Hva er det vi ser når vi ser på ski på tv? Hva vil vi ikke se? Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen leverer en skarp og sørgmodig kulturkritikk, og en kjærlighetserklæring til en langsomt døende tv-idrett. Siden Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland, har skisporten gitt næring til norsk selvforståelse. I langrennsløypa er vi best i verden. Men noe har skjedd med nasjonalsporten. Skiløperne er blitt profiler i en ny oppmerksomhetsøkonomi, kroppene deres er salgsvarer i sosiale medier, snøkanoner og smørebusser tar naturens plass rundt en stadig smalere stripe med snø.Bernhard Ellefsen har sett langrenn på tv siden han var liten. Han skriver om hva som forsvinner når det nasjonale leirbålet slukner. Og om hvorfor ski på tv fremdeles kan være ganske fantastisk. En underholdende og presis samtidsanalyse, og en varm hyllest til nasjonalsporten.
Jeg tror man enten må elske eller hate Ellefsens penn, jeg gjør førstnevnte. Temaet for boken er interessant og mine gode minner med å se på vintersport, samt nåværende manglende lidenskap, gjør den personlig relevant. Og han tegner et godt bilde av langrennets utvikling, særlig de siste 30-40 år. De rene beskrivelsene gir god innsikt, men det er de kulturkritiske analysene (og ikke minst beinharde polemikken) som gjør boken til en så fantastisk leseropplevelse. Han grenser tidvis mot det overdrevne nostalgiske, karikerte romantiske og i overkant personkarakteristikerende. Men han viser at med spiss nok penn, og tilstrekkelig tekstlig selvbevissthet, kan man fint lange ut og faktisk ha meningers mot. Det er en fryd å lese en kulturkritisk idéstudie om moderne langrenn, hvem skulle trodd. Jeg er glad for at en slik bok gis ut, men lei meg for at den ikke ble mer diskutert.