What do you think?
Rate this book
Den siste Valkyrie
Den siste Valkyrie er romantikk, urban fantasy og «enemies to lovers» i en ny og original roman for unge voksne. Romanen er første bok i serien Et gudommelig spill – en norsk trilogi hvor episk kjærlighet møter norrøn mytologi, i en gnistrende og handlingsmettet historie midt i Oslo by.
Hvor mye er du villig til å risikere for å redde den du elsker?
The Hunger Games møter Twilight med en dæsj av DaVinci-koden.
Alle jenter i Oslo som blir myndig i løpet av året inviteres til å delta i Valkyrien, en mystisk konkurranse om norrøn mytologi. Premien? Svimlende tre millioner kroner. En sum som for Ava kan bety alt.
Ava vet at stesøsknene hennes, Kamilla og Lukas, vil gå til krig mot henne om hun melder seg på. Moren deres, Helene Threshow-Spilberg, er en av Norges rikeste, og tvillingene er kjent for å være skruppelløse i jakten på det de vil ha. Med seg på laget, får stesøsknene dessuten en fremmed. En som er villig til å sette himmel og jord i bevegelse for at Ava skal droppe Valkyrien.
Men hvem er fiende og hvem er alliert? Og hva er det egentlig som foregår i kulissene? Ava oppdager snart at Valkyrien er en del av et langt større spill. For å overleve, må hun vinne. For å vinne, må hun avdekke hva de komplekse gåtene i konkurransen betyr. Alle gåtene er spunnet rundt myter om de norrøne gudene. Men hva om ikke alt er myter?
Hvor mye er du villig til å risikere for å redde den du elsker?
The Hunger Games møter Twilight med en dæsj av DaVinci-koden.
Alle jenter i Oslo som blir myndig i løpet av året inviteres til å delta i Valkyrien, en mystisk konkurranse om norrøn mytologi. Premien? Svimlende tre millioner kroner. En sum som for Ava kan bety alt.
Ava vet at stesøsknene hennes, Kamilla og Lukas, vil gå til krig mot henne om hun melder seg på. Moren deres, Helene Threshow-Spilberg, er en av Norges rikeste, og tvillingene er kjent for å være skruppelløse i jakten på det de vil ha. Med seg på laget, får stesøsknene dessuten en fremmed. En som er villig til å sette himmel og jord i bevegelse for at Ava skal droppe Valkyrien.
Men hvem er fiende og hvem er alliert? Og hva er det egentlig som foregår i kulissene? Ava oppdager snart at Valkyrien er en del av et langt større spill. For å overleve, må hun vinne. For å vinne, må hun avdekke hva de komplekse gåtene i konkurransen betyr. Alle gåtene er spunnet rundt myter om de norrøne gudene. Men hva om ikke alt er myter?
408 pages, Hardcover
First published March 17, 2026
5 people are currently reading
88 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 12 of 12 reviews
Read
April 9, 2026Jeg orker ikke å gi denne boka en stjernerangering for det kommer bare til å dra ned snittet, og jeg er lei av å gi bøker 1 stjerne.
Endelig, femti år etter alle andre, har norske forlag sånn smått begynt å forstå at folk liker å lese andre sjangre enn krim og selvhjelpsbøker på norsk. Problemet er bare at de er så sent ute til denne trenden at de legger seg på linjen der andre lå for femten år siden. Den siste valkyrien er en bok for unge voksne, og jeg er ikke lenger i kategorien ung voksen, derfor skal jeg moderere meg litt. Jeg vil likevel si at en god YA/Ung Voksen-bok burde kunne leses av alle aldersgrupper, og etter min mening er ikke DSV det. Den fenget ikke meg, i alle fall.
Historien handler om 17 år gamle Ava som melder seg på en konkurranse for å vinne tre millioner kroner. Konkurransen består av gåter deltakerne må løse for å komme videre. Avas far er fraværende, og Avas mor er innlagt på grunn av psykisk uhelse, så hun er helt alene i verden i Norge anno 2026. Jeg antar handlingen foregår i nåtid siden ungdommene sier ting som "ikke cap" og "creds" og en haug andre anglifiserte forkortninger som ikke hører hjemme i en roman.
