Either/Or, Part I

by Søren Kierkegaard, Edna Hatlestad Hong, Howard Vincent Hong

Søren Kierkegaard, the nineteenth-century Danish philosopher rediscovered in the twentieth century, is a major influence in contemporary philosophy, religion, and literature. He regarded Either/Or as the beginning of his authorship, although he had published two earlier works on Hans Christian Andersen and irony. The pseudonymous volumes of Either/Or are the writings of a young man (I) and of Judge William (II). The ironical young man's papers include a collection of sardonic aphorisms; essays on Mozart, modern drama, and boredom; and "The Seducer's Diary." The seeming miscellany is a reflective presentation of aspects of the "either," the esthetic view of life.



Part II is an older friend's "or," the ethical life of integrated, authentic personhood, elaborated in discussions of personal becoming and of marriage. The resolution of the "either/or" is left to the reader, for there is no Part III until the appearance of Stages on Life's Way . The poetic-reflective creations of a master stylist and imaginative impersonator, the two men write in distinctive ways appropriate to their respective positions.

Genres: Philosophy, Nonfiction, Religion, Classics, Theology, Christianity, Danish

702 pages, Paperback

First published February 20, 1843

About the author

Søren Aabye Kierkegaard was a prolific 19th century Danish philosopher and theologian. Kierkegaard strongly criticised both the Hegelianism of his time and what he saw as the empty formalities of the Church of Denmark. Much of his work deals with religious themes such as faith in God, the institution of the Christian Church, Christian ethics and theology, and the emotions and feelings of individuals when faced with life choices. His early work was written under various pseudonyms who present their own distinctive viewpoints in a complex dialogue.

Kierkegaard left the task of discovering the meaning of his works to the reader, because "the task must be made difficult, for only the difficult inspires the noble-hearted". Scholars have interpreted Kierkegaard variously as an existentialist, neo-orthodoxist, postmodernist, humanist, and individualist.

Crossing the boundaries of philosophy, theology, psychology, and literature, he is an influential figure in contemporary thought.

Reviews

[Glenn Russell · Rating 5 out of 5]

Either/Or is a two part/two book set; this book is part I, that is, the Either of Either/Or. For those unfamiliar with this work by the Danish philosopher, Either presents what Kierkegaard terms the aesthetic view of life. And since the aesthetic view of life embraces multiplicity and variation, this book isn’t a straightforward philosophical essay; rather, Kierkegaard’s aesthetic individual (herein called ‘A’) writes 8 different papers, each one from a different aesthetic angle.

For example, the first paper is a series of short journal entries, dozens of them, written in a highly polished literary language, covering the wide emotional range of A’s philosophical self-examination. In one entry we read, “I say of my sorrow what the Englishman says of his house: My sorrow is my castle.”, and in another entry we read, “I have never been joyful, and yet it has always seemed as if joy were my constant companion, as if the buoyant jinn of joy danced around me." If this sounds contradictory . . .well, such is the aesthetic life.

The aesthetic life finds delectable fruit in music. In the nearly 100 page paper “The Immediate Erotic Stages” the author analyzes Mozart’s Don Giovanni. Anybody interested in Mozart and/or music will find this paper highly engaging and insightful. Toward the end, we read, “What It means to say – that Don Giovanni’s essential nature is music – is clearly apparent here. He dissolves, as it were, in music for us; he unfurls in a world of sound. . . . Such is his life, effervescing like champagne. And just as the beads in this wine, as it simmers with an internal heat, sonorous with its own melody, rise and continue to rise, just so the lust for enjoyment resonates in the elemental boiling that is his life.” This passage is typical of what one finds in Kierkegaard’s writing – colorful, poetic, highly engaging and thought-provoking.

One of the most lively papers is entitled ‘Rotation of Crops’ where the author invites us to consider ways to avoid boredom. For example: if you are obliged to listen to the words of a person you find boring, then simply shift your focus, rather than listening to him speak, watch the perspiration on his forehead or nose. Again, another example: if you are bored of living in your current city or country, simply move to another city or country. The trick is learning how to vary your activities and surroundings, to rotate your pleasures the way a farmer rotates his crops.

In the spirit of rotating pleasures to experience novel sensations, the author encourages his own country of Denmark to do something dramatic: “Borrow fifteen million, use it not to pay off our debts but for public entertainment. Let us celebrate the millennium with fun and games. . . . Everything would be free: the theater would be free, prostitutes would be free, rides to Deer Park would be free, funerals would be free, one’s own funeral eulogy would be free. I say “free” for if money is always available, everything is free in a way.” A bit of ironic tongue-in-cheek but, then again, why not, if life is to be lived on the level of an aesthete.

Jean Richepin, the decadent fin-de-siècle French author, wrote a story about a man who took the aesthetic life to the extreme, becoming ‘the dandy of the unpredictable’. This man possessed all the qualities needed to become a great poet, musician and painter, but rejected such things since he saw these accomplishments as too vulgar and altogether beneath him. So, what did this dandy of the unpredictable do? He murdered his mistress, embalmed her, and continued to be her lover. Then, living up to his creed of unpredictability, he confessed his crime and spent the last hours of his life in jail inventing a novel dance-step and creating a original oyster sauce. Kierkegaard’s aesthetic A would understand and appreciate his actions, for, after all, he avoided boring himself and certainly didn’t bore others.

