To forteljingar

by Jon Fosse

Boka inneheld forteljingane «Og så kan hunden komme» og «Lines hår», to prosastykker med isolasjon, kommunikasjonsproblem og døde hundar som tema.

Genres: Short Stories

122 pages, Hardcover

First published January 1, 1993

About the author

Jon Olav Fosse was born in Haugesund, Norway and currently lives in Bergen. He debuted in 1983 with the novel Raudt, svart (Red, black). His first play, Og aldri skal vi skiljast, was performed and published in 1994. Jon Fosse has written novels, short stories, poetry, children's books, essays and plays. His works have been translated into more than forty languages. He is widely considered as one of the world's greatest contemporary playwrights. Fosse was made a chevalier of the Ordre national du Mérite of France in 2007. Fosse also has been ranked number 83 on the list of the Top 100 living geniuses by The Daily Telegraph.

He was awarded The Nobel Prize in Literature 2023 "for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable".

Since 2011, Fosse has been granted the Grotten, an honorary residence owned by the Norwegian state and located on the premises of the Royal Palace in the city centre of Oslo. The Grotten is given as a permanent residence to a person specifically bestowed this honour by the King of Norway for their contributions to Norwegian arts and culture.

Reviews

[Norman · Rating 5 out of 5]

Stjernene får være en rent subjektiv og følelsesbasert vurdering. Jeg leser lite, sliter ofte med konsentrasjonen, så da jeg fikk lyst å hive meg på Fosse-bølgen ble jeg glad for at det fantes noen veldig korte verk jeg kunne bruke til å utforske stilen hans litt.

Jeg ser hvorfor noen kan mislike hans stil, men jeg synes den repetitive, litt rotete stilen som får oss midt inn i hovedpersonens tankestrøm er ufattelig fengende.

To forteljingar (og Kvitleik) var mine første Fosse-opplevelser, og flere skal det bli!

[Line Buan]

Det nærmeste jeg har vært Jon Fosse før dette var en tur innom grotten under huset hans, for å tilbe Henrik Wergeland en 17. mai. Først etter nobelprisutdelingen og akutt mangel på lesestoff tok jeg sjansen på en av de slankere utgivelsene hans, som atpåtil var inndelt i nettopp to fortellinger.

Språket er overraskende lett, så for de som er redd for nynorsk er dette en god start. Gjentagelsene hans fungerer for meg, og med små variasjoner er sjansen stor for at flere varianter man liker kommer på trykk. Jeg er usikker på hvordan dette fungerer for de som raser gjennom en tekst: Om de blir utålmodige, eller fornøyde med at de ikke mister mye av innholdet.

Selv om jeg har følt meg pinlig pretensiøs på offentlige steder med denne boka snakka det til egoet mitt at den siste fortellingen het Lines hår.

[Merete Bratsberg Aae]

Omtale av To forteljingar av Jon Fosse, gitt ut i 1993
Og så kan hunden kome
Ein mann med ein hund, ein mann innom svingen, ei som bur like innanfor svingen og ein nabo. Handlinga er kort sagt at mannen innom svingen tek livet av hunden til eg-personen. Ho som bur like innanfor svingen seier frå, og så tar eg-personen livet av han som har tatt livet av hunden. Vi er inne i hovudet på eg-personen og han er forvirra. Han tenker og snakkar med seg sjølv. Stiller mange spørsmål. Er rasande på han tok livet av hunden, uten at han reflektere så mykje over det at han sjølv tar livet av ein mann. Han virkar og som han har gløymd at hunden er død, for mot slutten tenker han at hunden må kome snart.
Naboen kjem innom og er sjokkert over at han innom svingen er myrda. Samtalane deira er hjelpelause. Snakkar om veret, drikk kaffe. Naboen hintar stadig til det at hunden ikkje er der. Og kvifor grev han i hagen?
Eg-personen, som vi aldri kan sjå med eit blikk utanfrå, er på randen til gal. Av sorg? Av hemn? Han verkar isolert, verkar ustabil.
Det er ein uhyggeleg stemning i novella. Mykje på grunn av språket. Det kvernar som galskap og eit slags manglande samvit.

