En kvinne møter igjen sin første kjæreste og trekkes tilbake til ungdomsårene i Dalen, da hun får hesten Vera av foreldrene sine. Vera er et føll, et levende vesen som krever arbeid og tilstedeværelse, og et stort ansvar legges på den unge jenta, som er vant til å tilbringe det meste av tiden alene. Da hun senere møter gutten, som er to år eldre enn henne, blir han på lignende vis en livline, en skjør og intim forbindelse som er både overveldende og ikke helt til å gripe.
Vera er en vakker, sanselig og dypt bevegende roman om omsorg, ensomhet og hvordan tidlige erfaringer former oss - særlig de vi ikke er rustet for å bære eller har språk for.
Sandra Lillebø er en norsk forfatter og journalist. Hun debuterte i 2011 med diktsamlinga «Navnet på den ensomme er frigitt.» I 2016 gav hun ut «Alt skal skinne og blø».
Lillebø er frilansjournalist og litteraturkritiker i Klassekampen.
Denne leste jeg i en økt. Vakker, sanselig og sår roman. Fortellingen har godt driv med en fin spenningskurve og foregår på to tidsplan. En kvinne erindrer tilbake til sin ungdomstid da hun får føllet Vera av sine foreldre, og noen år senere da hun opplever sin første forelskelse. Flotte skildringer av naturen og årstidene i en liten bygd - og ikke minst samspillet mellom hest og menneske. Jeg sitter igjen med en følelse av vemod, både over fortellingen, men også over leseopplevelsen.
Denne var veldig fin. Jeg likte bokas stemme veldig godt, den var nedpå og ærlig uten så mye greier. Utenom hesten tror jeg det er null eksposisjon i boka, som gjør at fortellingen glir på en veldig fin, nesten dagbok-aktig måte. Tidshoppene blir ikke forvirrende heller. Jeg var like interessert i delene om gutten, som jeg var i delene om hesten. Det er godt gjort. Den er godt skrevet, veldig sanselig og innenfra-ut. Jeg likte den veldig godt, og hovedpersonen var ekte og relaterbar. Vi trenger alle en livsline, noe å holde fast i til tider.