Range

by Dorthe Nors, Caroline Waight (Translator)

Gunn Haven, professor of astrophysics, has taken a leave from the institute where she teaches and moved back to the rural area of her upbringing. She's there for the clear night sky and for solitude, as she tracks gamma-ray bursts and unravels the origins of the universe. But while Gunn studies celestial bodies, she must also contend with earthly ones. There are her nearest neighbours: Brit, who knows everyone's business, and Jenny, Brit's inquisitive teenage daughter. There is her young protégé: a not-quite son whom Gunn has sent away to find his own path yet longs to hold close. There are remote colleagues and dead loved ones, often in her thoughts. And then there is the menacing Gable Woman, a local adversary, furious after catching Gunn on her private property and determined to teach her a lesson. Reaching from the everyday to the infinite, from seasons, stars, memories, and the sensory details of rural life, Range is a gripping exploration of the distances we cross through time and human connection.

Genres: Fiction, Novels, Literary Fiction, Denmark, Ebooks, Danish, Literature

320 pages, Paperback

First published January 17, 2025

About the author

Dorthe Nors is a Danish author and writer. She is the first Danish author to be published in the American magazine The New Yorker. She was born in 1970 and studied literature and art history at the University of Aarhus. After publishing three novels, she wrote Karate Chop, her collection of short stories, in 2008 and Minna Needs Rehearsal Space in 2013. She has seen her short stories in various publications, including The Boston Review, Harpers and The New Yorker, and has contributed to anthologies in Denmark and Germany. Having international acclaim, she lives in rural Jutland, Denmark.

From http://pushkinpress.com/author/dorthe...

Reviews

[Rachel]

3.75. A quiet and contemplative novel that employs the language and poetry of the cosmos as a means of making sense and finding order in daily life. Both vast and intimate, the novel uses a macro-level analysis of astronomical connections and distance in an attempt to understand the experience of being an earthbound human among humans with influence and ties that unwillingly bind us to one another.

Gunn, an astrophysicist, has recently moved into an inherited house in rural Denmark while on sabbatical from her role as a professor in the city. Longtime mentee to a bit of a misfit student now off on an adventure of his own, "let the weird children come to me", the professor says, as the young neighbor girl, an oddball in her own right, becomes the next child she takes under her wing. But Gunn also makes an enemy herself to another neighbor, and these interactions, both real and imaginary, take up too much space in the inward looking professor's mind.

Nors intentionally leaves things murky at the start, each subtle reveal like a glimpse of a seemingly isolated star in a clearing sky, the full web of connections among the stars, the full scope of the constellation, only coming into view as Gunn understands her place within it. Gunn is constantly applying the scientific framework of her profession to her interpersonal relationships, creating and abiding by arbitrary rules and interrogating what she knows, what she knows she doesn't know, and what she wants to know.

The pace is slow, the dialogue sometimes a bit off, and despite the hostile encounters with her neighbor, the stakes seem rather low. Though the novel could have done with a bit more narrative momentum, there's a beauty to be found in the slowness, in Gunn's constant habit of observing over acting, in taking the time as the reader to accompany the professor as she lies in another field, sits in another deer stand, and contemplates the wisdom of the universe.

[Katrine-Louise]

jeg er målløs. hvis jeg troede jeg havde læst den bedste bog i år, så må jeg tro om.

spænd er et mesterværk. jeg ved simpelthen ikke hvad jeg skal sige. eller jo, det gør jeg: fra start til slut indlemmes du en tilsyneladende stille og mut tilstedeværelse. Gunn er professor og er på orlov. hun befinder sig ude i ingenting, et ingenting med usagte regler, vildtkameraer, nabosladder og møder over kaffe. men hvor er livet mere end det: Gunn savner, savner både de døde, både dem hun har kendt men også de for længst døde, og hun savner de levende som ikke er i nærheden mere.

jeg holder virkelig af Gunn og hendes etik og morale. hendes behov for gentagelser og repetition, det er så genkendeligt. hun er barmhjertig, “lad alle de sære børn komme til mig” står der flere steder, og hvor kommer det fra? har Gunn mon selv været et sært barn? er hun det stadig?