So, the aesthetic life is to live on the surface of things, where one has a need to continually keep changing activities since one has become inured to the simple joys of life. Does all this sound vaguely familiar? Recall how back in the 1970s Alexander Solzhenitsyn said the Western world, in his estimation, would never serve as a model for a free society since it was enslaved to commercialism, intolerable music and TV stupor. In other words, according to Solzhenitsyn, we are an entire society of aesthetes.

Kierkegaard viewed his task to be the Socrates of Copenhagen, to wake us up from our comfortable stupor, to look inward and examine our lives as individuals capable of spiritual depth. This book by Kierkegaard is not only imaginative, vibrant literature but also deeply profound philosophy.

[Luís · Rating 5 out of 5]

The "author" of the first volume, the "either" half, is simply A. The works on the esthetic sphere are The Diary of a Seducer, essays on drama and literature, and an essay on Don Giovanni. Eremita speculates that A merely edited, rather than wrote, the journal, which is attributed to Johannes the Seducer. He says it is difficult to determine the order of A's works and which ones are by him or edited by him. Some of the works written by A may also be by The Young Man, the subject of Kierkegaard's Repetition, who signifies the esthetic stage since he cannot commit to the ethical. Most of the works by A point to a more reflective and somber esthete as opposed to the author of the "Seducer's Diary." The latter "author" is more overtly in the pleasures of the moment, which one pleasured at recollecting the period of seduction. Often, A is thought to adhere to Epicureanism, which is not a philosophy of wanton pleasure, as is commonly believed, but of moderated joy and retreat into the garden's quiet.

[Henry · Rating 5 out of 5]

A poetic masterpiece of philosophy!

[John Lucy · Rating 5 out of 5]

Combined with volume II, Either/Or is a master-piece. Enough said right there.

For those who don't like reading weighty philosophy texts that are hard to understand and require a crap ton of concentration, this is a good volume to read. The second volume demands a little more thoughtfulness, though once you read volume I you probably should read the second one. Of course, to get the most out of this volume you should pay attention. If you learn how to read this volume, and the second volume, then you'll be all set.

Kierkegaard wraps this book into many layers. He is the author. But he creates a fictitious character to be the editor; the editor edits papers that he has found of two other fictional characters. The second character, B, responds to the thoughts and life of the first character, A. Here in volume I all we read are the papers of character A, the esthete. But the last set of his papers, the most famous, "The Seducer's Diary," A is actually also serving as an editor to some other new character.

Know ahead of time that Kierkegaard's life mission was to attack both esthetical and ethical life attitudes. He advanced the religious. What exactly that means you'll hopefully figure out yourself. That's exactly why Either/Or is a master-piece: you must work out for yourself the proper mode of living. Kierkegaard will not tell you. Instead he carries you through the life of both an esthete and an ethical person; and both those characters themselves recognize the deficiencies in such lifestyles. You are meant to discover the deficiencies simultaneously with the characters. And if you're paying attention, then you will.

The great thing here is that the superiority of a religious life does not rest on arguments or clearly biased and slanted fiction. Kierkegaard lives and breathes the esthetical and ethical so well that with each character, A and B and the Seducer, you'd think that he is trying to advocate each position. In fact, he does advocate each position, better than most esthetes and ethical persons could... but he does it in a way that guarantees their downfall, as is necessary. Effin brilliant.

[Maryam · Rating 4 out of 5]

ترجمه عالی بود

[Ammon · Rating 5 out of 5]

Despite Kierkegaard's own intentions, I think it can be argued that the aesthetic "stage" (embodied most clearly in this book) and the religious stage (the highest stage for Kierkegaard) in fact reach something like parity (demonstrating this is a task too long for a review, but is particularly clear in Fear and Trembling). If, however, that is true, it simply makes the first part of Either/Or even better than Kierkegaard intended. I teach portions of it in my Philosophy and Literature course, because it represents one of the best attempts to present philosophy novelistically.

[ane · Rating 5 out of 5]

leer este libro es algo que no le desearía ni a mi peor enemigo y sin embargo no puedo evitar darle 5 estrellas ..

(x cierto la edición está mal anotada y en realidad tiene el doble de páginas de lo que pone aquí!👎🏼)

[Tyler McQuilkin · Rating 4 out of 5]

Took a break from this for months after school ended. Finally got back to it and finished yesterday. The Unhappiest One was my favorite section. Seducers Diary was fascinating. Great read!

[Levi]

Review coming post-part II.

[Hippie Shawn · Rating 4 out of 5]

I promised that I would put up a review, although I will instead share some old notes of mine that I had stashed:

Either/Or — 3.75 stars?

This work is beautifully written.

-great writer/ always poetic

-existentialism; two paths any way of life that you want

-trying to discover the meaning of life in a meaningless world notwithstanding the existence of a god. -life is, essentially, an ontological struggle.

-In the first part of this work, the “Either”, represents the aesthetic view of life. Kierkegaard talks about such gorgeous things with regards to the beauty in life. He talks about things such as Mozart, Music, Language, and art in general, etc.

-I can see how this work definitely influenced Sartre, especially with the parts on object and desire. Sartre has been talking about desire since his early philosophical days.

-This work is one of more complex works that I have read. I also found that it got repetitive at times (or they just got long).

-I felt like I was on a journey when reading this.

-I do not know why, but I felt like there was a bit of mind-body type of separation with respects to the object/substance desired vs the seducing subject — music being the medium.