Lines hår
Eg-personen, Knut, er ein ungdom som plutseleg gjer eit opprør mot faren. Han orkar ikkje å gå med faren til butikken kvar dag. «Faren min er grei, men han er ein skrue», tenker han igjen og igjen. Faren går i rare dressjakkar og han skjemst over faren. Særleg er han redd for å møte Line på butikken, Line med håret. Å møte Line når han går saman med faren, det ville vere flaut. Akkurat den dagen han skal seie dette til faren, er faren ikkje heime etter skuletid. Faren har forandra seg, men vil ikkje seie kva det er. Knut tenker at det er fordi han har merka at han skjemst. Dei er tause typer, særlig faren. Han vil ikkje seie noko.
Kort fort alt kan skifte. Det viser seg at faren skal flytte. Balansen mellom far og son blir skipla. Knut bestemmer seg for å spørre om faren vil bli med han på butikken. Og dei møter faktisk Line.
Ei novelle om psykologi. Om far-son. Om å vere ung og forelska og kjenne skam over familien sin. Om å oppdage at faren har kjensler, kanskje han og er forelska.
Mora er berre kort omtalt i novella.
Språket har mange gjentakingar. Det som blir gjentatt er at faren er ein skrue, håret til Line og alle spørsmåla han har til endringa i faren.

[Marianne Barron · Rating 3 out of 5]

"No kan hunden kome" Fin fortelling i svakt repeterende Fosse-stil. Her er til forandring et plott ('ish) og det nærmeste en "krim" jeg har lest av forfatteren. Overraskende konkret om en mann som vil ta livet av en sambygding med høygaffel fordi han har drept hunden hans.
"Lines Hår" er another cup of tea.. Her går repetisjonene desto hurtigere i samme sirkel om og om igjen og blir til og med for meg noe trøttende. Den handler om en gutt som skjemmes av faren sin når de går på butikken. Historien har et slags poeng, men klarer ikke holde på interessen min lenger enn halvveis. Derav 3 stjerner.

[Didrik Nordtveit · Rating 5 out of 5]

Det føles, på dette tidspunktet, overfladisk, og på ein måte framstår det kanskje ukritisk å meina så godt om endå ei bok av samme forfatter, men eg satt knekt i 170 sider - i tre timer.
Musikken her, i et litt kortere komprimert format (sammenligna med romanene hans) skinne veldig gjennom, og intensiteten blir veldig nærværande.

For de som meine at Fosse ikkje skrive slik som mennesket tenke, de tenke nok kanskje ikkje sånn som Fosse skrive, eg tenke sånn...

[Pen Clicker · Rating 4 out of 5]

Liked the first novella, but Fosse's writing style seems better suited to spoken works. I generally enjoy stream of consciousness prose, but this particular kind, with repetition-as-literary-device, feels quite exhausting to *read*.

[Pernille Paugard · Rating 3 out of 5]

Den repeterende skrivestilen gjør meg noe lei til tider, samtidig klarer han å fange menneskesinnet på en slik måte at jeg kommer veldig tett på. Det er rart, jeg lar meg irritere underveis og ser fram til å bli ferdig, samtidig vil jeg gjerne lese en til når historien er fullført.

[John Arild · Rating 4 out of 5]

Begynte å bli litt for lenge sidan førre Fosse-lesing, og det merka eg. Ei glede å lesa «To forteljingar».
Den første forteljinga, «Og så kan hunden komme» får ein soleklår terningkast 6 frå mi side.

[Jon-Yngve Bakke · Rating 2 out of 5]

Denne var ganske slitsom å lese. Den innstendige repetisjonen og gnuringen om hunden ble bare irriterende etterhvert. Det var rotete og skrivestilen tok meg ut av historien heller enn å dra meg inn. Ikke noen god match for meg. Så ga meg mot slutten av første historie.

[Trine]

Absolutt ikke noe for meg. Prøvde meg med han pga vant nobel litteraturprisen. Men nei. (lest desember 2023)

[Anne-Grete · Rating 3 out of 5]

Only managed the first story, but that’s probably due to me and my scattered mind and not Fosse.

[Sjur Bergmann · Rating 3 out of 5]

3,5. Den første ikke like god som den andre. Må leses med flyt.

[Simen Gunerius Jørgensen]

❤️

[Kristian Djuve · Rating 4 out of 5]

Det er jo litt rare greier dette, men kan likevel setta pris på det! Får ein til å tenka litt i allefall.

[Lisa Mathilde Donoghue · Rating 4 out of 5]

Repetativt intenst. Likte!