udover plot og handling, så er sproget fænomenalt. Dorthe Nors er både hylende morsom, “som om hun var nødt til at stå sådan for at få plads til sin kolossale pik” men også så følsom og levende i hendes beskrivelser. jeg er en sucker for historier som foregår i mødet mellem mennesker og natur - og Spænd er et pragteksemplar. hvordan naturen skaber ro og fred, hvordan vi hører til den.

jeg føler mig klogere efter at have læst Spænd. jeg vil nærmest kalde det en dannelsesroman, jeg har mange gode refleksioner foran mig.

“Hvad ved jeg?
Hvad ved jeg, at jeg ikke ved?
Hvad vil jeg gerne vide?”

“Man skal blive sin skæbne værdig”

jeg kunne komme med tredive pointer mere, men tænker at jeg skal sidde her og sunde mig lidt. eventuelt læse det hele forfra, forstå det igen og forstå det på ny.

[Alyson Hagy]

I've read much of Nors's work that's been translated into English. I've marveled at her skill with tone, form, and genre, especially in books like Mirror, Shoulder, Signal. This novel really worked for me because I found it an honest (and risky) portrait of Gunn--who is quite the withholding character. Brilliant, lonely (in a way she mostly likes), and perhaps neurodivergent, Gunn is more conversant with galaxies than her fellow humans. Range won't charm every reader. The landscape is a powerful presence, but it's not sublime or pastoral. The characters are often spiky and grumpy. Plot is not a primary driver. But Gunn felt very true to me, very real in her anxieties and trespasses (both literal and otherwise). I became hooked by her odd obsessions. Nors, for me, remains a writer to watch and admire.

[Maj-Brit Mølgaard]

Bør læses langsomt.

[Jørn Lybech]

Akademiker møder virkeligheden i udkanten på en ret fysisk måde! Dorte Nors er en blændende skribent og hun kan virkelig noget med ordbilleder!
Smuk og intens roman!

[Riles Reads]

Thank you so much to Graywolf Press for sending me the physical ARC of this emotional, exquisitely translated novel. Humanity is an odd thing, and this Dorthe Nors (with translation from Caroline Waight)’s novel details the wide range of humanity as it relates to the universe and the true meaning of the term “self”. Readers follow Gunn Haven’s research journey. She is a professor of astrophysics, isolating herself in Denmark's rural landscape while she takes research leave from the Institute she works at. What she ponders during her daily life is truly significant: What is her place amongst her neighbors, colleagues, and students? Most importantly, what is her, and humanity’s place in this vast universe? How essential is humanity to the cosmos? And the universe itself? Is the need for communication and connection needed to survive or is it something else entirely? In Gunn’s own personal narration, there is RANGE “of the embrace… of the connection between a fox padding across the yard and what the eyes of the telescopes were fixed on in the infant galaxy” and everything in between throughout her life (pg. 62).
Through Gunn’s dynamic character, Nors and Waight perfectly encapsulate the inner turmoil and the dichotomy of double standards that comes with being a woman in academia — wearing pink pumps and dress pants to work to seem empowering in a feminine way while lecturing, but wearing thick wool socks and work books in the woods as Gamma Ray Bursts occur in the dead of night. Wanting to be a mother figure to the younger generation while being shamed for never having any of her own children. Having to fight against protective parents who think they know better for their children in the process. Being raised as a poor child with a loving father, and trying to spread that love and joy found in her work, but not comprehending that there will always be a fight. However, the village she needs is already just next door. Figuring out the social cues and unspoken rules of a society, and not understanding because of neurodivergent thinking. Gunn Haven is a relatable enigma to those analyzing their place in the world and asking the questions that go with it.
What I also really enjoyed about this book was how the narrative was told: Third person omniscient using — as dialogue indicators. It reminded me of a play and how the audience is connected to the story by viewing it and relating to the characters on stage, yet there is a stark disconnect. No matter what happens: there is nothing the audience can do, except watch. As if the audience is the cosmos itself, watching what goes on below as an omniscient presence or God. This begs an interesting question that fits with the story presented. Are We, the audience, the watchful universe in of itself, in this case? As Gunn navigates her roles within the story, are We present in ours? Range presents the questions We should be asking about the universe… and ourselves.
As a whole, Range has been an enjoyable read and I recommend it to those who enjoy gothic, science, and multi-dimensional characteristic storytelling that pulls at the heartstrings.

