Chiquitita

by Pedro Carmona-Alvarez, Sean Kinsella (Translator)

Marisol's country is collapsing. A military coup sends the five-year-old and her family fleeing into the night. They seek shelter in a refugee camp where her parents try to protect her from danger while they await asylum abroad.

Marisol spends her adult life trying to forget her childhood, the aunts and uncles she left behind and the friends whose names she no longer recalls. But when her partner starts to ask about her past, she finds herself confronting the memories that haunt her.

Chiquitita is a tender novel about flight and exile, the passing of time and the experiences that remain with us, refusing erasure.

192 pages, Paperback

First published July 24, 2023

About the author

Pedro Carmona-Alvarez er født i 1972 i La Serena, Chile, oppvokst på Kolbotn utenfor Oslo, bosatt i Bergen. Med debutsamlingen Helter (1997) ga han et vitalt tilskudd til norsk poesi. Siden debuten har han utgitt en rekke bøker i ulike sjangrer. Han har dessuten vært redaktør for Cappelen Damms debutantantologi Signaler og for Verden finnes ikke på kartet, en antologi med gjendiktninger av internasjonal samtidspoesi (med Gunnar Wærness). Carmona-Alvarez har mottatt en rekke priser, blant annet Sultprisen, P2-lytternes romanpris og Kritikerprisen. Han er også musiker i flere band

Reviews

[Rachel · Rating 5 out of 5]

A childhood marred by political violence, a country in collapse as seen through a child's eyes, a child forced to see far too much for her young years, but who is never given the gift of being truly seen herself.

The power of the novel is the way we witness this devastation as the young girl, Marisol, witnessed it, as the military coup happens and her country becomes a hostile land, we only know what she knows. Her relatively privileged life doesn't change much at first, but she has a keen eye and picks up on the subtle differences in her parent's actions. She notices the way the adults look past her and refuse to meet her eye, their minds occupied and never truly there with her.

Eventually forced to flee, Marisol and her family become refugees. They journey from their hometown and eventually land in a hotel full of refugees, the family's former privilege protecting them for a stretch, but a life of hunger and fear soon engulf them as they begin the yearslong process of waiting for a the news that a country has agreed to take them in.

The story fluidly moves from the far past to the more recent past, as Marisol, for the first time, tells her boyfriend the details of her childhood years, of those memories that have continued to haunt her dreams, to the current day, where a middle-aged Marisol is still reckoning with the weight of that experience. Memories merge and swirl as Carmona-Alvarez uses repetition, both of phrases and scenes, to reinforce the impact that such trauma has on a young person. Symbols reoccur and the young Marisol describes what she sees around her with similes whose origin she cannot pinpoint.

Stylistically, it's a beautiful piece of literature. Carmona-Alvarez's story is in capable hands with Kinsella as he captures so perfectly the fragmented nature of these memories that refuse to be quelled. It's harrowing, but not without hope. I absolutely loved this and can't imagine it not ending up a favorite of the year.

[Kathrine Meitzner · Rating 5 out of 5]

Vakker liten bok om et land i kollaps, et barn på flukt, og en ungdoms og voksens tilbakeblikk på barndommen. Noen har beskrevet boken som et kaleidoskop. Det synes jeg er beskrivende. Boken er drømmende, og til dels vanskelig å få tak på, men det er akkurat det som gjør at tilbakeblikket til barneommen føles ekte. Anbefales!

[Eivor Grindeland · Rating 4 out of 5]

4,5 stjerner

Jeg har gjennom det siste året blitt en stor tilhenger av Pedro Carmona-Alvarez sitt forfatterskap.
For meg har han en helt unik måte å formidle følelser på. Det er påtrengende, ufravikelig og til tider ubehagelig, men alltid nødvendig. Chiquitita er en bok om flukt og redsel, men det er aldri overdrevet - tatt ut av det virkelige, eller gjort sensasjonelt. Fortellingen oppleves ekte.

Bokas handling er gitt av Marisol, et barn, men også en voksen. Hun ser tilbake på livet sitt, på barndommen i hjemlandet. Et hjemland som ble revet bort.

