I 1925 blir Gemma født i Vada, etter sin velsignede tvillingsøster og med rumpa først, hun kommer med en forbannelse, sier moren, som nettopp er blitt enke. Gemma lengter etter en far, en leder, og går med hud og hår inn i Mussolinis ungpikehird. Siden blir portrettet av Il Duce hengende i gullramme på Gemmas kjøkken, selv om fascistregjeringen for lengst er styrtet. Og da sønnen kommer hjem med en brutal napolitaner som setter blikket sitt i datteren, er ikke Gemma den som vil nekte gjesten plassen ved enden av bordet.
Med hodet fullt av musikk har Gemmas dattersønn Leone reist til Roma, vekk fra forbannelsen som hviler over familien. Klovnen Berlusconi er statsminister i Italia, det er 2010 og nye tider. I Roma møtes Leone og norske Mia, som er lyrisk sopran og elev ved konservatoriet. Også hun har med seg en mørk slektshistorie, men der Leone er tung, er Mia lett, og kanskje er de perfekte for hverandre?
Alt mitt er ditt er en roman som strekker seg over hundre år og fem generasjoner, om drømmer og skuffelser, vekst og fall, kjærlighet og svik - og om å klare seg tross alt.
En bok som setter seg i margen, som får en til å tenke på eget familietre og på hvordan traumer, erfaringer, sår og oppdragelse kommer til syne gjennom generasjoner. Gemma gjør nok ikke ting av vond vilje men for at hun ikke vet bedre, er ikke oppdratt noe annen måte selv. Boken er fengslende godt skrevet! Anbefales!
Helt ok, men litt klisje. Mennesker med traumer de ikke klarer å snakke om er ikke noe som engasjerer meg når jeg leser om det i en bok, det er heller bare trist, og jeg tenker på hjelpen disse menneskene skulle hatt heller. Noen dyp psykologi blir det heller ikke. Boken handler først og fremst om folk og skjebner som de ikke kommer seg ut av, men det mangler en dybde som kunne gjort meg mer engasjert, i hvert fall når man må gjennom 490 sider. Men grei nok historie, og lettlest sommerbok, men ikke en bok som setter noen spor.
Til forsvar for forfatteren, så er ikke dette min favorittsjanger, så da blir jeg kanskje litt streng i hva jeg synes om den. Det kan godt være at andre synes boken er kjempebra. Men når jeg leser slike lange bøker liker jeg heller at det er litt spenning og rettferdighet som seirer som f.eks. hos Ken Follett, men det blir en litt annen sjanger igjen. Og jeg kan jo heller ikke klage på mangel på sci-fi- eller fantasy-elementer, eller mangel på intriger, politikk, filosofi eller fundering over samfunnet, når det ikke er det denne boken er. :)
Årets beste roman så langt for min del. Stilen føles som en blanding av to av mine største forfatterfavoritter, Elena Ferrante og Lars Saabye-Christensen, det er en prosa som beveger meg, river i meg, sitter i meg. Elsker det.
Historien bølger mellom Norge og Italia, mennesker,familier, steder,tidsepoker og skjebner. Forbannelsen og mørket lurer rundt alle hjørner mens menneskene prøver å unnslippe den og finne en fremtid og et glimt av lys i mørket.