[Ann Myhre]

Dette er boka jeg vil anbefale voksne kvinner som har skjønt at det beste selskapet vi har er oss sjøl.

Gunn er professor i astronomi i Danmark, men har på grunn av akademiske stridigheter, en doktorgradstudent som har fått litt for mye oppmerksomhet av henne og en kollega fordi han ikke får det han trenger fra foreldrene sine, så hun har funnet ut at det beste hun kan gjøre er å søke midler for å kunne skrive en bok. Boka viser seg å være skapt av treig materie, kanskje det samme som var før universets big bang, men heldigvis har hun også en løs avtale om å holde utkikk etter gammaeksplosjoner.

På den andre siden kan man si at arbeidet mitt bester i å analysere den døende siste andedrag minutiøst, for der å finne grunnen til at vedkommende overhodet ble født.

Så Gunn sitter i en lita hytte hvor hun kan observere himmelen, men dessverre veldig nære naboer som er nysgjerrige på henne. Hun snart i den samme situasjonen som med studenten fra Universitetet sitt, i en morsrolle til ei jente, Jenny, som kommer fra enkle forhold, mens hun sjøl er veldig smart, og Gunn tar ansvaret for å vise henne hva studiet av universet er.

At folk krevde absolutt adgang. For Brit [Jennys mamma] hørte denne samtalen til selve essensen av tilværelsen, og man [Gunn] kunne ikke si at det ikke angikk henne, for da ble det interessant. For dette var kvinneloven, og kvinneloven var også sognets lov, og du kan ikke holde relasjonene dine hemmelige i lengden, så du kan like gjerne bare legge dem fram.

Og selvfølgelig vandrer de langs melkeveien, og selvfølgelig spiser Gunn masse spagetti for det er jo det all materie blir til når det nærmer seg galaksenes midte, et svart hull.

Dette er den kjedelige oppsummeringa av boka, men sjøl om det handler om universet, stjernetitting, galakser og lysår, lyset og studiet av begynnelsen handler det egentlig om mennesker. Om Gunn, om naboene, om Jenny, om studenten Sergeij som kanskje heter Max, og som er på vei ut i livet gjennom USA, om foreldre som holder igjen og foreldre som er sjalu og foreldre som heller velger å bli sjuke enn å gi slipp på barna sine.
For hva er de uten barna sine?
Om en student med autisme:

Tok aldri notater, hadde bare med seg iPhonen sin. En stakkar i enkeltes øyne. Men nå tenkte Gunn tilbake på ham som et modig menneske. Et urmenneske; ikke omstillingsvillig, ikke fleksibel. Holdt seg til planene og reglene sine og utfoldet seg vakkert i meterlange ligninger.

Det som gjør boka spesiell er Gunns blikk og forfatterens språk. Jeg får gåsehud bare ved å skrive akkurat det.
Mora til Jenny kalles bare Radio-Brit av Gunn, fordi det er hun som sprer all informasjon i den lille bygda.

Hun så ut som et bingovrak, som far pleide å kalle de kvinnene som som hadde vært pene som unge og nå falmet av mangel på alternative livsstrategier.

Men i motsetning til studentens foreldre viser den enkle Brit seg å være en generøs person, og leverer Jenny til Gunn for at Gunn skal presentere verden, for ikke å si verdensrommet for jenta hennes. Og Gunn aksepterer oppgaven:

La de rare barna komme til meg.

Humoren sitter lett i boka:

De snakket om kommunen og hvordan det var å være usynlig for den, helt til man skulle sortere søppel.

Fordi vi kjenner oss så veldig igjen?