Det første jeg stusser på er livssituasjonen deres. Moren til Ava har gjeld opp etter ørene, og er satt ut av spill av sin psykiske helse, så dermed er det opp til Ava å betjene gjelden og prøve å redde leiligheten de bor i. Det er bare det at i Norge er ikke barn ansvarlige for å betale foreldrenes gjeld. Ava stresser fælt med at de er satt i et økonomisk uføre, men til å være så smart som boka insinuerer, så jobber hun aktivt for å beholde dette uføret. Hun ber ikke om hjelp, verken på skolen, sykehuset eller hos familiemedlemmer, eller gjør noe for å sjekke hvilke muligheter hun som pårørende og berørt har. Sykepleiere/leger der moren er innlagt ville på et tidspunkt ha reagert på at en da 16-åring, nå 17- og snart 18-åring, står alene i situasjonen og varslet de rette instansene, for eksempel barnevernet? Dessuten skal det godt gjøres for Avas mor å stå fullstendig uten inntekt i Norge. Vi har et noenlunde fungerende velferdssystem som vil kunne gi mennesker i sårbare situasjoner inntekt. Poenget mitt med dette er at en 17-åring trenger neppe ekstra motivasjon for å melde seg på en konkurranse der du kan vinne tre millioner. Morens storyline var unødvendig rotete og merkelig, og ga bare flere spørsmål enn boka gadd å gi svar, og det hadde ikke hatt noe å si for resten av historien om moren var innlagt eller ikke, så her kunne boka gjort det enkelt for seg selv og fjernet dette åpenbare plotthullet.
Hvilket bringer meg til neste punkt, og dette var noe av det jeg reagerte mest på i hele boka. Ava har ikke penger, har ikke spist middag på én måned, spiser kun proteinbarer og boller. Vet dere hva som er billigere enn proteinbarer og boller? Havregryn. Ris. Brød. Nudler. Bare for å nevne noe. Men Ava spiser uansett ingenting. Hun klarer seg nemlig fint på luft og kjærlighet, og sier selv at hun "trenger verken mat eller søvn". Så utrolig hyggelig at vi opprettholder stereotypen om kvinnelige karakterer som aldri spiser, er småspist, ikke bryr seg om mat, eller viser noen slags interesse for overlevelse i 2026. Det er få ting som irriterer meg mer enn kvinner, ekte eller fiktive, som opprettholder patriarkiets stadige påstand om at vi damer ikke trenger mat, at vi burde være tynne og nette, tenke på figuren, og ikke være så opptatt av næring og sånt tull. Hva er det boka prøver å fortelle oss ved å la Ava holde på slik? At det er kult å være borderline anorektisk? At du er en martyr hvis du ikke spiser eller bryr deg om mat/mister matlysten? Ava mister matlysten altfor mange ganger i løpet av boka og jeg himla så hardt med øynene at jeg fikk drypp hver gang. For det er faktisk slik at mennesker trenger mat, og barn/unge kvinner trenger ikke flere forbilder som Ava, som tydeligvis er et supermenneske som klarer seg uten. La ungdommen se karakterer som spiser godt. La dem få se at kropper trenger næring, at det ikke er noe i veien med å nyte god mat og at det ikke er hensiktsmessig å sulte seg selv. Vær så snill.
Videre på samme tangent vil jeg ta opp noe en redaktør burde ha plukket opp og fjernet. På side 14 står det: Økonomisk uføre kurerer dessuten matlyst på usedvanlig effektivt vis.
Dette utsagnet provoserte meg kraftig. "Økonomisk uføre kurerer matlyst". Tenk litt over hva dette formidler. Som en person med personlig erfaring med økonomisk uføre i mange år, kan jeg fortelle alle som måtte ha lyst til å høre at man blir akkurat like sulten som alle andre selv om man ikke har råd til mat. Hva i alle dager er dette for slags tull? Hadde setningen vært subjektiv, ville det vært noe helt annet, men Ava snakker ikke kun om sin egen situasjon når setningen er formulert slik.
Historiemessig er boka platt og formulaisk. Ava er smart og løser hver eneste gåte i konkurransen uten problemer og med minimal hjelp fra venner. Hva slags hindringer må hun overvinne for å komme seg fra a til b til c? Det kan jeg ikke svare på. Hun blir visstnok forsøkt drept et par ganger, men blir reddet av Balder hver gang. Hun står aldri fast. Hun er en goddam Mary Sue uten mangler og feil og en damsel in distress, og er det noe det er kjedelig å lese om, er det vakre, perfekte mennesker som klarer alt de prøver på og blir reddet av prinsen når de ikke gjør det.
Det var enkelt å gjette hvem av gudene som var til stede i historien og hva som kom til å skje til sist, og historien gikk rett frem på samlebånd uten vendinger eller tvister.
