Blå Morpho

by Kristine Begot

353 pages, Unknown Binding

Reviews

[Henriette Lunde · Rating 5 out of 5]

Blå Morpho er en intens roman som veksler mellom dagbokform og noe tredepersonforteller. Dette er et godt grep, og gjør at leseren virkelig får kjenne det på kroppen, samtidig som tredjeperson-perspektivet gjør at vi får oppleve noe av det samme, sett utenfra. Kanskje slik hovedpersonens nærmeste ser det hele. Jeg kjenner på både medlidenhet, irritasjon og sinne overfor de to karakterene. Boka setter ord på smerten og fortvilelsen som oppstår når man er sykelig besatt av en ytterst giftig personlighet. Hva skjer når den minste ting blir tolket i verste mening, når alt du tar til takke med er smuler, eller ikke engang det. Rett og slett hvordan en selv kan ende syk og som en skygge av seg selv ved å bli fanget i en svært usunn relasjon. Hva gjør at man velger å bli? At man velger å vente? Vente på noe som er en ren fantasi? Ja, hva gjør at mennesker kan bli blendet av en personlighet som rett og slett vil knuse deg?

[Tom Rojahn · Rating 4 out of 5]

Veldig god ide å skifte mellom fortelling i tredje person og dagbok i første person. Som vanlig skriver Kristine Begot fantastisk bra, språklig er boka lett å lese, korte fine kapitler og en handling som dessverre mange kjenner seg igjen i. Vold i nære relasjoner har mange former, ikke bare fysisk. Dialogene er veldig gode og gir et tydelig bilde av det destruktive i forholdet mellom de to hovedpersonene, men det blir litt vel mye, kanskje boka kunne ha blitt slanka ned med noen sider… uansett, dette er veldig god lesing.

[Anniken Preus-Olsen · Rating 5 out of 5]

Skildringene i denne er helt ufattelig vakre og såre! Kristine er en ordkunstner x 1000! 👑

Boka traff ekstra sterkt fordi jeg selv har vært i et forhold som ligner det som skildres. Som empat kan man føle alt så intenst, og når man samtidig står overfor noen som manipulerer eller presser grensene dine, kan man bli dratt inn i en virvel av skyld, tvil og håp på en måte som er vanskelig å forklare.❤️‍🩹

Å lese Blå Morpho føltes som å se seg selv speilet, tilbake i tid.

📖 Dagbokformen gjør historien tett og nær. Det føles som å sitte med hovedpersonens innerste tanker, og noen ganger måtte jeg legge boka fra meg bare for å trekke pusten.

Tankene er rotete, ærlige og noen ganger selvmotsigende, akkurat som de vi har når vi er midt i noe som sakte tærer på oss.

😶‍🌫️ Jeg kjente meg igjen i frykten for å bli usynlig, i behovet for å forklare og bortforklare, og i håpet om at ting skal bli annerledes. Dette var både vondt og frigjørende å lese.

Språket er så menneskelig som man kan få det og bærer stor tyngde. Jeg ble sittende og lese flere avsnitt om igjen og om igjen. Det var som å få ord på egne erfaringer jeg aldri helt har klart å sette ord på.

💙 Boka handler også om identitet og egenverdi, og om hvordan man kan miste fotfestet i sitt eget liv uten å merke det før man står i dypt vann. Jeg kjente igjen så mye:

👉🏼 å gi bort sitt eget hjerte
👉🏼 å tvile på egne reaksjoner
👉🏼 å etterlate sine egne behov i gjørma
👉🏼 å la grenser flytte seg litt etter litt
👉🏼 å strekke en allerede røket strikk
👉🏼 å ikke leve sitt eget liv

Samtidig gir boka en styrke.
Det finnes alltid en vei tilbake til oss selv!

Denne boka får 5/5 stjerner, uten tvil! ⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Kristine Begot har skrevet en bok som er modig, raus, naken og ekte. Dette er en bok jeg kommer til å tenke på lenge, og som jeg vet vil være med meg i følelsene mine for alltid.

Tusen takk for at du deler historien din, Kristine, jeg skal ta godt vare på den🎁