I had difficulty understanding certain sections because there are certain people that he mentions which I have no knowledge about.

-Kierkegaard is very keen and interested with art, opera, drama — in terms of plays, stage shows, performances, etc — to a degree that gets very complex and it also becomes quite introspective to his own life.

-the connection between situation and mood, and thus, a possible precursor to phenomenology if we consider intentionality towards something.

-very abstract in general.

-People are mostly only seen with delicate acuity once they are understood in reference to the main body or character that renders those in its scope no longer opaque.

The relationship of objects to other objects and conscious beings is a metaphysical issue with regards to situation and lyrical parts, the latter being that the most lyrical part be only accorded with someone in particular that fits the description: “[...] It would be a violation of the dramatic subordination if a subsidiary character were permitted to occupy our attention in that way.” (Either/Or, P. 133)

“Even the most multifarious pleasures of actuality are too little for him compared with what he enjoys in himself.” (Søren Kierkegaard, Either/Or, P. 134)

He explains the compassion, fear, tragic, and guilt, that encompass the elements of a situation, characters, and the mood of the one present.

Kierkegaard’s prose and arguments are slick. However, I got lost and I sometimes lost the train of thought and meaning of certain things due to my lack of knowledge of some of the people and some of the characters mentioned (prior to the Seducer’s Diary). Certain parts feel very repetitive too, although that does not go without saying that it is are very detailed; nonetheless, there is a lot of material.

-The Seducer’s Diary is hard to summarize, although it shows a lot of aspects of love.

I felt that this work was too long for what it needed to do. There was so much content, although it felt repetitive and excessive eventually. I understand why the abridged version is so popular.

[Alex · Rating 3 out of 5]

kierkegaard wrote two long either/or books, existentialist in a tragic sense. one is sentimentalist and romantic, the other is about the holiness of marriage. supposed to be written by two different people. (both assholes in my opinion)

[S h a y a N · Rating 4 out of 5]

برخورد قبلیم با کیرکگور کتاب ترس و لرز بود که ناامیدم کرد. ولی این کتابش جزو بهترین کتاب‌هایی بود که امسال خوندم. اواسط کتاب که بحث‌های زیبایی شناختی بود یکم سرعتم کم شد ولی دوباره ادامه ش جذاب تر شد و بخصوص بخش "ناشادترین انسان" که فوق العاده بود.

[Maher Razouk · Rating 5 out of 5]

‏«أعتقد أنني أمتلك الشجاعة للشك في كل شيء. لدي ، على ما أعتقد ، الشجاعة لمحاربة كل شيء ؛ لكن ليس لدي الشجاعة للاعتراف بأي شيء ، الشجاعة لامتلاك أي شيء.»

سورين كركيغارد
إما / أو

[Peyton · Rating 4 out of 5]

"… since my whole soul is full of you, life acquires another meaning for me—it becomes a myth about you."
Had less of an impact on me than Fear and Trembling, but maybe because the themes are less of a concern to me atm

[Jonathan Jakobsen · Rating 4 out of 5]

(Som følge av GoodReads sine ordkrav på anmeldelser har jeg passende nok sett meg nødt til å fragmentere den følgende anmeldelsen i to)

Les denne boken og du vil angre det, les den ikke, du vil også angre det; les den eller les den ikke, du vil angre begge deler; enten du leser denne boken, eller ikke leser den, angrer du begge deler.

Intetsigende etterspill
Enten – Eller består av en rekke litterære fragmenter som ved et slumpetreff tilfalt kjøperen av et antikvarisk skrivebord. Blant disse fragmentene finnes aforismer og filosofiske smuler som hver for seg har som mål å imponere, sjarmere og tidvis overraske. Til felles har de alle at de ønsker å gi et innblikk i den såkalte «estetiske livsanskuelse». Det påfølgende er en streben etter å, etter beste evne, oppsummere essensen av disse fragmentene, i tur og orden. Utelukket er imidlertid aforismene under Διαψαλματα-delen (gr.: diapsalmata – «strøtanker»), ettersom disse er mange i antall og variert i innhold. Den enkelte får oppsøke dem på eget an- og tilsvar, men jeg vil imidlertid inkludere sitatet som åpner denne delen, og som langt på vei avrunder inntrykket:

Høyhet, viten, ry,
Vennskap, glede og goder,
Alt sammen er bare vind, bare røyk:
Eller bedre uttrykt, alt er intet.

De umiddelbare erotiske stadier eller det musikalsk-erotiske
Den dikteriske virksomheten som for ettertiden har fått tilnavnet Shakespeares samlede verker er for ingenting å regne i forhold til Mozarts Don Juan (det vil si librettoen hans). Så lenge mennesket gjennomvever tidens stoff og slekter følger slekters gang, må enhver levende, så vel som avdød, betvinge seg i ydmyk ærbødighet for Mozarts resepsjonsstykke. Det mener i det minste den såkalte «Estetiker A» som vi møter i den første delen av Enten – Eller. Dersom du nå skulle stikke den avlange og spisse nesen din tvert i været i stolt forakt over estetikerens manglende estetiske sans, finner du deg nok fort med buksene omkring anklene, lutende over luen du står med i hånden. Du kan arkivere Homer, Sofokles, Euripides, Ovid, Chaucer, Dante, Cervantes, Voltaire, Goethe, Ibsen, Kafka, Joyce, Hemingway og resten av den hurven som vanligvis finner sted på topplistene over litterære virksomheter i peisen. Ingen av disse har klart det Mozart har klart. Ingen av dem har klart å sette ord på den sanselige genialitet! Bare Mozart har maktet dette, paradoksalt nok fordi mediet hans er musikken – det mest umiddelbare av de alle. Musikken er ikke hogget i stein som en statue, eller størknet blekk på en pergamentrull; musikken eksisterer i øyeblikket, og i samme stund er den borte vekk. Ingen bok eller maleri eller skulptur eller bygg er i stand til å fange essensen av Don Juan – bare musikken.