Marisols familie ble drevet på flukt. Bort fra bestemoren, fra den stilige bilen, fra onkler og tanter, fra pene klær, fra pikene på hjørnet, og bort fra det kjente. Selv om dette var hjemme har Marisol alltid vært preget av redsel. En følelse som endrer form, men som alltid er med henne.

Familien flykter, men først må de vente. En ventetid som bryter dem ned og setter spor som aldri forsvinner. Marisol får et nytt liv i Norge, men hun er aldri fri fra sin fortid.

Carmona-Alvarez overbeviser som forteller i historien om et barn på flukt. Hvilke spor skaper dette, hvilke forutsetninger gir det, hvordan bærer man det, og hvordan viser det seg for andre? Kanskje er man litt annerledes?

Boka gir et unikt perspektiv på flukt, men skildringene av barndom vil jeg si er nokså universelle.

[Zhou · Rating 4 out of 5]

3.5, Stylistically a tad too cloying for me, but I always have a soft spot for immigrant mothers, and I liked the way it presented daily life with PTSD trauma. For people who aren't familiar with it, they might imagine trauma to look like a block of hard cheese sitting in the nervous pathways—surely if you find a way to remove the cheese then everything will be ok? But it really doesn't work that way, it's more like scrambled eggs; you can't single out the yolk from the whites and the good things from the bad. "It isn't about remembering as such, but reflecting on the sort of relationship I've had to the world I've lived in."

There’s also a bit about the struggle with language acquisition for cultural assimilation; how one reflects on words and nouns and where similes come from, and “what makes a verb reflexive”. Weirdly I bought this book thinking it was written in Spanish because of the author’s name and the title, but when I flipped it open at home I was like wait wha— and then I found out that this is pretty much an autofictional retelling of Pedro’s own journey from Chile to Norway.

"I think about Jesus. About the scene in the garden, the night they come to take him away. Later later later I hear a friend of the father recite poems by the poet who was found sprawled against a washing machine (or was it a stove?) in the old country. This time the mother is there too. We've been there before. It's a cold little place, maybe just the backroom of a house where someone has set up a few tables. Several people are reading aloud and singing that evening, standing atop bottle crates. The mother is sitting with red wine in a plastic glass listening with her eyes closed. How beautiful she is. How I love her. Afterwards I slip out, walk home, go into the small church and pray for forgiveness for not understanding the poems of the drowned poet, the man who floated like a garment. My God is hunger. My God is a plain. My God is a corpse. My God is no."

No context food:
- camomile tea
- one boiled sweet
- fried corn kernels
- soil
- buttered toast
- spinach and beetroot and liver
- peanuts
- scrambled eggs
- chips with mustard
- charred meat
- toffee apple, candyfloss, fresh doughnuts
- deep-fried fish
- onions
- one of the cakes with sprinkles on it
- caramelised nuts
- fried eggs
- tins of tuna
- sausages with mash
- schnitzels with mash
- chicken and rice
- bananas, apples, grapes
- apple, apple, apple
- biscuits, sandwiches
- bread and rice and potatoes
- water and cabbage (soup in a tin cup)
- bread with margarine
- omelette with ham and potatoes
- beef stew with potatoes and carrots
- chicken casserole with peas and potatoes
- waffle
- meat dishes and pastries from the homeland

[John Caleb Grenn · Rating 4 out of 5]

Chiquitita
Pedro Carmona-Alvarez
tr. Sean Kinsella
@akoyapublishing

“They’re as indifferent and unaffected as palindromes.”

One of those wonderful works by a poet that reminds you it’s ok to be a child, to play, to notice, and to find joy among the catastrophe and its rubble;

And yet it balances that childlike wonder with the insidious crashing of the adult’s ability to hold onto it forever. The world is just so heavy.

This work is heavy, too. It’s looking right into the lives of refugees, losing everything in a collapsing homeland, but it’s seen through the eyes of a child who can’t see everything for what it is. That clouded view, made cloudier by a shaking unstable world.

A few spots in this story felt a bit like damp spots in a brown paper bag. If you push too hard, you might break through; it might fall apart. When it gets heavy, the prose leans poetic. Often it’s beautiful, but I think it has a hard time making itself as meaningful as it wants to.