På et tidspunkt blir Ava dopet ned av en bartender på en fest, og Balder får en tilståelse ut av bartenderen, men blir dette anmeldt? Går Ava til politiet dagen etterpå, eller blir hun tatt med til legevakten av vennene hennes som må passe på henne fordi hun blacker ut?
Nei. Vennene hennes tar henne med hjem og ingenting blir nevnt om det i resten av boka. Hjelpes.
Boka er markedsført som enemies to lovers. Dette er falsk markedsføring. Bo er aldri fienden til Ava, selv om boka prøver iherdig å fortelle leseren dette. Det hjelper dessverre lite å fortelle det, når det som blir vist i historien er at Bo hjelper henne ved hver anledning han kan. Han advarer henne mot å delta i konkurransen og redder henne fra både hunder og andre attentatforsøk. Likevel insisterer Ava på at de er "fiender". The smartest girl in school er visst ikke så smart likevel. Jeg kan strekke meg til at de er rivaler, men egentlig ikke, fordi Bo er ikke en deltaker i Valkyrien, dermed kan de ikke per definisjon være det. Og det er noe så utrolig irriterende med forlag som påstår en historie inneholder et trope, er så bombesikker på at boka gjør det at det FØRSTE som kommer opp når man leser informasjonen om boka er at den er en "enemies to lovers", når dette ikke stemmer. Det er ren løgn, og jeg liker ikke å bli løyet til. Hadde boka vært en ekte enemies to lovers, hadde Ava endt opp sammen med Lukas. Prove me wrong.
Språket er en tragedie i seg selv. Mengden engelske ord og uttrykk som har fått bli med i trykken er en kriminell handling mot det norske språk og gjør boka langt mer useriøs enn den trenger å være. "Indian summer" har et fullgodt alternativ på norsk; husmannssommer. "Jeg har ryggen din" er ikke et uttrykk man bruker på norsk, men er direkte oversatt fra engelsk.
Dialogen var til tider direkte smertefullt å lese. Det kan godt være at ungdom snakker slik i virkeligheten (det tror jeg egentlig ikke), men dette er et verk som skal tåle tidens tann. "Ikke cap"? Virkelig? Vær så vennlig.
Kanskje er jeg pirkete. Kanskje er jeg streng. Jeg er bare lei av å vente på nye norske stemmer innen fantasy, og så bli servert middelmådig litteratur når det endelig blir gitt ut noe innen sjangeren. Det er ikke rart ungdom og voksne, undertegnede inkludert, leser på engelsk i stedet for norsk. Det engelske markedet gir i det minste ut flere enn én fantasyroman i året.
Til sist vil jeg si at man ikke trenger å være kjærester for å ha sex. Men hva mer kan man forvente av en bok som sier "vi aimer ikke for horete" når en kvinnelig karakter sminker en annen.
Endelig, femti år etter alle andre, har norske forlag sånn smått begynt å forstå at folk liker å lese andre sjangre enn krim og selvhjelpsbøker på norsk. Problemet er bare at de er så sent ute til denne trenden at de legger seg på linjen der andre lå for femten år siden. Den siste valkyrien er en bok for unge voksne, og jeg er ikke lenger i kategorien ung voksen, derfor skal jeg moderere meg litt. Jeg vil likevel si at en god YA/Ung Voksen-bok burde kunne leses av alle aldersgrupper, og etter min mening er ikke DSV det. Den fenget ikke meg, i alle fall.
Historien handler om 17 år gamle Ava som melder seg på en konkurranse for å vinne tre millioner kroner. Konkurransen består av gåter deltakerne må løse for å komme videre. Avas far er fraværende, og Avas mor er innlagt på grunn av psykisk uhelse, så hun er helt alene i verden i Norge anno 2026. Jeg antar handlingen foregår i nåtid siden ungdommene sier ting som "ikke cap" og "creds" og en haug andre anglifiserte forkortninger som ikke hører hjemme i en roman.
