Stengd gitar

by Jon Fosse

Norwegian

175 pages, Paperback

First published January 1, 1985

About the author

Jon Olav Fosse was born in Haugesund, Norway and currently lives in Bergen. He debuted in 1983 with the novel Raudt, svart (Red, black). His first play, Og aldri skal vi skiljast, was performed and published in 1994. Jon Fosse has written novels, short stories, poetry, children's books, essays and plays. His works have been translated into more than forty languages. He is widely considered as one of the world's greatest contemporary playwrights. Fosse was made a chevalier of the Ordre national du Mérite of France in 2007. Fosse also has been ranked number 83 on the list of the Top 100 living geniuses by The Daily Telegraph.

He was awarded The Nobel Prize in Literature 2023 "for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable".

Since 2011, Fosse has been granted the Grotten, an honorary residence owned by the Norwegian state and located on the premises of the Royal Palace in the city centre of Oslo. The Grotten is given as a permanent residence to a person specifically bestowed this honour by the King of Norway for their contributions to Norwegian arts and culture.

Reviews

[Karenina (Nina Ruthström)]

DNF!
Orkar inte med den här sortens täta textmassan just nu, känner mig dessutom ganska mätt på Fosse.

[Simen · Rating 5 out of 5]

Den mørkeste jeg har lest av Fosse hittil, men også en av de beste. Ligger der oppe med Melancholia og Septologien.

[Jakob · Rating 1 out of 5]

Låst dør, Sort guitar

Fosses anden roman, man kan mærke at han ikke har fundet sig selv endnu, preosaen trækker en del fra Joyce og de andre modernister med og har elementer af socialrealisme. Den er meget mere forankret i "det hvirkelige" end hans senere romaner hvilket også er dens størrste svaghed, det at man kommer ud af hovedpersonens tankemylder, skader i narrativitet, det giver læseren en puster, men lægger det hele klart. For det er nemlig i det tætte og klaustrofobiske at Fosse er bedst. Låst guitar er også fuldt af litterære klicheer hvilket trækker resten af narrativivet ned ("Låst ude for døren, inde i mig selv". "Tårer som biler i vinden"). Det giver forudsigelighed i et ellers så fantasifuldt univers som Fosses, så selv ikke slutningen var en overraskelse.

Lidt af en skuffelse, da jeg har ælsket alt tidligere læst af Fosse (men stadig en fin roman).

[Halvdan Orning · Rating 4 out of 5]

Det jævligste noensinne

[Bendik GJ · Rating 4 out of 5]

Boksirkel ifbm kulturseminar. Interessant. Jævla tungt å komme inn i. Mange punktum. Når man først kommer inn i det tar depresjonen deg.

[Jonas Mikal]

Yooo, Jon Fosse in his trippy era. Bra roman, likte den veldig.

[Didrik Nordtveit · Rating 5 out of 5]

miss the old Kanye, straight from the ‘Go Kanye
Chop up the soul Kanye, set on his goals Kanye
I hate the new Kanye, the bad mood Kanye
The always rude Kanye, spaz in the news Kanye


I miss the sweet Kanye, chop up the beats Kanye
I gotta to say at that time I’d like to meet Kanye
See I invented Kanye, it wasn’t any Kanyes
And now I look and look around and there’s so many Kanyes


I used to love Kanye, I used to love Kanye
I even had the pink polo, I thought I was Kanye
What if Kanye made a song about Kanye
Called “I Miss The Old Kanye, ” man that would be so Kanye
That’s all it was Kanye, we still love Kanye
And I love you like Kanye loves Kanye

[Younes Essahli · Rating 5 out of 5]

Faen ass. Den her va beinhard.

Ei ung psykotisk jente slit skikkelig. Utgangspunktet for historien e at hu låse sæ ut av leiligheten der babyen hennes ligg å grin. Det hoppes mellom fortid og nåtid hele tia. Korte setninga. Enkelt språk. Handlinga e satt i en by på Vestlandet. Nynorsken sett stemninga godt. Hadd virkelig ikke trudd Fosse va så rocka, her e d brutal sex, syre, bad trips, og d som verre e.

