Bare la dem komme tegner et fascinerende portrett av en mor og kvinne. Det er en brutal, men vakker roman om døden, om det store og lille som utgjør et liv, om tosomhet og redselen for å stå igjen alene.
Tom drar inn i skogen. Her har moren hans flyttet inn i et gjengrodd hus ved en innsjø. De har ikke sett hverandre på to år, og nå har hun blitt alvorlig syk. Mens døden sakte sirkler inn moren, ser Tom tilbake på livet som har vært: hennes, hans, deres. Gjennom minner manes fram to liv preget av rastløshet, kjærlighet, og et visst talent for ulykke. Og nå er et av disse i ferd med å forsvinne, i skogen som gror igjen rundt dem.
Hva gjør man med den siste tiden man har sammen? Skal Tom fortelle hvor han har vært de siste to årene? Og hvorfor?
En voksen sønn, Tom, oppsøker moren sin, som er dødssyk. Han har vært borte i 2 år, og moren tror han har vært til sjøs. Sønnen trenger et sted å være. Han trenger også å få snakke ut med moren. Gjennom noen uker i huset i skogen nærmer de seg hverandre. Godt hjulpet av alkohol, men også av et felles behov for å åpne opp.
Barndommen til sønnen var preget av at foreldrene skilte seg tidlig. Moren hadde dårlig råd, hadde mange forskjellige jobber og forhold til menn. Det var mye alkohol. Dermed ble det så som så med omsorgen. Det fikk han svi for i skolen. Mobbing og utenforskap var delvis et resultat av at han skilte seg ut. Dette hevner han seinere i livet. Og det blir han straffa for.
Det er fine skildringer av to ensomme mennesker. De klarer å snakke sammen, men det er tøft å se moren på det siste. Medisineringen er stort sett morfin han skaffer sjøl. Det er ikke hjelp fra storsamfunnet.
Mora har talent for ulykke, blir det sagt. Hun holder hardt i friheten, også friheten til å velge å gå i stedet for å bli. Det er viktig å ha en fluktrute, sier morfaren til Tom i barndommen. Fluktruter og steingjerder blir viktige.
Nåplanet foregår i et hus ute i skogen, et godt stykke fra folk. Vi får tilbakeblikk til livet. Det er mye som er sårt, men det er også en fin evne til å huske de gode øyeblikkene.