Dette er ei bok der bildet av verdensrommet fungerer så bra fordi det egentlig handler om oss her på jorda:

Så blei det stille, og Gunn elsket stillheten, men ikke den mellom mennesker.

Den er morsom, trist, den åpner øya våre, Gunn er gjenkjennelig, hun er smart, sårbar og har valgt bort å få barn. Hun har hatt sterke bånd til dem rundt seg, som nå er døde, og spørsmålet blir: Hva gjør hun i stedet, hvordan lever hun livet videre.

Hva gjør vi nå?

Det eneste som trekker ned på denne boka er den elendige tittelen, og så syns jeg slutten ikke var helt perfekt.

Boka er lånt på biblioteket og er en mulige kandidat til Booker International 2027 fordi den blir oversatt til engelsk i år. Jeg skulle virkelig ønske at denne kunne bli langlista, men jeg har strengt tatt ikke noe tro på det når Frode Gryttens Den dagen Nils Vik døde ikke blei det - dette er det nærmeste jeg kommer en sammenligning.

[Ulla Walter]

Jeg tror simpelthen at Dorthe Nors bøger med Spænd som toppen af bjerget har slået mig helt omkuld. Hendes måde at skrive personerne frem fænger mig så meget at jeg slet ikke kan slippe hendes bøger og Spænd er en fantastisk fortælling om en sårbar kvinde som har formået at opnå en høj status men bokser med det mest almene.

[Sara Brygger]

Ensom kvinde, der lever i sit eget univers flytter rundt på ting og tænker over at være en ensom kvinde, der lever i sit eget univers. Nors skriver godt, men denne fortælling var nok lidt til den kedelige side.

[Emilie Andersen]

En mildt sagt ret kedelig bog. Jeg kunne egentlig godt lide Gunn, og den type karakter, hun var, men bogen kunne ikke rigtig holde min opmærksomhed. Da der endelig skete noget, endte det ret utilfredsstillende.

[Rebecca Forsberg]

Recension kommer i nästa nummer av Populär astronomi ;)

[Bodil Sixhøj]

“Spænd” af Dorte Nors handler om Gunn Haven, en midaldrende ? astrofysiker og professor, som efter en karriere i USA er flyttet tilbage til Danmark og nu bor i “Magnas hus”, som de lokale kalder det, et sted på landet i MIdtjylland.
Først langt henne i romanen får man at vide, at Magna i perioder har haft Gunn boende, da hun var barn og havde mistet sin mor i en lastbilulykke. Efter Magnas død arvede Gunn huset, og i flere år passede og reparerede hendes far huset. Men da han døde, vendte gunn hjem. Stedet er meget velegnet til de studier af gammaglimt, som Gunn er en del af. Sommetider er hun dog ndt tila t tage ind til sin studielejlighed for at passe sine undervisningsforpligtelser på instituttet.
Gunn kan lide at vandre, og typisk har hun et underlag og en termoflaske med kaffe med, og så sidder hun oppe i et af de talrige jagttårne, der er på egnen.
Hun har tidligt lagt sig ud med ejeren af et forfaldent hus, fordi hun tilllod sig at gå rundt om det. Men det blev registreret på video, så ejeren, Krista, en plump og grov kvinde kommer og truer hende.
Gunn har ikke rigtigt nogen omkring sig, hverken familie eller venner, og kollegerne er i København. Langsomt får hun dog kontakter, hjemmefrisøren Brit og hendes teenagedatter, den mutte Jenny, og landmanden Svend. Men et Til salg-skilt, der pludselig er flyttet hen til Gunns vej, og en død fugl lagt i hendes postkasse, opleves som større emner i hendes liv end den gammastråleforskning, hun burde være i fuld gang med.

[Lida Wengel]

Kradsen i overfladen på professor Gun. Underlig beskrivelse af forskel mellem by og land. Jeg kan ikke gennemskue hvad forfatteren vil med bogen og jeg er nærmest ligeglad med hvad der sker hovedpersonerne. Ikke lige min bog

[Yvonne]

Bogen er læst som en del af DR-romanklubben og jeg må indrømme at hvis betingelserne for at være med i bogklubben ikke var at ALLE bøger skal læses, så var dette endt i en DNF for mit vedkommende. 