Estetikeren ser på Don Juan som attrå inkarnert i individet. Når man da får vite at Don Juans kvinnelige erobringer i Spania lyder 1003 i antall er det vanskelig å ikke tale hånsk om denne estetikeren. Hvordan i all verden kan man finne noe estetisk høyverdig i en farse? Ser vi på Don Juan som et levende og åndende individ, like dødelig som enhver annen som har hatt gleden av å legge jorden for sine føtter, hører han i samme øyeblikk hjemme i et komisk stykke. Ser man derimot på Don Juan som en mytisk skikkelse – som adskilt fra virkelighetens nøkterne sannsynlighetsberegninger –, blir han straks en ganske annen. Don Juans sanselige genialitet ligger i nettopp det at han, i motsetning til den gjengse tolkningen, ikke er noen forfører. Han driver ikke med noen nidtidig planlegging og forarbeid, han vokter ikke om ethvert vink, enhver fakte og geberde som kan føre ham nærmere målet sitt: nemlig, å forføre byttet. Don Juan lar kvinnene forføres, men er ikke selv en forfører. En forførerisk Don Juan forutsetter en grunnleggende refleksjon. Idet Don Juan blir et reflekterende individ, vil genialiteten øyeblikkelig opphøre å eksistere – han reflekterer seg ut av den. Det umiddelbare i Don Juan, refleksene og instinktene, det er disse som sammenfatter genialiteten – det musikalsk-erotiske.

Fortaler for Συμαρανεκρομενοι
Den andre delen av boken tar for seg en rekke taler som estetikeren har deklamert for sine Συμπαρανεκρομενοι (gr.: symparanekromenoi. Betyr noe sånn som «medavdøde» (om det her siktes til sjelelig eller legemlig død spesifiseres ikke, men begge deler lar seg begripe)). Disse talene har fått navnene «Det antikke tragiskes refleks i det moderne tragiske», «Skyggeriss» og «Den ulykkeligste». Som kanontorden å utrope den første skål til, åpner estetikeren med å begrunne nettopp hvorfor en sann estetisk produksjon nødvendigvis må være fragmentarisk. Jeg ønsker ikke å sitere denne i sin helhet, men velger her å inkludere to korte små setninger som fanger opp budskapet nokså greit:

Da det strir mot vår forenings bestrebelse å levere sammenhengende arbeider eller større helheter, da vår tendens ikke er å arbeide på et babylonisk tårn som Gud i sin rettferdighet kan stige ned og ødelegge, da vi, i bevissthet om at forvirringen den gang skjedde med rette, anerkjenner det som det karakteristiske for all menneskelig streben i sin sannhet at den er fragmentarisk, at det nettopp er det den adskiller seg fra naturens uendelige sammenheng ved; at en individualitets rikdom nettopp består i den kraft i fragmentarisk ødselhet, og at det som er det produserende individs nytelse, også er det resiperende individs, ikke den besværlige og nøyaktige utførelse, eller den langvarige oppfattelse av denne utførelse, men frembringelsen og nytelsen av den glimtende flyktighet som for den frembringende inneholder noe mer enn det den gjennomførte utførelse har, da den er ideens apparens, for den resiperende inneholder noe mer, da dens fulgurasjon vekker hans produktivitet – da alt dette, sier jeg, strider mot vår forenings tendens, ja da den foreleste periode nesten må anses som et betenkelig attentat på den interjeksjonsstil som ideen bryter frem i, uten å komme til gjennombrudd, som i vårt samfunn er tillagt offisialitet, så vil jeg, etter å ha gjort oppmerksom på at min adferd likevel ikke kan kalles opprørsk, da det bånd som sammenholder denne periode, er så løst at de inneholdte mellomsetningene stritter aforistisk og egenrådig nok frem, bare erindre om at min stil har gjort et forsøk på tilsynelatende å være det den ikke er – revolusjonær.

