En eller annen gang etter krigen forsvant et knippe tegninger og trykkplater som den samiske kunstneren John Savio (1902-1938) hadde etterlatt seg i hjembygda Bugøyfjord. Ryktet skal ha det til at bildene ble brent, og at bålet ble tent av Isalills bestefar Paul Kolpus. Ble de faktisk brent, slik ryktene sier? Isalill husker bestefaren som en stille mann som ofte sto i egne tanker. Hun husker ham ikke som en som brenner uerstattelig kunst i hagen, en som bidrar til utslettelsen av samisk kultur.
Isalill Kolpus følger sporene etter bildene som forsvant. Det fører henne hjem, til Bugøyfjord, til John Savio selv, til bildene hans og til hva han har betydd som kunstner, for Isalill Kolpus, for den samiske kulturen og for den norske.
I Hvem brente John Savio? kombinerer Isalill Kolpus ulike sjangre. Det er både en detektivhistorie om forsvunne kunstverk, en kunsterbiografi om John Savio, en familiehistorie om fortielse og et desperat forsøk på å forstå sin egen opprinnelse. Gjennom denne undersøkelsen stiger det fram en fortelling om den samiske kulturens særegne evne til overlevelse, til tross for nasjonen Norges utrettelige forsøk på å utslette samisk kultur.
Isalill Kolpus (født 1990) er en samisk-norsk komiker. Hun er utdannet på Universitetet i Oslo og har arbeidet som lærer. I 2026 debuterer hun som forfatter med Hvem brente John Savio?, en original detektivfortelling om den samiske kunstneren John Savios forsvunne kunst, om familie og fortielse, og et forsøk på å forstå sin egen opprinnelse.
Dette var en skikkelig positiv overraskelse. Denne klarte jeg ikke legge vekk.
Historien og etterforskningen om hvem som brente John Savio er grei nok, det er litt spennende. Men det som gjør det ordentlig gripende er at vi parallelt blir kjent med forfatterens utforskning av egen kultur og person samt erindringer fra barndom, livsvalg og rasisme. De to historiene er sydd sammen helt fantastisk.
Jeg kjente meg igjen i mye av usikkerheten og selvsinne som hun skildrer som gjør at jeg trykker boka enda nærmere til meg.
Språket er godt og det er kontinuerlig fremdrift. Det er korte kapitler og den er lettlest. Mye humor og personligheten til forfatteren kommer veldig organisk fram.
Oj! Dette var en overraskelse. Jeg kjenner vagt til forfatteren fra NyttPåNytt panelet og er kraftig forutinntatt når jeg åpner boka. Og så er det noe helt annet. Ingen finurlige ironiske punch eller stand-up historier fra Vest-Finnmark. Men kulturhistorie og ærlighet. Ikke en humorist som skjuler en wannabe forfatter (les Knut Nærum), men en forfatter som har ei skikkelig god historie å fortelle. Og som forteller den godt. Knallbra. Håper det kommer mer
Om å lete etter noe i familiens historie, mens man samtidig leter etter noe i seg selv. Isalill Kolpus er i boken like herlig åpen og direkte som i Nytt på Nytt. Gjennom litteratur kan man få del i en annen persons blikk, følelser, opplevelser og refleksjoner. Å forstå mer av den samiske opplevelsen gjør noe med meg. Den blir også en del av meg. Og John Savio sine verk treffer enda sterkere enn før, fordi jeg forstår mer av den.
Jeg synes denne boken var spennende å lese, men først og fremst på grunn av det jeg selv legger i den.
John Savio, Sør-Varanger, Isalill Kolpus, brenning av kunst… det er ting jeg liker og da blir det uansett ikke helt feil!
Selve handlingen føles litt tynn og Kolpus haler det ut for å bygge opp en slags spenning. I utgangspunktet er det ikke så mye som skjer, og jeg synes derfor det er mer enn nok plass til enda mer interessante og dyptgående refleksjoner. Når det er sagt er det mye fint innhold knyttet til Kolpus’ forhold til egen familie og opphav.
Språket er lettbeint og ironisk, noe som stort sett funker bra for det boken er. Man får hele tiden lyst til å lese videre.
Jeg elsket første halvdel, men synes dessverre den tapte seg og ble litt innholdsløs etter hvert. For meg føltes delene om Munch som omveier som ikke passer inn, og i tillegg ble det veldig mye dveling ved egne tanker og usikkerhet som føltes gjentagende. Men språk, humor og skildringer var helt supert, og en ekstra stjerne til Sør-Varanger.
Isalill Kolpus har skrevet en personlig bok om John Savios ettermæle. En bok full av skildringer, ettertanker og tvil. En bok om søken på identitet, jakten på sannheten og samisk stolthet.
Jeg skal ikke si jeg kjenner meg igjen i Kolpus sin samiske reise, men som sjøsame uten samisk kultur og identitet stakk denne boka dypere enn det jeg trodde.