Det første jeg stusser på er livssituasjonen deres. Moren til Ava har gjeld opp etter ørene, og er satt ut av spill av sin psykiske helse, så dermed er det opp til Ava å betjene gjelden og prøve å redde leiligheten de bor i. Det er bare det at i Norge er ikke barn ansvarlige for å betale foreldrenes gjeld. Ava stresser fælt med at de er satt i et økonomisk uføre, men til å være så smart som boka insinuerer, så jobber hun aktivt for å beholde dette uføret. Hun ber ikke om hjelp, verken på skolen, sykehuset eller hos familiemedlemmer, eller gjør noe for å sjekke hvilke muligheter hun som pårørende og berørt har. Sykepleiere/leger der moren er innlagt ville på et tidspunkt ha reagert på at en da 16-åring, nå 17- og snart 18-åring, står alene i situasjonen og varslet de rette instansene, for eksempel barnevernet? Dessuten skal det godt gjøres for Avas mor å stå fullstendig uten inntekt i Norge. Vi har et noenlunde fungerende velferdssystem som vil kunne gi mennesker i sårbare situasjoner inntekt. Poenget mitt med dette er at en 17-åring trenger neppe ekstra motivasjon for å melde seg på en konkurranse der du kan vinne tre millioner. Morens storyline var unødvendig rotete og merkelig, og ga bare flere spørsmål enn boka gadd å gi svar, og det hadde ikke hatt noe å si for resten av historien om moren var innlagt eller ikke, så her kunne boka gjort det enkelt for seg selv og fjernet dette åpenbare plotthullet.
Hvilket bringer meg til neste punkt, og dette var noe av det jeg reagerte mest på i hele boka. Ava har ikke penger, har ikke spist middag på én måned, spiser kun proteinbarer og boller. Vet dere hva som er billigere enn proteinbarer og boller? Havregryn. Ris. Brød. Nudler. Bare for å nevne noe. Men Ava spiser uansett ingenting. Hun klarer seg nemlig fint på luft og kjærlighet, og sier selv at hun "trenger verken mat eller søvn". Så utrolig hyggelig at vi opprettholder stereotypen om kvinnelige karakterer som aldri spiser, er småspist, ikke bryr seg om mat, eller viser noen slags interesse for overlevelse i 2026. Det er få ting som irriterer meg mer enn kvinner, ekte eller fiktive, som opprettholder patriarkiets stadige påstand om at vi damer ikke trenger mat, at vi burde være tynne og nette, tenke på figuren, og ikke være så opptatt av næring og sånt tull. Hva er det boka prøver å fortelle oss ved å la Ava holde på slik? At det er kult å være borderline anorektisk? At du er en martyr hvis du ikke spiser eller bryr deg om mat/mister matlysten? Ava mister matlysten altfor mange ganger i løpet av boka og jeg himla så hardt med øynene at jeg fikk drypp hver gang. For det er faktisk slik at mennesker trenger mat, og barn/unge kvinner trenger ikke flere forbilder som Ava, som tydeligvis er et supermenneske som klarer seg uten. La ungdommen se karakterer som spiser godt. La dem få se at kropper trenger næring, at det ikke er noe i veien med å nyte god mat og at det ikke er hensiktsmessig å sulte seg selv. Vær så snill.
Videre på samme tangent vil jeg ta opp noe en redaktør burde ha plukket opp og fjernet. På side 14 står det: Økonomisk uføre kurerer dessuten matlyst på usedvanlig effektivt vis.
Dette utsagnet provoserte meg kraftig. "Økonomisk uføre kurerer matlyst". Tenk litt over hva dette formidler. Som en person med personlig erfaring med økonomisk uføre i mange år, kan jeg fortelle alle som måtte ha lyst til å høre at man blir akkurat like sulten som alle andre selv om man ikke har råd til mat. Hva i alle dager er dette for slags tull? Hadde setningen vært subjektiv, ville det vært noe helt annet, men Ava snakker ikke kun om sin egen situasjon når setningen er formulert slik.
Historiemessig er boka platt og formulaisk. Ava er smart og løser hver eneste gåte i konkurransen uten problemer og med minimal hjelp fra venner. Hva slags hindringer må hun overvinne for å komme seg fra a til b til c? Det kan jeg ikke svare på. Hun blir visstnok forsøkt drept et par ganger, men blir reddet av Balder hver gang. Hun står aldri fast. Hun er en goddam Mary Sue uten mangler og feil og en damsel in distress, og er det noe det er kjedelig å lese om, er det vakre, perfekte mennesker som klarer alt de prøver på og blir reddet av prinsen når de ikke gjør det.
Det var enkelt å gjette hvem av gudene som var til stede i historien og hva som kom til å skje til sist, og historien gikk rett frem på samlebånd uten vendinger eller tvister.
På et tidspunkt blir Ava dopet ned av en bartender på en fest, og Balder får en tilståelse ut av bartenderen, men blir dette anmeldt? Går Ava til politiet dagen etterpå, eller blir hun tatt med til legevakten av vennene hennes som må passe på henne fordi hun blacker ut?