Det antikke tragiskes refleks i det moderne tragiske
Som tittelen overtydelig viser, handler dette fragmentet om hvordan det antikke tragiske uttrykkes i det moderne tragiske, men teksten handler især om forskjellene mellom tragedien i den antikke tradisjon og i den moderne tradisjon. Aristoteles’ katalogisering av det antikke tragiske sammenfatter mye av essensen for denne perioden, men det moderne tragiske, derimot, har ingen liknende bruksanvisning. Her viser det seg dessuten enkelte bevegelser vekk fra det antikke. Det som A tydelig bemerker, er forholdet mellom sorg og smerte i det antikke og i det moderne, og særlig hvordan disse er knytt til skyld. Estetikeren tar til orde for at den moderne livsfølelse stadig utpreges av mer og mer isolasjon, og at den isolerte bestandig ønsker å gjøre seg gjeldende som én – i motsetning til kong David, for eksempel, som, da han ville «føle sin makt og herlighet, lot sitt folk telle». I vår tid vil man føle sin betydning ved å telle seg selv («Se på meg!» og så videre). Dette er langt på vei grunnlaget for skillet mellom det antikke tragiske og det moderne tragiske, og estetikeren bygger videre på nettopp dette i det påfølgende. A mener at antikken ikke hadde subjektiviteten reflektert i seg selv, det eksisterte andre substansielle bestemmelser, slik som stat, familie og skjebne som individet hvilte i. Følgelig var heltens undergang ikke bare en følge av hans egen handling, men var også lidelse uttrykt innenfor disse bestemmelsene. I den moderne tragedie, derimot, er den tragiske helten subjektivt reflektert i seg selv (i motsetning til å la seg reflektere i samfunnet, for eksempel), og har derved reflektert seg ut av ethvert umiddelbart forhold til de substansielle bestemmelsene: her står man altså alene, og det av egen vilje. Det som beskjeftiger oss i tragedien blir da et bestemt øyeblikk av livet til den tragiske helten som hans egen gjerning, og heltens undergang er derfor ikke lidelse, men en gjerning. Dette påvirker, i sin tur, den tragiske skylden. I den antikke tragedie ligger ikke skylden fullstendig hos den tragiske helten, her er det andre bestemmelser som styrer utfallet. Dette gir opphavet til den tragiske skyld. I likhet med alle andre tragiske forhold er harmonien avgjørende. Det er harmonien mellom skyld og uskyld som konstituerer den tragiske skyld. Altså kan ikke den tragiske helt være helt uten skyld – da er tragedien bare lidelse –, og har den tragiske helt all skyld forsvinner medlidenheten og dermed det tragiske. Som eksempel på nettopp hva den tragiske skyld er, kan man ta stykket Antigone av Sofokles. Hovedpersonen, Antigone, er født inn i en skjebnerammet familie som følge av blodskamforholdet mellom Ødipus og hans mor, Iokaste. De to brødrene til Antigone har drept hverandre i tvekamp, og til tross for kong Kreons forbud, velger hun å begrave sin forstøtte bror, Polyneikes, og dømmes til å bli levende begravd. Antigone dør imidlertid ved egen hånd. Bortgangen hennes er altså ikke helt uten skyld – hun kunne valgt å ikke begrave broren sin –, men samtidig er den tragiske undergangen hennes også et uttrykk for etterveene av Ødipus’ skjebne, som hver forgrener seg i familiens enkelte skudd, og dette utgjør hennes uskyld. Antigone eksisterer altså i likevekten mellom skyld og uskyld. I den moderne tragedien derimot, er den enkelte fullt og helt overlatt til seg selv, slik at den i en enkelt forstand er sin egen skaper. Dens skyld er altså dens synd, og lidelsen er anger. I angeren hviler det imidlertid etiske bestemmelser, og disse ligger utenfor estetikkens gebet. Angeren hører altså ikke hjemme i tragedien, og det tragiske er dermed hevet.


Skyggeriss: Psykologisk tidsfordriv
I denne talen tar estetikeren for seg sorgen, og sorgens påvirkning på den sørgende, særlig i møte med den avvennede elskov og kjærlige lidenskap. Akkurat begrepet avvennet har her en helt essensiell betydning, ettersom enhver kjærlighet en gang tar slutt, men den avvennes sjelden slik som hos forføreren. Det burde ikke overraske den ærede leser at vi enda en gang har med den forføriske natur å gjøre, og særlig om hvordan den forførte oppfatter adskillelsen. Som eksempel trekker estetikeren frem Marie Beaumarchais fra Goethes Clavigo, Donna Elvira fra Don Juan og Gretchen fra Goethes Faust. Hver av disse uttrykker, på sin egen måte, hvordan den forførte tilnærmer seg sorgen av å være den forførte adskilt, men samtidig sinnet av å ha blitt forført. Felles for dem alle, er at de enten uttrykt eller undertrykt lengter tilbake til sin betrodde. Estetikeren sammenlikner disse reaksjonene med hvordan enkelte mennesker er satt sammen slik at blodet strømmer utover til hudsystemet når de blir affisert, og denne indre bevegelsen blir dermed synlig i det ytre, mens ande er slik at blodet strømmer tilbake og søker innover til hjertekammeret. Donna Elvira banner og sverter og steiker og sverger alskens eder om hvordan hun for alltid skal stille Don Juans navn og skikkelse i den dypeste avgrunns mørkeste avkrok, men samtidig må hun erkjenne at det nettopp er lengselen til ham som er peispusten som holder liv i hatets glør: «Hva er det som nærer mitt hat uten min kjærlighet til ham?». Marie Beaumarchais, derimot, tar sløret og vier livet sitt til å være nonne i sorgens kloster, men bærer fremdeles på en forurettethet, et slags ressentiment over bedraget hun har blitt utsatt for og «gir seg luft i sterke og kraftfulle dyktige forsetter, og beruser seg i dette». Marie benytter denne «klostertilværelsen» som et redskap til å nesevist vise hvordan hun knipsk holder fast på sin egen kyskhet, men ender opp med å spotte den hun engang elsket. Dette avføder en så stor selvforakt at hun holder hjertet trygt forseglet bak taushetens murer til hun blir støv. Goethes Gretchen grenser mot disse to, men er likevel av en slik natur at hun, i motsetning til Donna Elvira og Marie Beaumarchais, forguder sin forfører, Faust. Den ungdommelige uvitenheten hennes fører med seg betydelige rystelser, og blir kort og godt betingelsen for hennes undergang. Gretchen betrakter seg som et intet, en liten flekk ytterst i horisonten av Fausts tankesfærer. Hun lovpriser og opphøyer ham til et guddommelig leie, men vraker seg selv til grisebingen. Hun fortrenger seg selv, utvisker tankens tavler, enhver skisse og strek, ethvert bilde og minne, alt for å romme mer av Faust. Kjærligheten som Gretchen nærer til ham blir så stor at den «må ende med å splitte hennes sjel». Følgelig velger Faust å attrå henne sanselig, og forlater henne deretter. Hun ender opp med å hvile i en «total avmakt og makter ikke engang å tenke sitt tap, endog kraften til å kunne forestille seg sin ulykke er berøvet henne». Gretchen lider den uendelige resignasjons lidelse, men har ikke endelighet til overs for å begripe det.