Skrivestilen sagde mig absolut ingenting og virker på mig mest af alt som en leflen for kultureliten. 

Bogens hovedperson Gunn er en professor i astronomi som er flyttet ud i et lille lokalsamfund, hvor hun forsøger at passe ind samtidig med at hun ser på stjerner og passer sit arbejde på distancen. Forfatteren fremstilling af personerne i det lille lokalsamfundet er brutalt forsimplet. 

Efter sidste side er vendt er jeg ikke blevet meget klogere på hverken Gunn eller den dreng/unge mand som hun har haft en tæt relation til forud for bogens handling. 

En rodet omgang og ikke en bog jeg kan anbefale. 

[Henrik H.]

Det var utroligt tungt for mig at læse denne bog. Kedelig virkede den på mig. Jeg kom aldrig rigtigt igang med den.
Og da jeg til sidst læste anmeldelserne af den, var jeg noget rystet over, at alle anmeldelser tilsyneladende var negative. Politiken mente, at romanen ville passe bedre som en novelle, og det synes jeg lyder fornuftigt.

[Jakob Jensen]

Virkelig fin litteratur. Hun skriver fantastisk. Minder om Zen og Kunsten at Vedligeholde en Motorcykel. Slutningen er dog virkelig underlig og spolerer lidt helheden.

[Regitze Raben]

Sproget var både det fedeste og det sværeste ved den her bog.

Den var svær for mig at finde formen på, men overraskede alligevel undervejs med en skæv og anderledes hovedperson.

[Lis Agerbæk]

4,5 stjerner. Jeg var langt henad vejen meget glad for denne bog. Den virker meget mere helstøbt og dybsindig på mig end de tre-fire romaner og novellesamlinger, jeg tidligere har læst af Dorthe Nors.

Hovedpersonen Gunn virker troværdig på mig, omhyggelig, som hun er med sin forskning, og søgende, usikker og til tider klodset i sin omgang med andre. Usikker i sin omgang med andre og dermed aldeles menneskelig.

Der er mange fine beskrivelser af Gunns færden i de nære omgivelser, et sted i det vestjyske, hvor hun har slået sig ned i et arvet hus. Omgivelserne kaldes systemet, gennemskåret som det er eller ikke er af stier, markskel og gamle indkørsler, hvoraf nogle fører til ruiner af tidligere beboede huse. Og det er en god fortælling om hendes dragning af og udforskning af himmelrummet.

Omsorg og moderskab/forældreskab over ikke-egne børn er et godt beskrevet tema, der kredser om muligheden for at påvirke børn og unge, pligten til at give slip osv.. Det samme er hendes besvær med relationerne til andre. Behøver hun at have noget med sine naboer at gøre, og hvor meget? Er en invitation til kaffe reel eller bare noget, en flink landmand siger for at være høflig? Den slags kan hun gruble meget over.

Jeg undrer mig over, at Gunn brager ind over andres fysiske grænser. Hvad får hende til at tro, at hun upåagtet kan overskride grænsen til andres haver, marker, matrikler, klatre op i deres skydetårn og betragte dem med sin kikkert? Hun er på vagt overfor naboerne, men er jo så sandelig selv en, der betragter og udspionerer. Hvordan hænger de to ting sammen?

Nanna Mogensen har en god samtale med DN i Skønlitteratur på p1, kan findes som podcast. Nysgerrigheden og hendes trang og ret til at udforske, lyder forklaringen i p1-programmet.

Trods min begejstring har jeg nogle men'er, de kommer her:

DN lægger mange spor ud. Gunn har noget med gribe- og slippe-effekten og hun væmmes ved spyt. Ikke alt giver mening for mig.

Jeg bliver irriteret over den hårdtslående slutning. For mig reducerer den 300 siders medleven til en lurvet tju-bang-krimi. En træls afslutning. Jo, den konfrontation måtte måske komme, men her overdrives det ellers ikke så fremherskende plot. Det ellers så organiske flow får en knytnæve på kindbenet. Øv.

