Hvis jeg dør

by Hans Petter Blad

Da Guillermo Reyes, kalt Memo - chilener bosatt i Oslo - får vite at han kun har kort tid igjen å leve, bestemmer han seg for å spørre vennen Lukas Hørslev om han vil skrive hans nekrolog mens han fortsatt er i live. Poeten Lukas må konferere med Guillermos tre ekskoner. De skal sammen gi et bilde av ham, som menneske og politisk flyktning, men også andres stemmer blander seg inn.

Hvis jeg dør er en fortelling om politiske flyktninger fra diktaturet i Chile under Pinochet. De som kom til Norge på 1970- og 1980-tallet og en kort periode gjorde seg bemerket på scenen, før de ble borte fra vår felles hukommelse. Romanen skildrer en polyglott, stusslig og storslagen verden på østkanten i Oslo, og sporer opp drømmen om en revolusjon som knapt rakk å bli annet enn en utopi.

177 pages, Hardcover

Published January 1, 2026

About the author

Han Petter Blad er født i 1962. Forfatter og filmmanus-forfatter. Har også skrevet dramatikk. Debuterte høsten 2002 med romanen I skyggen av små menn midt på dagen.

Reviews

[Connie Lium Selmo · Rating 4 out of 5]

Chilenske Memo, bosatt i Oslo, skal dø av kreft veldig snart.
Lukas, en bekjent, og jeg-personen i boka, får spørsmål om å skrive nekrologen hans, og skrive den mens Memo fortsatt er i live.

Etter at det blir kjent at Memo skal dø, kommer det besøk, venner, familie og bekjente samles, spiser sammen, prater sammen. Memo deltar i det han orker, eller ligger i naborommet i morfinrus mot smertene.
Det er en slags mix av å være sammen med Memo mens han ennå er i live, samtidig som om folk samles for at han er død. Som om de sørger og forholder seg til hans død, selv om han fortsatt er i live. Veldig interessant grep, og likte veldig godt dette, satte ting i perspektiv, og ga en spesiell følelse.

Det er noe med Hans Petter Blads bøker jeg liker veldig godt, men som jeg samtidig ikke helt skjønner hva er. Klarer liksom ikke å sette fingeren på det. Kanskje er det samlet i de litt uvanlige grepene? At kapitlene har overskrifter. De korte kapitlene. Den interessante/fiffige/uvanlige bruken av ord i hermetegn. Men det må være mer enn det.
Det er som jeg går ved siden av jeg-fortelleren Lukas gjennom fortellingen, jeg ser det ikke på avstand. Jeg sitter ved matbordet sammen med dem, sitter i taxien, står i rommet til Memo, alt er så nært, og uten at jeg helt skjønner hvordan det skjer.
Boka må leses sakte, det er et eller annet med den som gjør det.
En av de vanskeligere bøkene å beskrive, får liksom ikke tak på den, hva den gjør og hvordan. Og det liker jeg veldig godt. Var det samme med hans forrige bok Den unge kvinnen. Jeg blir intrigued, det er det beste ordet.