Lest siste hundre sidan tidligere i dag. Det ødela dagen. Anbefale å les den, men ja, faen.

[Karl Eidsvik · Rating 3 out of 5]

ingen stor bokstav

[Odin Alnæs · Rating 4 out of 5]

Leste denne i boksirkel med guttene. Den er blytung og mørk, og er skrevet i en helt unik stil som man enten elsker eller hater. Dette var min første av Fosse og den likner ikke på mye jeg har lest før, noe som var forfriskende.

[Vemund Knudsen · Rating 5 out of 5]

Utruleg intens og stressande bok. Stilen lar oss delta i stresset og ustabiliteten til nokon vi skjønar er både traumatisert og psykisk sjuk. Der er svært, svært godt gjort. Fascinerande korleis den særeigne stilen til Fosse tydelegvis kan brukast til mykje! Overraskande uforglemmeleg, særeiegen og rystande oppleving så tidleg i forfattarakapen. Tilrådar!

Også Fosse skriver pinlege sexscener. Det som held fortejinga frå full pott er at romanen er litt vel konseptuell og svært innovervendt. Trilogien peiker ut mot verda og gjer krav på noko universelt, men Stengd gitar kjenst nettopp litt vel stengd. Det er sikkert også poenget, og dimed vert det kanskje meir ein ideologisk kritikk frå meg. Men slik er det. Svært sterk roman uansett!

[Tine Sundal · Rating 3 out of 5]

Jon Fosses andre utgivelse, i det som har vist seg å bli en lang rekke
https://tinesundal.blogspot.com/2023/...

[Jonas · Rating 4 out of 5]

Liv, en ung kvinne i mental ubalanse, har et par år tidligere rømt hjemmefra til storbyen. Kort tid etter ble hun gravid, og bor nå alene med ettåringen sin. En dag hun går ut for å tømme søpla, slår døra igjen bak henne, og derfra utspiller historien hennes seg gjennom den følgende dagen, med hopp i tid (og rom).


Fosses stil med repetisjoner med variasjon bryter ned den analytiske barrieren og lar leseren føle på uroen, usikkerheten og forvirringen til Liv.

Stengt gitar, stengt dør, forsvunne muligheter. Gitaren kan ses på som et symbol på Livs tidligere, frie og ansvarsløse liv og livsglede. Den stengte døra er barrieren mellom Liv og voksenlivet, med ansvar og forpliktelser hun ikke er helt klar for å ta på seg. Hva forholder vi oss til når vi stenges ute fra livsgleden?

[Øyvind · Rating 2 out of 5]

Denne er litt vanskelig å plassere. Til forskjell fra de senere romanene, som aldri bruker punktum, er det punktum hele tiden i denne. Begge deler må vel kunne kalles en slags eksperimenter, hvor Fosse prøver ut forskjellige (faktisk helt motsatte) ting. Eller, er de helt motsatte? Fraværet av punktum i de senere romanene gjør at man kan la seg flyte med i fortellingen helt til den plutselig er slutt. De korte setningene i denne kunne kanskje hatt en lignende effekt, ved at man hele tiden blir skutt videre i fortellingen.

Men nei, for meg ble den konstante stoppingen og startingen ganske raskt slitsom. Det er fascinerende å få innblikk i sinnet til en hovedperson som er mental syk, traumatisert, på rusmidler, og jeg vet ikke hva. (Selv om jeg ikke vet hvor virkelighetsnært det faktisk er - det kan vel bare være påfunn?) Men hva er egentlig hensikten? Fortellingen i seg selv gir meg ikke så mye, og kan oppsummeres på relativt få ord.

En annen forskjell: I romanene i Trilogien blir noen ting (mord) omtalt så subtilt at de nesten ikke blir omtalt. Det er en del av det som gjør romanene interessante. I denne romanen, Stengd gitar, blir andre ting (kjønnslig omgang) beskrevet i stor detalj. Det bidrar ikke på noen måte til fortellingen, men er kanskje ment å få leseren selv til å føle seg traumatisert av disse hendelsene i hovedpersonens fortid.