On the flip side of that, “Chiquitita” tries hard to make its pointed lessons render artful and genuine: it does a good job. It’s able to stay a strong container for the emotional weight it carries.

For readers of Vincent Delecroix, maybe with hints of Siân Hughes, Sarah Bernstein or Maya Binyam, “Chiquitita” is a subtle, steady study in exile from a child’s hazy perspective that I found to be well done.

[Douwe Haenen · Rating 4 out of 5]

Deze vertaling is zo mooi gedaan!

“I want to say the leaf falls like a grown woman, like a mother who’s exhausted, but pretends not to be.”

[Anne Bredrup · Rating 4 out of 5]

Quote in Norwegian
«[…] som vandrer frem og tilbake gjennom tider og steder som bare finnes på innsiden av oss.»

[Tale · Rating 4 out of 5]

En bok som er litt annerledes enn bøker jeg vanligvis leser. Vanskelig å gi stjerner. Kanskje 3,5?

[Ella · Rating 4 out of 5]

✨Leseeksemplar fra forlag✨

Chiquitita handler om ett barn som ikke blir sett, men som tvinges å se. "Var det ingen som beskyttet deg? Ingen som passet på?" Mens verden revner tvinges Marisol å oppleve grusomme ting og å trøste sjokkerte voksne, mens de voksne er alt for opptatt med sin egen sjokk og sine egne traumer, for å se og støtte Marisol. Etter at Marisols mor har klagd på at ingen ringer henne, ingen spør hvordan Europa er, ingen sender brev så skjer dette: "[Moren] viser meg hendene sine, rødlige, utslitte av all vaskingen. Det er min jobb å få henne til å føle seg lettere, ikke så trist. Jeg legger hodet på skulderen hennes og sier jeg kan være venninne. Jeg kan være brev."

[ - - -]

Jeg liker så godt at Chiquitita samtidig både er så abstrakt og konkret. Boken er på mange måter anonym, stedene der alt tar plass nevnes aldri ved navn, selv om jeg gjetter at det er i Chile historien begynner. Hendelsene er beskrevne så fragmentarisk at jeg ibland har vansker med å henge med og skjønne hva som skjer. Men samtidig leveres tydelige, klare og ubehagelige øyeblikksbilder som gjør at jeg vet eksakt hva som skjer. Jeg blir tatt av Carmona-Alvarez skikkelighet.

[---]

Les hele anmeldelsen på https://www.bokfinker.no/2023/11/17/a...

[Trine · Rating 3 out of 5]

Godt beskrevet, barnet som ikke sees av moren og faren, traumene. En sterk historie, men det er noe med opptattheten av språket og disse evinnelige similene som virker som påtatt staffasje. Det trekker ned leseopplevelsen.

[Cate Murray · Rating 4 out of 5]

‘I'm a racoon, a sea goddess with the face of a lord, a river girl, a water changeling, stepping out into the stream, but also into puddles, afterwards, when the rain and the flood have subsided, when the river is calm and normal once again, and the grandmother's street is full of water.’

I’m struggling to put into words how good this is.

‘Chiquitita’ is a beautiful novella about Marisol and her life as she is forced from her country. We sit beside her as she opens up to her first love about the past she has never spoken about, only lived, learning about her life when her country collapses and the journey she is forced on.

It’s so wonderfully written. I didn’t realise it was from the late 90s, so it has such a different style to the current trends of today. The translation compliments Carmona-Alvarez’s words completely and you can really hear his voice through the pages. (EDIT: I’m stupid, it’s not from the 90s, ignore this xxxx)

I was lucky enough to hear him speak at an event last month and knew instantly that I would love this book. He, himself, is also a refugee and his own experiences help shape that of Marisol’s. You can feel his own pain and struggle, it’s truly excellent.

This is one of those books where it’s hard to put into words the feelings you experience whilst reading it. It’s simply one you have to just sit in and listen. Marisol’s story is unique and universal, quietly written but so loud in the history of the world.

It’s truly remarkable, something everyone should read. I loved this!