Af samme skuffe:
Det er måske bare min læsning, men jeg opfatter, at Gunn er ny på det sted og uvidende om det meste. Hun har arvet et hus, som hun flytter ind i. "Det var, som om hun så hende konen, der havde givet huset dets navn, stå ved køkkenvasken og skrælle kartofler" (side 6). Senere kommer mere detaljerede beskrivelser af konens liv og færden, og jeg tror, at Gunn forestiller sig, hvordan det må have været.

Senere står der, at Gunn som barn blev afleveret til opfedning hos Magna, kvinden i huset. - Gunn voksede op med sin far, hendes mor blev kørt ihjel i en trafikulykke. - Og i slutningen slynges sandheder i hovedet på Gunn. Sandheder, som reducerer mit billede af hende til en sølle skabning, og det formindsker min forståelse og oplevelse af hende. Det betyder også, at Gunn må have haft et forkendskab til stedet og menneskene der, som vi ikke hører om. Det irriterer mig.

Igen: Måske er det bare mig, der ikke kan lægge to og to sammen undervejs. For vi har ganske rigtigt hørt om hendes oplevelse med en klassekammerat ved en bestemt sø i nærheden. Men slutresultatet er, at jeg synes, at der mangler noget i Gunns oplevelse af og erkendelser af stedet og naboerne.

På den egn, man kommer fra, er der altid nogen, der ved noget om én eller om ens familie. Selv generationer efter. Det ser handlingen stort på, indtil til allersidst. Det er bare træls.

Flot sekvens:
"- Det er nok foråret, sagde hun. - Man er træt, kender du det? Man orker ikke at foretage det lille vip fra indadvendt til udadvendt. Man vil bare forblive stille og kontemplativ, ikke sandt? ... Så snakker folk, så larmer trafikken. Jeg får lyst til at går rundt med ørepropper hele tiden." (side 161-162).

Dem er der flere af, ligesom DN bruger fantasifulde og særlige udsagnsord mange steder.

[Charlotte]

Bogen minder mig stemningsmæssigt og tempomæssigt om den sønderjyske filmtrilogi: "Onkel", "Resten af livet" og "Hjem kære hjem". Og jeg kan heldigvis godt lide de film trods en nærmest stillestående handling. Dramaet er ud over en vis nabostrid stort set ikke eksisterende og det tager tid at komme ind i bogen. På den anden side berører den kæmpestore temaer via hovedpersonens interesser og arbejde som forsker i astronomi, der indsamler/måler glimt af urgammelt lys i et univers, som er uendeligt stort, men stadig vokser. Den slags hovedpinefremkaldende ting. Gunn går meget ud i terrænet. Hun har en forkærlighed for at sætte sig i jagttårne i skellet mellem marker. Sjovt er det, at Dorthe Nors har dette fænomen med i romanen, fordi det også er i sådan en "Hochstand" at en af de fine noveller i "Kort over Canada" foregår. Jeg forstiller mig, vi geografisk er et sted i Nationalpark Thy. Gunn må igennem bogen mere og mere slippe "Drengen", som er en væsentlig person i hendes udpræget familie- og barnløse liv. Hun har sendt ham på en rejse som videnskabsmand - oplært af hende selv - og han har fundet sin livsbane. Det har hun det fint med, sådan set, men det efterlader også et tomrum og et savn. Hendes egen karriere er ved at tabe tempo eller er lidt ude af kurs, selv om der i nabolaget er et nyt ungt menneske, som måske kan sættes på rette kurs mod videnskabens store søgen efter sandhed og ubrydelige regler. Hun siger selv et par gange, noget i retning af, at man ikke kommer til at vide alt og man kommer ikke til at nå alt. Det er der hun er på sin livsbane. Lidt træt og ret ensom. Det er nok let at blive i den lidt forblæste natur med et konstant stjernetågeperspektiv på alverdens hændelser. Det er svært at gengive alt det bogen vil og kan ses i sammenhæng med. Der er mange mulige læsninger, men det er netop det, som gør den til en god bog, som også er første bog i 'DR-romanpris konkurrencen" 2026 - og den er god til læsekredse, fordi man sikkert vil sige til hinanden, at der er ting man ikke helt forstår - og det giver anledning til samtale og udveksling af mulige forståelser.