Nei. Vennene hennes tar henne med hjem og ingenting blir nevnt om det i resten av boka. Hjelpes.
Boka er markedsført som enemies to lovers. Dette er falsk markedsføring. Bo er aldri fienden til Ava, selv om boka prøver iherdig å fortelle leseren dette. Det hjelper dessverre lite å fortelle det, når det som blir vist i historien er at Bo hjelper henne ved hver anledning han kan. Han advarer henne mot å delta i konkurransen og redder henne fra både hunder og andre attentatforsøk. Likevel insisterer Ava på at de er "fiender". The smartest girl in school er visst ikke så smart likevel. Jeg kan strekke meg til at de er rivaler, men egentlig ikke, fordi Bo er ikke en deltaker i Valkyrien, dermed kan de ikke per definisjon være det. Og det er noe så utrolig irriterende med forlag som påstår en historie inneholder et trope, er så bombesikker på at boka gjør det at det FØRSTE som kommer opp når man leser informasjonen om boka er at den er en "enemies to lovers", når dette ikke stemmer. Det er ren løgn, og jeg liker ikke å bli løyet til. Hadde boka vært en ekte enemies to lovers, hadde Ava endt opp sammen med Lukas. Prove me wrong.
Språket er en tragedie i seg selv. Mengden engelske ord og uttrykk som har fått bli med i trykken er en kriminell handling mot det norske språk og gjør boka langt mer useriøs enn den trenger å være. "Indian summer" har et fullgodt alternativ på norsk; husmannssommer. "Jeg har ryggen din" er ikke et uttrykk man bruker på norsk, men er direkte oversatt fra engelsk.
Dialogen var til tider direkte smertefullt å lese. Det kan godt være at ungdom snakker slik i virkeligheten (det tror jeg egentlig ikke), men dette er et verk som skal tåle tidens tann. "Ikke cap"? Virkelig? Vær så vennlig.
Kanskje er jeg pirkete. Kanskje er jeg streng. Jeg er bare lei av å vente på nye norske stemmer innen fantasy, og så bli servert middelmådig litteratur når det endelig blir gitt ut noe innen sjangeren. Det er ikke rart ungdom og voksne, undertegnede inkludert, leser på engelsk i stedet for norsk. Det engelske markedet gir i det minste ut flere enn én fantasyroman i året.
Til sist vil jeg si at man ikke trenger å være kjærester for å ha sex. Men hva mer kan man forvente av en bok som sier "vi aimer ikke for horete" når en kvinnelig karakter sminker en annen.
This entire review has been hidden because of spoilers.
March 8, 2026
Leseeksemplar mottatt gjennom jobb.
Jeg må være helt ærlig: den første halvdelen av denne boka gjorde meg skeptisk. Ikke fordi historien var dårlig – tvert imot. Handlingen var interessant fra start, og sidene fløy forbi. Problemet for meg lå først og fremst i språket. Det føltes betydelig yngre enn jeg hadde forventet, nesten mer som en bok rettet mot 14–16-årsalderen enn YA jeg er vant til. Det gjorde at jeg lenge slet med å finne helt tonen i fortellingen. Jeg konkluderte til slutt at jeg kanskje begynner å bli litt gammel? Eller at det var veldig uvant å lese YA på norsk, skrevet av en norsk forfatter?
Men— så gjorde jeg noe jeg ofte prøver å minne meg selv på som leser: jeg tok et lite steg tilbake og forsøkte å møte boka på dens egne premisser, i stedet for mine. Da løsnet det virkelig.
For bak språket ligger det en historie jeg oppriktig storkoste meg med. Universet er spennende, med klare røtter i norrøn mytologi, og historien er akkurat passe actionfylt til at spenningen holder seg gjennom hele boka uten at tempoet blir kaotisk. Det jeg likte aller best var mysteriet som gradvis bygges opp. Jeg elsker bøker hvor man som leser kan sitte og pusle sammen brikkene selv, danne teorier og prøve å ligge ett steg foran historien – og nettopp det fikk jeg her. Flere av teoriene jeg bygget underveis begynte sakte, men sikkert å vise seg å stemme, noe som gjorde leseopplevelsen ekstra tilfredsstillende.