Så er jeg kanskje blitt traumatisert av å lese denne boken, men er jeg blitt noe bedre? Romanen slutter brått, midt i stoppingen og startingen som preger den fra begynnelsen av. Det er ingen forløsning her. Jeg føler meg som barnet i leiligheten, og romanen har låst seg selv ute fra meg.

Kanskje den ikke var ment for meg.

[Tage Sørensen · Rating 4 out of 5]

Størstedelen af bogen består af hovedpersonens tanker om at finde hjælp til at komme ind i lejligheden til barnet. Hun vandrer forvildet rundt samtidig med at hendes fortid dukker op i tankemylderet. Om et ungdomsliv med fester, tjald, rock, sex og brutale fyre - og en uplanlagt graviditet. Om en brandulykke i bedstemoderens lade som har sat spor i hendes udseende.
Alt dette, og mere til, kører rundt i hendes hoved og gentages og sammenblandes. Indrømmet, man er nødt til at leve sig ind i fortællestilen - men teksten er, som sådan, ikke svært at læse. Sætningerne er relativt korte - og man vænner sig hurtigt til at tankemylderet ikke tillader stort bogstav efter et punktum!
Enkelte kapitler er skildret udefra og i en mere traditionel fortællestil. Intensiteten er mindre i disse kapitler, til gengæld kan læseren her skabe sig et samlet overblik.
Bogen følger den unge mors kamp og bekymring for barnet, mens hun fortvivlet ikke magter at opspore relevant hjælp. I sandhed en knugende og klaustrofobisk oplevelse at læse.

[Emil Nilsson-Mäki · Rating 4 out of 5]

En Fosse från -85. Det är häftigt att se hur han laborerat med sin säregna stil redan då och hur han har finslipat den till ”Septologin”. En ung tjej - Liv, råkar låsa sig ute ur sin lägenhet. Där inne ligger hennes 1-årige son och sover. Liv försöker få tag på en vaktmästare som kan öppna lägenheten, men har så svårt att hålla tankarna i styr. Hon var tidigare inlagd för schizofreni triggad av en syra-tripp. Liv dras längre och längre bort i staden samtidigt som alla tankar på nuet och då:et tränger sig på samtidigt. Fosse hittar ett väldigt febrigt sätt att skriva på där alla tankar existerar samtidigt men vissa blir dominerande i stunder vilket gör att vi. Som läsare ändå kan hänga med i det faktiska handlingen. Mästerligt skrivet, redan då!

[Camille · Rating 5 out of 5]

Så, så smerteleg lesing. Eg blir lei meg av å kjenna på forteljinga til denne jenta; denne panikk som oppstår ved å ikkje vita kva ein skal, å fortvila søka etter hjelp utan å kunna ta styring sjølv. Me har ei stor oppgåve å hjelpa kvarandre i samfunnet. For ein jobb dette må ha vore å skriva, mykje smerte og tolmod. Utruleg godt formidla av Fosse.

[Ada Foss · Rating 3 out of 5]

Jon er virkelig glad i gjentagelser, jeg tror det er favorittvirkemiddelet hans. Så gjenntagende at jeg begynner å lure på om Jon ikke nødvendigvis er et GENI men kanskje bare litt senil?
Dritstress opplegg. Frustrasjonen av å lese om hjelpesløse selvdestruktive mennesker føler jeg på. Men den har jo et spesielt driv da, det flyter liksom på sin måte. 3,5 stjerne

[Erik Wallmark · Rating 4 out of 5]

Mardrömslikt, gastkramande och overkligt ångestdrivet. Malande och molande. Ändå träffar Fosses prosa här inte hundraprocentigt för mig. Det är generellt lite för vaga bilder och kanske även för mycket svärta för Fosses bästa.

[Steinar · Rating 2 out of 5]

Fryktelig vondt, og vanskelig å lesa

[Connie Lium Selmo · Rating 3 out of 5]

Ei ørkenvandring av ei bok.

[Vetle Berthelsen · Rating 4 out of 5]

Velskrevet febrilsk tankekjør. Ble litt sliten, men også imponert. Stemmen virker så genuin at uroen smitter.