[Helena Persson]

Romanen handlar om Gunn Haven, en professor som forskar om universums födelse. Tillsammans med sina kollegor på universitetet mäter dom gammastrålning som berättar om tiden då vårt universum kom till. Gunn har också flyttat ut till en stuga ute på landsbygden. Gunn är otroligt begåvad och duktig på ekvationer, men desto sämre på att klara av sociala situationer. Hon tänker sig att hon ska få vara i fred ute på landet men motvilligt lär hon känna lokalbefolkningen. Hon klipper sig hos grannen Brit och lär på så sätt känna hennes tonårsdotter Jenny. Jenny är ensam och annorlunda och Gunn tar sig ann henne. Gunn har även kontakt med en tidigare ung student som är ute och reser i USA. Gunn har gett Brit smeknamnet Radio Brit för hon oroar sig för att Brit skvallrar om henne, hon tänker sig att Brit sänder ut information över bygden. Gunn hamnar också i konflikt med en annan granne då hon råkar komma in på grannens tomt. Relationerna tar mycket energi av Gunn och hon suckar över att de sociala koderna är så svåra att knäcka.

Intressant roman som på ett bra sätt beskriver hur det känns när relationer inte är lätta. Lite svårläst då Dorthe Nors inte alltid presenterar alla personer och fakta på en gång, lite som att lägga ett pussel. Jag tyckte boken var bra.

[Jane]

Wow! Jeg er blæst helt og aldeles bagover!
Det er en af den slags læseoplevelser, hvor alt går op i en højere enhed: Historien, hele persongalleriet, sprogblomsterne (og der er vitterligt mange!) og humoren, HUMOREN! Ikke den slags, hvor forfatteren har måttet lave en implicit fodnote, hvori der står, at NU skal du som læser klaske dig på låret og grine højt og meget længe, men den elegante, underspillede slags.
Der er intet, jeg elsker højere end når forfattere kan lave sætninger, der pludselig svirper med halen i en helt uventet drejning, jeg får bogstaveligt talt rislen ned ad ryggen og gåsehud af fryd, når nogen kan dét med sproget og det er helt overvældende hvor ofte det skete under læsningen af Spænd.
Jeg læste den med min læseklub og det var ikke kun mig, der havde været helt oppe at ringe - faktisk var vi alle helt uforstående overfor, at denne litterære perle er blevet så lunkent modtaget af den danske anmelderstand, det er jo skandaløst – har vi overhovedet læst den samme bog?!
Snyd ikke dig selv for denne kæmpestore læseoplevelse!

[Kurt Thybo]

Dorthe Nors´ Spænd er en roman om at prøve at skræve over de afstande, der kan være. Mellem mennesker med forskellig baggrund. Hovedpersonen gunn Haven er professor i astronomi ved Instituttet, men bor mest i Magnas hus langt ude i det midtjyske land. Der er et stort, ja, i nogle tilfælde, uoverstigeligt spænd mellem Gunn og de lokale. Kan de nå hinanden. Kan Gunn finde ud af mere om gammaglimtene som hun sammen med en kollega opfanger og registrerer. Gunn er alene og nok også ensom. Hun har sendt en ung studerende, hun kom tæt nok på ud i den store verden for at klare sig selv. Klarer hun sig? Spænd er en roman som på mange måder er spændende, men som mangler noget fortællermæssigt flow. Altså nogen mangel på narrativ fremdrift. Alligevel anbefaler jeg romanen for at udforske ikke bare spændet mellem det trivielle liv på jorden og det uendelige verdensrum, men også det kulturelle spænd mellem mennesker med forskellig baggrund. Uoverstigeligt spænd i visse tilfælde

[Mario Mirabelli]

This book started with such promise and slowly but surely lost it. A brilliant famous astrophysicist Gunn Haven has a high functioning life involving teaching, speaking around the world, monitoring rare universe events as well as taking a half sabbatical to live in her families remote cabin surrounded by farms and forests. Gunn has had a less than perfect upbringing with a mother who died died when she was very young but her father was loving and caring and gave her the runway to have this tremendous professional life. Unfortunately, like most great minds, her personal life is confusing as she has a fraught relationship with a former mentor and his family along with an internal stress that distorts her personal relationships to her detriment. Oh well.

