte min lesning av Platon, Aristoteles, Descartes, Hume, Kant - blant svært mye annet - som jeg anså som en nødvendighet for en begir seg ut på Hegel. Samtidig som dette forarbeidet ble ferdigstilte, var det mulighet for å ta et emne på Blindern som leste Hegel og Nietzsche sammen. Big N hadde jeg lest fordi Peterson sa det var must, og Hegel hadde jeg nå altså forberedt meg til fordi jeg hadde lest så mange av hans forgjengere. Nå nærmer vi oss slutten av bacheloren i filosofi, og Ali og hans sirkel oppleves ikke lenger som like intellektuelt skremmende, deres veldedige språk noe avvæpnet, følte jeg at mine intellektuelt vulgære tendenser hadde blitt noe finslipt og at jeg var mer likestilt.
Nå, flere år senere, å lese at Ali var på en veldig lik reise, der utrolig fascinerende. At han også lyttet i timesvis på Alan Watts, at bibelserien til Peterson skulle bli en så sentral hendelse for oss begge. At vi begge i hemmelighet besøkte både kirker og andre religiøse templer. Ali holdt seg mest i Oslo, bortsett fra et studieopphold i Berlin. Jeg hadde en litt mer sprikende og kronglete rute. Fra Vietnam til Ghana, gjennom Øst-Europa, til Egypt, med konklusjon trukket på fjelltopper i Andes, landet jeg på et litt annet sted enn Ali. Viner begge integralister, hver vår type perennialist, delvis mystikere. Han sier han føler seg hjemme på venstresiden, jeg er nok på høyresiden. Han ser ned på kulturkrigere, jeg som noe mer vulgær anser det som en nødvendig krig - i alle fall på peak ‘SV jente’ som han kaller det. Ali er forbanna, men han er ikke helt committed. Han er trolig ENTP, i det minste kontrær. Det virker som han opplever at det rituelle er det sentrale i religion, for meg er det etikk. Til felles har vi å se verdien i et stort spekter av religiøsitet, og at fornuft er et middel til visse nivåer av åpenbaring, men at det når det gjelder ultimate høyeste sfærer, så må også fornuften tie. Slik leser jeg han, om jeg ikke projiserer for mye av meg selv inn i teksten.
Ali ender med å konvertere til katolisismen, kanskje pga det rituelle som tilhører. For meg er treenigheten og jesu oppstandelse for vanskelig å svelge, og uvilligheten - svakheten - til å ta moralske standpunkt som står til tross på kontemporære strømninger umulig å svelge. For meg er tawhid, enheten av Gud, gudsbildet som animerer min tro. Så er nok ikke Ali den helt typiske katolikken heller, ei er vel jeg den helt typiske muslimen, som jeg endte med å bli på slutten av min reise.
Interessant er det i alle fall, at to mennesker med så ulike forutsetninger kan krysse hverandres veier og ha så mye til felles i sine åndelige reiser. Han Shia muslim, så ateist så kristen. Jeg, kulturelt kristen, ateist, deretter muslim. At det er en type intern logikk i Zeitgeistens utfoldelse - at vi deler en viss reise som følger en viss sekvens, og at denne er uavhengig til en grad av alder. Ali har skrevet en viktig bok fordi han har fanget på en god måte hvordan denne sjelelige kampen har utfoldet seg blant unge menn i starten av det 21. århundre. Han har gjort det på en ærlig, åpen og modig måte, med narrativt driv, destillering av kompleksitet og en Knausgård aktig letthet, uten det kjedelig hverdagslige som Knausgård tidvis bruker for mye tid på. Det er en ren sjelelig fremleggelse av hans indre reise, hvor mye lett er å kjenne seg igjen i. Det blir interessant å følge Ali sin reise videre. Om han fortsetter å være like modig, og forhåpentligvis enda modigere, så er dette en forfatter som virkelig kan berike den religiøse samtalen i Norge.
May 5, 2026
En reise som reflekterer boken og forfatterens ånd, dialektisk og fascinerende. Siste kapittelet det klart beste, men inspirert av tysk idealisme som han er, må leseren være med på den gradvise og motsetningsfylte erkjennelsen av å tro som lik å finne et språk for det usikre og meningsløse - det er til å snuse på en tilsvarende reise selv.
Read
June 13, 2026Åpenhjertig, uten filter. Akkurat hva jeg ønsker av en selvbiografisk beretning:)
October 24, 2026
Da avsluttes en sakprosabok ved oppstart av selve sakprosafestivalen i vente på første foredrag. Jeg er spent på hvilke nye sakprosbøker denne byttes med utover dagen. Denne fikk jeg anbefalt på Deichman Furuset under GroLitt-dagene. Den hørtes nok mer spennende ut enn jeg følte den var. En manns tanker og reise, og akkurat denne reisen traff meg i liten grad, for her er det såpass mye tro involvert, jeg klarer ikke helt få frem det ateistiske etter å ha ledt boken. Den vil nok treffe en ung på søken med ganske mye grunntro bedre enn meg. Gleder meg til neste sakprosa, håper den gir meg litt mer.
Displaying 1 - 8 of 8 reviews