Hilde Bøe, dramalærer, lærer i en tilsynelatende udramatisk tilværelse sammen med sin ingeniørmann og sin to-årige datter. Men i denne nærgående og vilt humoristiske skildringen av en moderne ung kvinne skjer det desto mer på det indre plan. Hvem er jeg? Hvor går jeg? Er det mitt eget bilde av meg selv eller de andres som er det sanneste?
Hilde Bøe er selve personifiseringen av den kvinnetypen som ingen av oss ønsker å være, men som de fleste av oss har ubehagelig mye til felles med.
Vigdis Hjorth (born 1959) is a Norwegian novelist. She grew up in Oslo, and has studied philosophy, literature and political science.
In 1983, she published her first novel, the children's book "Pelle-Ragnar i den gule gården" for which she received Norsk kulturråd's debut award. Her first book for an adult audience was "Drama med Hilde" (1987). "Om bare" from 2001 is considered her most important novel, and a roman à clef.
Minte meg om flere av Vigdis Hjorth sine andre romaner, som tredje person entall og femten år. De samme udødelige temaene går igjen som jeg ikke blir lei av.
Nå var det min tur å endelig lese noe av Norges kanskje beste forfatter, Vigdis Hjorth, som er en favoritt hos mange lesere. Når jeg skulle velge hvilken av alle hennes bøker jeg skulle starte med tenkte jeg: Hvorfor ikke ta det fra begynnelsen? Og så valgte jeg Hjorths debutroman for voksne "Drama med Hilde".
Er dette kanskje Hjorths mest misforståtte roman? Den blir overalt beskrevet som humoristisk, morsom, lettsindig. At den beskriver en kvinnetype som ingen ønsker å være, men som de fleste kjenner seg igjen i. Hva jeg leste var en utrolig mørk fortelling om ett psykisk plaget og fortrykt menneske, fullt med selvhat og som bruker perfeksjonisme (tvang) som metode for å holde alt dette grusomme inne i seg i sjakk. Den er full av lavintense ekle elementer og skapet uro og ubehag i meg. Selv om dette er den første boken av Hjorth jeg leser så har jeg svårt å tro at det er jeg som misoppfattet alt, at Hjorth, som jo er kjent for å skrive om dype temaer og relasjoner, skulle ha skrevet noen type av komedie.
"Og befridd fra den overfladiske frykten, for mørket, for mordere, for barnehagetanter, så hun av og til med sine lukkede øyne ut i det store tomme rommet som var verden og forsto at hun alltid skulle være alene, at det i menneskene, representert ved dette ene som hun kjente så godt, ikke fantes noen kjerne hun kunne få tak i og beholde, uansett hvor hardt hun klynger seg til ham, som kunne mildne hennes lengsel, dele hennes angst, suge henne opp i seg."
I asked for a funny book. Reviews say this book is funny. Yet I haven’t laughed a single time. I think a big part of it is that I’m not Norwegian and I don’t get most Norwegian humor. It’s not funny to me. Yet I don’t understand what was supposed to be funny... I felt secondhand embarrassment from the first page to the last. I did understand where the main character came from because I could se myself a bit in her but she was so hard to like... By the end I just wanted to finish the book hoping that she would grow some balls. I really don’t understand Norwegian humor! :P
Ber du meg beskrive handlingen i denne boken, blir jeg litt usikker merker jeg. Det handler liksom bare om Hilde Bø. Om rare Hilde Bø som er usikker på så mangt og som stadig prøver å finne ut hvordan hun skal få til livet. Det virker slitsomt å være Hilde. Det virker slitsomt å være i nærheten av Hilde. Men jeg måtte le noen ganger altså 😄 mest av henne da, ikke med henne. Sorry, Hilde.
Tjah - årets første bok var ok. Ikke helt slik jeg foretrekker fra Hjorth, men dramafrøken Hilde med pusteøvelsene og stoldansen var likevel en fornøyelig nok opplevelse. Gjenkjennelige situasjoner forsåvidt, selv om dama ble noe over-the-top hysterisk for min del. Men Vigdis engasjerer hun. Fremdeles. Omtale her: https://ebokhyllami.blogspot.ca/2018/...