Siri frykter for sitt liv. Eksmannen Richard er sluppet ut av fengsel etter å ha sonet tre år for grov vold mot henne. Da hennes overordnete blir funnet drept på jobben, forstår hun at hun trenger mer enn voldsalarm og besøksforbud for å være trygg. Siri hyrer den tidligere yrkessoldaten Amandeep Kaur for beskyttelse.
Men Amandeep har en fortid som er i ferd med å innhente henne. Samtidig som Richard løslates, ankommer en leiemorder Oslo. Oppdraget hans er å hevne et gammelt drap. Målet hans er Amandeep.
To kvinner jages av hver sin mann, politietterforsker Harinder Singh må jakte på dem begge
Vi som uttaler oss om krimbøker strør ofte rundt oss med superlativer som etter hvert blir brukt så mye, og av så mange, at de mister både sin kraft og mening. Et av disse er det loslitte uttrykket "en helstøpt kriminalroman". Alle skriver visst helstøpte kriminalromaner om dagen, om vi skal tro anmelderkorpset, men det er jo ikke sant. Poenget er at denne romanen, Sven Petter Næss "Svarte hull", er helstøpt. Noe mer dekkende ord finnes ikke, og jeg ser meg derfor tvunget til å bruke det her.
La meg fortelle hva jeg legger i dette begrepet, og hvorfor akkurat denne krimromanen fortjener stempelet "helstøpt".
For å fortjene hedersbenevnelsen "helstøpt" mener jeg at krimromanen må være uten åpenbare svakheter, og tikke av i alle kvalitetsrubrikker som vi setter for sjangeren. Vi kan begynne med det mest åpenbare: Boka er spennende å lese. Det er "Svarte hull" så absolutt. Næss har komponert et plott som har et gjennomgående driv, høyt tempo, finurlige twister og engasjerende handling. Vi krimnerder bruker å si at "noe må stå på spill" for at det skal være spennende, og det gjør det så absolutt her. Flere av de kjæreste karakterene befinner seg i ytterste livsfare, og det kommer inn stadig nye trusler fra alle kanter som driver dem fra skanse til skanse.
Så har vi neste punkt: Vi tror på historien. Dette er helt avgjørende for å engasjere leseren. Om historien mister troverdighet, synker leserens engasjement som et blylodd. Vi må tro på det som skjer, på det karakterene gjør, og på valgene de tar. Når for eksempel Amandeep går bananas, så vil kanskje enkelte påstå at det ikke er troverdig, men Næss klarer å gjøre det troverdig ved å gi oss hennes historie, hennes bakgrunn, og sette henne i troverdige situasjoner der hun ikke har noe valg. Et menneske som henne ville gjort akkurat dette i en slik situasjon. Forfatteren har bygd en troverdighet. Det samme gjelder selvsagt etterforskningen, motivene, hendelsene og konsekvensene.
Jeg merker nå at at dette kan bli en fem-siders artikkel om jeg fortsetter, men la os i det minste ta med oss et punkt til: Levende karakterer og miljø. Næss har alltid vært god på dette. Det er ikke bare hovedpersonene som får plass, men de mindre karakterene, bøndene på brettet, får levde liv, sjel og substans. Vi engasjerer oss i dem også. I "Svarte hull" dreier dette seg i første rekke om en kvinnelig forsker som blir jaktet på av en voldelig ex-mann, og en politimann med alkoholproblemer få måneder før pensjon som plasseres på sidelinja etter en hendelse. Begge to så utrolig godt skildret, og med en varme i pennen som gir oss et bankende hjerte for dem. Det samme må jeg si om miljøet på Blindern der hovedhandlingen foregår. Enda en gang, levende skildret, spennende og troverdig. Alt fortalt med et språk som er en nytelse, og et samfunnsengasjement som er beundringsverdig.
Skulle jeg brukt en klisje, ville jeg nesten sagt "helstøpt"! ...
Helt grei, men rød laser fra skarpskytter og leiemorderjente med bakgrunn fra Forsvaret som løper rundt med Glock ulovlig fordi bæretillatelsen er trukket gjorde det litt for cowboy for meg. Grei underholdning, men heller ikke mer.
Nok en middels krim fra Sven Petter Næss, men dette er nok hans svakeste i Harinder-serien. Har lest en god bok av denne forfatteren, og det var Tyv. Den kan virkelig anbefales.
[2.5/5.0] En nokså forutsigbar og enkel lettvekter som aldri blir kjedelig.
Jeg hørte første bok i denne serien som lydbok, men har latt resten av romanene ligge til nå, siden innleseren av «Den stille uke» gjorde en usedvanlig slett jobb. Når bok 7 foregår på arbeidsplassen min må jeg jo allikevel prøve en bok til!
Det er selvfølgelig mange detaljer jeg kunne ha pirka på når det gjelder beskrivelsene av Institutt for teoretisk astrofysikk og livet der. En unøyaktighet her og en direkte feil der, men ingen av «feila» har noe som helst å si for romanens troverdighet. Tvert i mot er beskrivelsene av bygget, seksjonene, kontorene og møblementet slående presise (jeg har f.eks. selv hatt et slikt arkivskap som instituttleder Meyer har på kontoret sitt!). Dette er jo ikke akkurat en dokumentar, så fri fantasi er jo bare gøy. Så la gå at problemet vi har hatt på ITA siden forrige årtusen er at alle kjemper for å slippe å bli instituttleder, ikke for å bli det!
Det som ikke er så gøy er at historien ikke er fryktelig spennende. Den er nokså forutsigbar og så godt som uten twister. Politiarbeidet gjøres etter innfallsmetoden, uten noe struktur eller videre troverdighet. Språket er flatt og kjedelig, med den ene klisjéen etter den andre. De kommer nærmest på løpende bånd, eventuelt som perler på en snor.
Måten boka er bygd opp på gjør allikevel at det ikke er mulig å legge den fra seg. Kapitlene er superkorte, lettleste og stappa med handling. Det er ingen kjedelige partier, ingen dødtid, ingen overflødige utdypinger eller beskrivelser. Helt ok tidtrøyte!
Denne krimforfatteren kan være god ( se hans meget gode «Tyv»), men det er han ikke her. Slapp, platt, forutsigbar og alt for lang. Samlebånd som minner om den kjedelige Jørn Lier Horst.