Det som virkelig gjør denne boka litt spesiell for meg, er reisen den tok på rating-skalaen. I starten lå den faktisk an til å bli en toer, kanskje en svak treer. Men etter hvert som jeg kom dypere inn i historien og klarte å legge språk-mismatchen litt til side, vokste den enormt på meg. At en bok kan gå fra en potensiell lav rating til en sterk firer i løpet av én leseopplevelse synes jeg egentlig er ganske fenomenalt. Det sier mye om hvor engasjerende selve historien er.
At jeg slukte en fantasy-bok på 2 leseøkter sier litt om boka, for dette tror jeg jeg aldri har gjort før. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet.
Jeg gleder meg ENORMT til neste bok, og anbefaler den varmt videre når den kommer ut 17/3. Og helt ærlig? Jeg håper denne blir oversatt til engelsk, denne fortjener å komme seg ut i verden.
Jeg må være helt ærlig: den første halvdelen av denne boka gjorde meg skeptisk. Ikke fordi historien var dårlig – tvert imot. Handlingen var interessant fra start, og sidene fløy forbi. Problemet for meg lå først og fremst i språket. Det føltes betydelig yngre enn jeg hadde forventet, nesten mer som en bok rettet mot 14–16-årsalderen enn YA jeg er vant til. Det gjorde at jeg lenge slet med å finne helt tonen i fortellingen. Jeg konkluderte til slutt at jeg kanskje begynner å bli litt gammel? Eller at det var veldig uvant å lese YA på norsk, skrevet av en norsk forfatter?
Men— så gjorde jeg noe jeg ofte prøver å minne meg selv på som leser: jeg tok et lite steg tilbake og forsøkte å møte boka på dens egne premisser, i stedet for mine. Da løsnet det virkelig.
For bak språket ligger det en historie jeg oppriktig storkoste meg med. Universet er spennende, med klare røtter i norrøn mytologi, og historien er akkurat passe actionfylt til at spenningen holder seg gjennom hele boka uten at tempoet blir kaotisk. Det jeg likte aller best var mysteriet som gradvis bygges opp. Jeg elsker bøker hvor man som leser kan sitte og pusle sammen brikkene selv, danne teorier og prøve å ligge ett steg foran historien – og nettopp det fikk jeg her. Flere av teoriene jeg bygget underveis begynte sakte, men sikkert å vise seg å stemme, noe som gjorde leseopplevelsen ekstra tilfredsstillende.
Det som virkelig gjør denne boka litt spesiell for meg, er reisen den tok på rating-skalaen. I starten lå den faktisk an til å bli en toer, kanskje en svak treer. Men etter hvert som jeg kom dypere inn i historien og klarte å legge språk-mismatchen litt til side, vokste den enormt på meg. At en bok kan gå fra en potensiell lav rating til en sterk firer i løpet av én leseopplevelse synes jeg egentlig er ganske fenomenalt. Det sier mye om hvor engasjerende selve historien er.
At jeg slukte en fantasy-bok på 2 leseøkter sier litt om boka, for dette tror jeg jeg aldri har gjort før. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet.
Jeg gleder meg ENORMT til neste bok, og anbefaler den varmt videre når den kommer ut 17/3. Og helt ærlig? Jeg håper denne blir oversatt til engelsk, denne fortjener å komme seg ut i verden.
April 8, 2026
Eeeeh, jeg tror kanskje jeg er for gammel for denne boka? Gøy med mer norsk YA/urban fantasy så klart, men er dette virkelig det beste norske forlag har å by på?
Smertefullt forutsigbar, papirtynne karakterer, stappfull av anglisismer og klein dialog som fikk meg til å himle med øynene ved flere anledninger.
Sammenligningen med The Hunger Games gjør meg faktisk litt sur for det er falsk reklame, det!
Smertefullt forutsigbar, papirtynne karakterer, stappfull av anglisismer og klein dialog som fikk meg til å himle med øynene ved flere anledninger.
Sammenligningen med The Hunger Games gjør meg faktisk litt sur for det er falsk reklame, det!
This entire review has been hidden because of spoilers.
April 3, 2026
Heia norsk fantasy💪
April 8, 2026
For det første så heier jeg skikkelig på dette! Norrøn mytologi, romantikk og norsk forfatter? Hell yeah! Dette er en bok som er med på å fylle et tomrom i det norske bokmarkedet, men jeg skulle bare ønske at leseopplevelsen levde opp til forventningene.
For det andre - emenies to lovers? Nej. I beste fall kan man kalle boka det om man mener at fiender faller inn under "er du ikke med meg, så er du mot meg" tankegang.