Den ulykkeligste
I denne talen ønsker estetikeren å komme til bunns i nettopp hvem som kan sies å være den ulykkeligste. Han finner fort ut at denne må være i livet, for som det kjente ordspråket sier: «I Graven er Fred, dens tause Beboer af Sorgen ei veed». Såfremt den ulykkeligste ikke vansmekter i skjærsildens flammer og befinner seg fastlåst i en tilstand mellom levende og død, for «ulykkeligst var den som ikke kunne dø, lykkelig den som kunne det, lykkelig den som døde i sin alderdom, lykkeligere den som døde i sin ungdom, lykkeligst den som døde idet han ble født, aller lykkeligst den som aldri var født» – man innser fort hvilket folkeferd man har den ære å tale med, når det er slike sitater som inngår i estetikerens taler –, dersom vi nå velger å skrinlegge muligheten for at den ulykkeligste antar en slik form at denne befinner seg i en levende-ulevende tilstand, er det nok ikke så mye mer å si om dennes ulykkelighet – han vinner –, men dersom vi derimot skulle forholdt oss innenfor rimelighetens gebet, kan det opptegne seg en del forslag til nettopp hvem den ulykkeligste skal være. Vi kan nok alle være enige når estetikeren sier at den ulykkelige ved ethvert tidspunkt har sitt livs innhold og bevissthets fylde stadig utenfor sitt vesen. Den ulykkelige er alltid seg selv fraværende, og aldri seg selv nærværende. Altså kan ikke den ulykkelige fylle sin bevissthet med tanker og gjenstander som skulle være i det nærværende øyeblikk. Han kan ikke glede seg over noe som skjer nå, men kan bare se frem eller tilbake. Dette er en nødvendig betingelse. Hva om den ulykkelige altså stadig holder seg fraværende ved å søke det tilblivende? Da kan man nok tenke seg den ulykkeliges håp. Ettersom tiden alltid er i bevegelse, og nå og da aldri sammenfaller, krever dette at også håpet er i stadig bevegelse – at det beveger seg fremover. Dette er ikke så altfor utenkelig, og mangt et menneske har levd halvannen mannsalder i håpet og troen. Hva med den ulykkelige som derimot alltid er fraværende ved å søke det forgagne? Skulle ikke han være ulykkeligere? Det forbigagne har sin nødvendige karakter i at det nettopp ikke kan komme til å bli igjen, altså må man med minst ett forgrått øye lengte etter det som – i motsetning til Arnold Schwarzenegger i Terminator-filmene – aldri kommer tilbake. Håpets ulykkelige individualitet har aldri det smertelige ved seg som erindringens. De håpende individualiteter har alltid en mer gledelig skuffelse. Derfor vil den ulykkeligste alltid være å søke blant erindringens ulykkelige individualiteter. Hva så med den ulykkelige som uttrykker både håpets og erindringens ulykkelighet? Han svinser og svanser, vugger nærmest, mellom erindringen og håpet, stadig tilbakevendende til erindringen om det som engang var, men som ikke lenger er, og i neste nu befinner han seg i det ytterste håp om å vinne tilbake det tapte. Her har vi altså han, hvis grav i det minste fortjener å stå temmelig tett opp til den gravstøtten hvor det lyder: «Den ulykkeligste». Han er utsendingen fra sukkenes rike, lidelsenes utkårne yndling, sorgens apostel, smertens tause venn, erindringens ulykkelige elsker, i sin erindring forvirret av håpets lys, i sitt håp ført vill av erindringens skygge.

Den første kjærlighet
Den første kjærlighet er et lystspill av Scribe, som her blir analysert opp og ned og frem og tilbake, til det ikke gjenstår så meget mye mer å tale om enn papiret som stykker står skrevet på. Dette er en, etter min mening, unødvendig uttømmende estetisk undersøkelse av et skuespill som, med den ærligheten jeg tillater meg å komme med, temmelig uinteressant. Av den grunn etterlater jeg dette som en valgfri straffelekse til den nysgjerrige leser.

[Dustyn Hessie · Rating 4 out of 5]

As much as I enjoy reading Kiekegaard, I'd have to say that if this were the first book I were introduced to of his, I'd probably not be so adamant in my determination to read his entire oeuvre (plenty of thinkers I can imagine would agree with me on this point).