[Erik Vesterhus Rasmussen · Rating 5 out of 5]

105 i 2023:
(Vinner av Riksmålsprisen 2023)
Dette er en bok som skiller seg ut. Det er språklig lekent og kreativt, og med noen metaforer som er så gode at det bare er å fryde seg. Samtidig er det mørkt og grusomt, med minner og historier om tortur som er fæle.
Språket er veldig poetisk, og en interessant paralell/dreining rundt det religiøse.
(Det er kanskje ikke en bok jeg tror passer for alle, til det er den nok litt for krevende eller annerledes i oppbygning og stil.)

[Amanda Iversen Orlich · Rating 5 out of 5]

En fin liten rar perle av en bok. Skrevet fra et deilig barneperspektiv som i blant forvirrer, men også gir så veldig mening. Noen ganger blir det nesten for filosofisk, men så blir det ikke det likevel. Noen veldig «ekte» gjentagelser, noen gang i form av «jeg har kanskje sagt dette allerede?» andre ganger bare
Lærte en hel del, fikk litt nytt perspektiv og nøt ganske mye. 4,8.

[Vibecke Hansen · Rating 5 out of 5]

Jeg digget den

[Ida · Rating 3 out of 5]

Godt skrevet og poetisk, men denne var ikke helt min kopp te

[Sara Ryymin Fuglestad · Rating 5 out of 5]

Tok over livet mitt i noen dager

[My king Myking · Rating 4 out of 5]

Veldig pent og poetisk skrevet. Må nok lese mer fra denne forfatteren.

[Tine Sundal · Rating 5 out of 5]

Hvor gjør man av erindringer av traumer og vold, av ensomheten, skammen og følelsen av å ikke bli forstått?
https://tinesundal.blogspot.com/2023/...

[rannveig · Rating 3 out of 5]

3,5

[isbjørn · Rating 4 out of 5]

Veksler mellom poetisk og et veldig nøkternt, saklig språk, en veksling som fungerer veldig bra, for å sette ord på hva barnet ser av grusomheter og å prøve å gjøre mening av det. Jeg ble ikke helt klok på den delen av historien som handlet om kjæresten, men det gjorde ikke så mye.

[Merete Bratsberg Aae · Rating 5 out of 5]

En sterk bok om å måtte flykte. Skrevet som en tankestrøm av minner fortalt fra tre ulike tidsplan. Poetisk og gripende. Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge.
Vi ser livet til Marisol fra hun vokser opp i et land som skal falle sammen. Hun tilbringer mye tid hos besteforeldrene, hvor hun tilbringer mye tid med storfamilien. Foreldrene er unge og flotte, de har en del ressurser. Så skjer det politiske endringer, som barnet ikke forstår så mye av, men som får store konsekvenser for henne.
Historien hennes kommer delvis sett fra livet som femtiåring og som ung voksen. Minner strømmer i hverandre, og hun er usikker på hvordan alt skjedde. I glimt får vi høre om hvordan hun liker å pynte seg, at hun strever med blæra (tisser på seg om natta i mange år), om hverdagslige detaljer, situasjoner hvor hun ikke klarer å tolke de voksne (men det klarer leseren). Foreldrene omtales som moren og faren. Faren er mest i utkanten av minnene, mens moren er tettere, men preget av avmakt, særlig i siste del. Når historien fortelles gjennom et barns blikk, blir den ekstra sår. Det gjør boka veldig sterk.
Det er mest fra henne sjøl som ung kvinne vi får høre om livet hennes. Hun er på ferie med en kjæreste, og han vil at hun skal fortelle hvem hun er. De ser på et bilde av en hund, og det åpner seg et helt ras av innvendige bilder, det gode og det vanskelige. Hun gråter og beklager seg. Hun er besatt av fortiden. Grunnen til det er at hun ikke har fått bearbeidet det brutale bruddet med hjemlandet (særlig med bestemoren).
«Og så kom vi hit», sier hun. Ja, de kom til det kalde nord. Det står ikke stedsnavn i boka, men jeg ser for meg Chile og Norge, ut fra det jeg vet om forfatteren. Men med dagens strøm av flyktninger, er det lett å overføre til mange steder.
Det er særlig språket og stemningen det skaper, som gjorde at dette ble en leseopplevelse utenom det vanlige. En del ting repeteres, og det kaster ekko fra barndommen. Når de kommer til det nye landet er de språkløse, og så må de begynne på nytt. Måten boka beskriver dette på, demonstrerer hvordan språket kan formidle det som ikke kan sies.
Anbefales på det sterkeste!