Den siste valkyrie har mye interessant ved seg og holder godt driv i store deler av boka. Dessverre er det mye som lugger. En ting er slangen, som er en blanding av gen z og annen slang, som ikke virker troverdig mot aldersgruppen, men språket som helhet plager meg mest. Språket skifter gjentatte ganger i boka og fremstår som klipp og lim av ulike stiler. Det er tidvis så mange referanser at det blir mer støy enn virkemiddel.
Det er også en del av plottet som lugger. Hovedplottet durer og går, men de mindre trådene tas opp og legges bort så det føles ut som det går i utakt med hovedplottet. Jeg synes også det er forsøkt å ta med for mange elementer til at det helhetlig flyter godt. Jeg skal innrømme at jeg rynket på nesa over hele premisset (3 millioner i dag? Legg på en null, minst.) og det at det skrives i nåtidens Norge, med en hovedperson som er nærmest nesevis opptatt av lover og regler, og så skal man bare godta at det ikke er så mye som et spørsmål rundt at en mindreårig er hjemme alene i flere måneder? Igjen, det lugger fordi det blir ikke en rød tråd om noe er relevant for plottet eller ikke.
Ca 70% inn i boka, når handlingen forventes å dra seg til og spenningen vanligvis øker, begynner jeg å kjede meg. Trolig fordi det har tatt litt for lang tid å komme til innspurten av konkurransen, til tross for et godt driv. I den siste delen får jeg, litt skuffende, bekreftet alle mine teorier. Det kommer det et par spenningsmomenter, som jo gjør at jeg lurer på hva som skal skje videre.
Jeg skulle så ønske at dette var en bok jeg kunne juble av, men min ærlige mening er at den fremstår uferdig og at det burde vært gjort flere endringer før utgivelse.
For det andre - emenies to lovers? Nej. I beste fall kan man kalle boka det om man mener at fiender faller inn under "er du ikke med meg, så er du mot meg" tankegang.
Den siste valkyrie har mye interessant ved seg og holder godt driv i store deler av boka. Dessverre er det mye som lugger. En ting er slangen, som er en blanding av gen z og annen slang, som ikke virker troverdig mot aldersgruppen, men språket som helhet plager meg mest. Språket skifter gjentatte ganger i boka og fremstår som klipp og lim av ulike stiler. Det er tidvis så mange referanser at det blir mer støy enn virkemiddel.
Det er også en del av plottet som lugger. Hovedplottet durer og går, men de mindre trådene tas opp og legges bort så det føles ut som det går i utakt med hovedplottet. Jeg synes også det er forsøkt å ta med for mange elementer til at det helhetlig flyter godt. Jeg skal innrømme at jeg rynket på nesa over hele premisset (3 millioner i dag? Legg på en null, minst.) og det at det skrives i nåtidens Norge, med en hovedperson som er nærmest nesevis opptatt av lover og regler, og så skal man bare godta at det ikke er så mye som et spørsmål rundt at en mindreårig er hjemme alene i flere måneder? Igjen, det lugger fordi det blir ikke en rød tråd om noe er relevant for plottet eller ikke.
Ca 70% inn i boka, når handlingen forventes å dra seg til og spenningen vanligvis øker, begynner jeg å kjede meg. Trolig fordi det har tatt litt for lang tid å komme til innspurten av konkurransen, til tross for et godt driv. I den siste delen får jeg, litt skuffende, bekreftet alle mine teorier. Det kommer det et par spenningsmomenter, som jo gjør at jeg lurer på hva som skal skje videre.
Jeg skulle så ønske at dette var en bok jeg kunne juble av, men min ærlige mening er at den fremstår uferdig og at det burde vært gjort flere endringer før utgivelse.
March 18, 2026
2,5⭐️ Den var veldig lettlest, og passer et yngre publikum. Altså ikke meg. Kommer ikke over hvor ofte boken nevner Snapchat, ChatGPT etc det gir meg så ick😫skumleste mye mot slutten. Ikke en bokserie som vil passe meg dessverre.
March 30, 2026
Eg holdt på å gje opp veldig tidleg på grunn av at det ble nevnt Snapchat, ChatGPT og diverse andre sosiale media som tok meg litt ut av fantasien. Når ein nevner slike ting, blir boka veldig datert - og ikkje på ein god måte etter mi meining.