[Brett]

Range tells the story of a professor and a lost child, echoing from the present to the past, and then bouncing again into and through the universe, to the point where it is often difficult to find when you are. But it doesn’t matter. As Gunn writes in her journal, “I sometimes feel as though the cosmos is a Russian doll. One thing contains another, backwards and forwards in a range no human mind will ever measure.”

The story is one of questions without answers, truths to be journeyed towards but not necessarily uncovered and people who, in all their separateness and isolation, still need each other. From “What do you know? What do you know that you don’t know? What would you like to know?”, and landing eventually at “Who am I?Who do I know I am not? Who would I like to be?”

[Chris Liberty]

I found Range by Dorthe Nors to be one of those peculiar, delightful novels that somehow creates a kind of rambling coherence out of a mind that is anything but settled. The narrator is profoundly depressed, and the stream-of-consciousness style pulls me directly into her restless, circling thoughts, where memories, observations, anxieties, and absurdities seem to drift into one another. At times, the novel feels almost cosmic to me, as if the smallest details of an ordinary life are connected to much larger questions about loneliness, identity, and simply existing in the world. What I especially admired was Nors’s ability to make despair feel insightful without ever making the book unbearably heavy; there is humor, tenderness, and a strange beauty running through it all.

[Josh]

This is mostly a book on sadness and feeling alone. Gunn is a fancy professor who raised herself up from low circumstances and studies the night sky now and I guess is a professor? Kind of unclear what this university is that is located in the middle of nowhere. But she likes laying in pastures in the winter to look at the night sky and takes curious kids under her wing like Jenny the neighbor and the kid in the picture on her fridge who she is totally weird about. Overthinks every interaction. It’s really well written but basically a big bummer of a read.

[Anetq]

En som altid skarp analyse fra Nors, pakket som et bundt fortællinger - selv om det denne gang er en roman: Om by og land, om at give slip på dem, der skal lære at klare sig selv, om maskinhuse, der giver forskydningsillusioner - og om hvor svært det alligevel er at være nærig med sig selv og holde de andre fra døren, når de kommer rendende med deres kager til kaffe og halvmutte teenagere der lugter af jern. Og hvordan er det egentlig, man lever op til at være sin skæbne værdig?

[Halina Goldstein]

En af de bedste bøger jeg nogensinde har læst, på dansk og måske i det hele taget. Original, modig og bevægende i sit udtryk og i sin tilgang til livet og til de roller vi spiller i livet på jorden. Og ja, et kæmpespænd mellem det mindste græs strå, uendeligheden og bevidstheden imellem dem. Nej, jeg har ikke ord for det... Men det har Dorthe Nors. Læs bogen!!

[Lene øvig]

Bogen handler og en astrofysiker der flytter til udkantsområde for der kan hun bedre se stjernerne. Hun er en meget speciel person, måske har hun en diagnose? (, det er min tolkning. ) Hun har mange regler der skal overholdes. Bogen handler om hendes møde med naboer og hendes arbejde på universitetet og i flash back til hendes barndom hører vi lidt om hendes opvækst . Bogen er meget langsom og tonen er negativ i forhold til at skildre naboerne og livet på landet

[Annie Tate Cockrum]

Really wonderful! We follow Gunn, an astrophysicist who is living in a remote village. She reminded me of a mix between the woman in The Wall by Marlen Haushofer and the woman in Drive Your Plow Over the Bones of Your Dead by Olga Tokarczuk. What I’m saying is that she was cool to me. Thanks to Graywolf for the galley and look out Range book on August 18th.