What got me through Either/Or's sometimes drollful love expositions was the beautiful writing. Kiekegaard, at the very least, gets this point across to readers - get lost in words. For example: in "The Seducers Diary," where the endless literary explanations become almost unbearable he'll snatch the reader back into consciousness with a, "mind [that] roars like a turbulent sea in the storms of passion."

All matters considered, I think it's safe to say that Kierkegaard brought an aesthetic touch to philosophy that's quite enlightening. By all means, do not start reading his work with "Either/Or" unless you are either a romantic or a esthete. But just in case you've already bucked up the loot for this tome, do not begin to think that this (this book) is a kind of magnum opus, or that it's representative of his thought. Kiekegaard's thought is extremely rangy, so don't be misguided.

And by the way, only read the Hong-Hong translation. Anyone who thinks they can outdo or somehow represent Kiekegaar's philosophy in a "better," more "communicative" way is either a whack job (and this is not my favorite phrase to use in any context) or a pedantic (and in this unfortunate circumstance you'd be better off not reading Kiekegaard at all).

[Michael Kress · Rating 4 out of 5]

I'm always going down some philosophy rabbit hole. Kierkegaard has been referenced by, and compared to, many authors I've read, but it was Heidegger and Hubert Dreyfus who made me feel obligated to check him out. He, in turn, referenced others, who I also checked out. When I saw this book at Williamson County Public Library, I was shocked at the size of the book, then realized it was only Part I. Later I realized that there was a lot of filler in the supplements and notes sections, and I didn't bother to read all of that. I probably would've preferred the Penguin Classics version with just the basic text, but my rating is on the author's work, not the publication. The early sections of the book referenced and analyzed authors, playwrights, and musicians he admired and I was unfamiliar with (then). My favorite section of the book was The Seducer's Diary, a riveting first person narrative without such references. It's crazy; Kierkegaard was such a devout Christian, but the book made me want to go out and seek carnal pleasures more than it made me want to do good deeds. The protagonist does seem to be having a good time, that is up until the end.
Slight spoiler warning. . .
The ending is what makes the entire book worth reading.

[Cymru Roberts]

Got a recall notice from the library on this one, meaning someone requested it. I've read this before in college (when I saw it again in the stacks I said,"hello, old friend...") so now it's time to pass on the gift of this book to someone else, which feels nice. ::runs to Thriftbooks to buy vols 1&2...::

[Heather · Rating 5 out of 5]

Among other things, this book may be the most philosophically elaborate and sophisticated breaking of a girl's heart, ever, in the history of man. I would like to have dinner with Regine after she finished this book.

[Julia · Rating 4 out of 5]

There's some stuff here.

[Jake · Rating 4 out of 5]

4/5 because "the seducer's diary" gets very tiresome.

[Iman Yousefi · Rating 4 out of 5]

وای چه ترجمه ای واقعا عالی جناب نجفی
خیلی خوب بود منو درگیر خودش کرد جلد دوم را هم شروع کردم

[Kyle Inman · Rating 4 out of 5]

Leaving a review with “fear and trembling” before I’ve read part 2, the ‘Or’ of this Either/Or collection. It was only a matter of time before Kierkegaard got less than a 5 out of 5 from me, and this was a tough one to give it to.

There is so much to love about this book! It is so flamboyant, aiming to portray an Absolute Aesthetic via a series of essays. The one I struggled most with was “The Immediate Stages of the Erotic,” where in typical Kierkegaard fashion, we watch his persona drone on and on over Mozart’s Don Juan… it was truly a challenging read, but I felt the point landed eventually. I loved the vibrant poetry shown at the beginning and the way he portrays a sample of everything previously discussed in the last chapter, “Diary of the Seducer.” It all seems to come full circle there, at which point everything seems to slot into place.

One thing to note is just how big an undertaking this whole topic is - it could be called “philosophy as an art form”! Søren takes ideas to their extreme and refuses to elaborate on his own opinions of right and wrong, leaving the reader to puzzle it out as they go. Whereas this section lays out the right brain, the next presumably lays out the left… I’m ready for a slog fest. But, I’m also ready for it to be worth it. :)

[Zo · Rating 4 out of 5]

A bit unfair to review part I without having yet read part II, especially given that the contrast between the viewpoint of I and II is what this work is all about. So I'll be brief: the pseudonymous aesthetes who compose this text are frequently hilarious, witty, and incisive commentators. They bring an analytic scalpel to matters of romance -- a surprisingly under-philosophized realm -- that cuts as sharply with irony as insight. At many points their liberated (and libertine) perspectives allure, yet, as is intended, their vanity and lack of concern for others livelihood also repulses. If anything I felt the latter note was predominant, and Kierkegaard doesn't do quite enough to make this "either" a truly compelling choice (but maybe that is my own puritanism speaking). Many of the best moments in here are investigations of our ability to ever know the inner struggles tormenting another's psyche -- I thought his retelling of the hidden sorrow of Goethe's Marie was the best bit of this whole volume. Anyway, I look forward to reading part II.