Språket var og ein ting som plaga meg litt, men mest i begynnelsen. Eit veldig ungdommeleg språk, ("seff" "c'mon"). Eg skjønnar at ungdom kanskje snakkar slik, men når ein skriv roman tenker eg at ein kan ta seg frihet til å skrive litt meir "seriøst"/formelt. Etter kvart som historia fekk gå seg til og eg kom inn i handlinga, vart språket enklare å sjå vekk frå.
Det var ei nokså formulaisk bok, så folk som har lest mykje young adult og romantikk kan nok sjå korleis det ender ganske tidleg, men det var likevel spennande - som jo er eit bra teikn!
Språket var og ein ting som plaga meg litt, men mest i begynnelsen. Eit veldig ungdommeleg språk, ("seff" "c'mon"). Eg skjønnar at ungdom kanskje snakkar slik, men når ein skriv roman tenker eg at ein kan ta seg frihet til å skrive litt meir "seriøst"/formelt. Etter kvart som historia fekk gå seg til og eg kom inn i handlinga, vart språket enklare å sjå vekk frå.
Det var ei nokså formulaisk bok, så folk som har lest mykje young adult og romantikk kan nok sjå korleis det ender ganske tidleg, men det var likevel spennande - som jo er eit bra teikn!
March 19, 2026
Dette var bra! Og som jeg heier på norske forfattere som tør å skrive noe annet! Det ligger masse jobb bak denne boken, alle tråder som knyttes sammen, koder, tilfeldigheter som er alt annet enn akkurat det. Jeg elsker når det er tydelig at en forfatter har lagt ned innsats i en bok, og det er ekstremt tydelig her.
Anbefales!
Anbefales!
March 27, 2026
3,75-4⭐
Lettlest, spennende og romantisk. På godt og vondt sklir boken rett inn i sjangeren, med gjenkjennelige troper og arketyper på rekke og rad (sagt med kjærlighet da det var ganske forventet og for min egen del ofte ønsket). Jeg hadde det gøy og likte boken greit, spesielt siden jeg kjente meg igjen i så mange av stedene og opplevelsene. Likte hovedkarakterene veldig godt, de var fine og lette å heie på hele veien!
Til tross for at den kanskje er litt forglemmelig hittil, så gleder jeg meg til å se hvor historien går videre!
Lettlest, spennende og romantisk. På godt og vondt sklir boken rett inn i sjangeren, med gjenkjennelige troper og arketyper på rekke og rad (sagt med kjærlighet da det var ganske forventet og for min egen del ofte ønsket). Jeg hadde det gøy og likte boken greit, spesielt siden jeg kjente meg igjen i så mange av stedene og opplevelsene. Likte hovedkarakterene veldig godt, de var fine og lette å heie på hele veien!
Til tross for at den kanskje er litt forglemmelig hittil, så gleder jeg meg til å se hvor historien går videre!
April 3, 2026
Koste meg skikkelig med denne og gleder meg til fortsettelsen. Gøy at det satses på norsk fantasy for ungdom.
- Spennende norsk ungdomsroman.
- Første bok i en trilogi.
- Sterk kvinnelig hovedperson.
- Norrøn mytologi.
- Litt romantikk.
- Passer fra 14 år og oppover.
Handlingen er satt i Oslo i nåtid. Hadde ikke fått med meg det før jeg begynte å lese, så ble litt satt ut når karakterene nevnte Snapchat og ChatGPT. Kom meg heldigvis forbi det ganske fort. Hadde håpet på flere fantasyelementer, men regner med at det kommer i neste bok.
- Spennende norsk ungdomsroman.
- Første bok i en trilogi.
- Sterk kvinnelig hovedperson.
- Norrøn mytologi.
- Litt romantikk.
- Passer fra 14 år og oppover.
Handlingen er satt i Oslo i nåtid. Hadde ikke fått med meg det før jeg begynte å lese, så ble litt satt ut når karakterene nevnte Snapchat og ChatGPT. Kom meg heldigvis forbi det ganske fort. Hadde håpet på flere fantasyelementer, men regner med at det kommer i neste bok.
April 19, 2026
Ja til mer norsk fantasy med inspirasjon fra norrøn mytologi! Denne boka starter bittelitt tregt, men når spenningen først setter inn er den vanskelig å legge fra seg. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale til ungdom og unge voksne som kommer innom butikken hos meg.
April 3, 2026
Interessant historiefortelling og godt skrevet. En god bok som jeg vet jeg hadde elsket i slutten av tenårene, starten av tyveårene. Kommer sannsynligvis til å lese resten av serien.
Displaying 1 - 12 of 12 reviews