[Stine Helle · Rating 5 out of 5]

Chiquitita er historien om et barn som ser for mye, uten av å bli sett av de rundt henne, og en ung voksen som ikke vet hva hun skal gjøre med sin egen fortid.

Romanen av Pedro Carmona-Alvarez handler om Marisol, en voksen kvinne, som ser tilbake på livet sitt som barn, tvunget på flukt når landet hennes faller sammen, og som tenåring, på første ferie med kjæresten hvor hun blir overveldet av et maleri av en hund som synker.

Språket i romanen er noe helt for seg selv.
Carmona-Alvarez klarer å fortelle historien i et fragmentert, drømmende men allikevel brutalt språk som er refleksivt ikke bare av historien selv, men også om hvordan minnet fungerer. Språket er både abstrakt og flytende, emn samtidig konkret og nådeløst, noe som gjør historien ikke bare mer troverdig, men også mer ekte i måten der repeterer seg og konstant beveger seg frem og tilbake i historien.
Det leses nesten som poesi, et testament til Carmona-Alvarez bakgrunn som dikter.

Alt i alt er Chiquitita en unik leseropplevelse med sterke inntrykk og vakker prosa. Absolutt verd å få med seg.

[Marie · Rating 3 out of 5]

«Jeg har kommet hit med frykten min og sier: Jeg trodde frykten forsvant da jeg kom hit, at den fordampet mellom venninnene, mellom hverdagene på skolen, mellom ordene jeg stadig lærer, mellom de snille damene fra kommunen som sørger for at moren og faren får seg jobber som de begynner å gå til. Men som kom frykten tilbake, sier jeg. Eller kanskje den bare hadde gjemt seg.»

Carmona-Alvarez skriver hardt og vondt om å være er barn som flykter fra Chile. Det er mye poesi og fine passasjer. Gjentagelsene er bevisste, men fungerer ikke så godt som de er tiltenkt.

[Emil Castillo]

Boken handler om flukt gjennom øynene til Marisol. Språket er lekent og fortelleren er autoral. Skildringene i boken tilpasses og endres ettersom vi møter Marisol i ulike aldre. Dette stilistiske språktrekket fører til en dialog mellom Marisol i ulike aldre. Historien blir fortalt i presens både i fortid, nåtid og fremtid.

Alt i alt en godt skrevet bok som gir innsyn i verden som for mange av oss virker helt fjernt og ufattelig.

[Stine Pernille · Rating 4 out of 5]

Sterkt. Fælt. En bok om tid og minner. Om vold. Om håp.
Marisol som voksen dame i det mye landet langt nord. Marisol som ungdom, på kunstutstilling med kjæresten. Marisol som barn i landet langt borte, ved havet. Landet de må flykte fra. Politiske flyktninger.
Jeg liker forfatterens enkle og poetiske språk. Og alle similene.

[Ief Stuyvaert · Rating 2 out of 5]

Woorden, woorden, veel te veel woorden.

Woorden die langzaam alle emotie wurgen.

Bot. Palindroom. Zeeanemoon en hoektanden als steeltjes.

Waar komen de vergelijkingen vandaan?

Uit een vat vol sap.

Slap sap.

[¤ eng ¤ · Rating 5 out of 5]

5/5. for en positiv overraskelse denne boken var. røde tråder, fantastisk språk, engasjerende, vond, rørende. om et land i kollaps, en barndom som ender i flukt, i før og etter, seinere seinere seinere.

[Linn Elise Rognes · Rating 5 out of 5]

Utrolig poetisk. Brukte lang tid på å lese. Hver setning er som et dikt. Til tider nesten litt slitsomt. Krever litt overskudd å lese denne. Utrolig vakker og vond og sår. Skrevet fra en jentes perspektiv.

[ellent0ft · Rating 4 out of 5]

Senere senere senere, og før, men NÅ

[Karine Kristiansen · Rating 5 out of 5]

Jeg elsket å "være i" denne romanen. Den er helt nydelig.