[Alexander Sokol · Rating 2 out of 5]

Den første del af Enten-Eller er, i et ord, kedelig - hvilket på sin vis er ironisk (Kierkegaard ER jo måske også ironiker), eftersom den foregiver at være skrevet af en æstetiker, der bl.a. i høj graf frygter kedsomheden og fraværet af det interessante. Æstetikeren interesserer sig for størrelser såsom erotik, spænding, forførelse, skønhed, variation osv., og de papirer, der præsenteres her, handler da også derom, men igen, meget langsommeligt, og det er ikke altid klart, om der gives nogen egentlig større indsigt i de betragtede størrelser. Mest af alt får man en fornemmelse af, hvad æstetikeren interesserer sig for. På sin vis er æstetikeren også ukontroversiel, eftersom han i kontrast til etikeren (i del to) ikke i nogen væsentlig grad forsøger at forsvare sin livsførelse. Der er således en lidt flyvsk, ubekymret fornemmelse over teksten, som har en vis litterær kvalitet, men ikke er befordrende for filosofisk indhold.

[Daniel · Rating 1 out of 5]

This is fourth book I've read by Kierkegaard and after many hundreds of pages I think I can safely conclude: I don't like Kierkegaard. I like some of his writings. But the fundamental things that bother me about him are on full display in this book, the first part of his Either/Or. The primary ones being:

1/ One cannot tell what he actually means. He frequently writes under pseudonyms, which makes it difficult to tell if what he's writing are his true thoughts or simply a point of view. This is even more explicit in this book, which is not only written under a pseudonym, but introduced as the found writings of two unnamed authors. It is said that this first part represents an aesthetic view of life. How much of it does Kierkegaard actually believe? I don't know.

2/ His writing style itself is difficult to understand. Wikipedia says: "The views of the book are not neatly summarized". That is absolutely the truth. It is in every way all over the place. In theme, in writing style, in ideas, even in language (Latin, Greek, French, German, probably others are all used). I get that he was going for a certain aesthetic. I just don't like it.

Here is an example passage:

"Since it is at variance with the aims of our association to provide coherent works or larger unities, since it is not our intention to labor on a Tower of Babel that God in his righteousness can descend and destroy, since we, in our consciousness that such confusion justly occurred, acknowledge as characteristic of all human endeavor in its truth that is fragmentary, that it is precisely this which distinguishes it from nature's infinite coherence, that an individual's wealth consists specifically in his capacity for fragmentary prodigality and what is the producing individual's enjoyment is the receiving individual's also, not the laborious and careful accomplishment or the tedious interpretation of this accomplishment but the production and the pleasure of the glinting transiency, which for the producer holds much more than the consummated accomplishment, since it is a glimpse of the idea and holds a bonus for the recipient, since its fulguration stimulates his own productivity--since all this, I say, is at variance with our association's inclination, indeed, since the periodic sentence just read much almost be regarded as a serious attack on the ejaculatory style in which the idea breaks forth without achieving a breakthrough, to which officiality is attached in our society--therefore, after having pointed out that my conduct still cannot be called mutinous, inasmuch as the bond that holds this periodic sentence together is so loose that the parenthetical clauses therin strut about aphoristically and willfully enough, I shall merely call to mind that my style has made an attempt to appear to be what is is not: revolutionary."

There may be an interesting idea or two in that world-class run-on sentence, but as with the entire book, it was far too tedious for me to figure out.

[Gary Reger · Rating 5 out of 5]

The first volume of Either/Or consists of 10 essays of varying length and varying opacity. The last one, "The Seducer's Diary," is the most famous and is sometimes published separately; it's certainly the most engaging and morally ambiguous, for it records the strategy employed by "Johannes" to seduce a teen-aged girl, "Cordelia." Johannes' goal, like that of Don Juan, is to get Cordelia into bed and then abandon her; his main tool is to inflame her with the erotic, so that she herself becomes the pursuer rather than Johannes. In the course of his pursuit he encourages her young, naive suitor to go after her and then betrays him at the very moment he was about to win her hand, and he ingratiates himself cynically with her aunt, with whom she lives.

Anyone looking for a battle plan for seduction will, however, be disappointed Kierkegaard never offers any actual details about Johannes' ploys; instead, we readers are treated to lengthy discourses on the nature of the erotic, its relation to the aesthetic, somewhat obscure letters sent to Cordelia, the trouble with engagements, and ethics. This last essay, the longest of the book, ties back to an earlier one, "The Immediate Erotic Stages," which focuses on Mozart's Don Giovanni.

Howard and Edna Hong, who have translated this and the rest of Kierkegaard, bolster the book with a massive apparatus--pp. 453-670--that leads the curious to excerpts from Kierkegaard's notebooks and drafts. It's a little cumbersome to use, with cross-references from the abundant notes to the supplemental material, but anyone seriously interested in the composition of Either/Or will find a cornucopia to think with.

I haven't said anything about the philosophical content. Kierkegaard is generally viewed as a, if not the, founder of existentialism. It's certainly true that Kiekegaard's world here is an isolated one, purposeless, with each individual set adrift by him/herself to figure things out on his/her own. And there is a pervasive sadness about the work, an unrelenting sense of inconsequentialness of the individual, and a moral fabric thin and worn. Nor is it an easy read, even in the Hongs' excellent translation. But as a foundational text for the 20th century it deserves to be read, and pondered.

[emma · Rating 4 out of 5]

bro’s so me

[Robert · Rating 5 out of 5]

I find this translation (by the Swensons) superior to others. "The Rotation Method" (elsewhere translated as "Crop Rotation") is one of my favorite philosophical essays because it manages to discuss profound themes of human existence while being laugh-out-loud funny. This review is for Volume I only, "Either". "Or" is disappointing due to content rather than style.

[Babak Jalilvand · Rating 5 out of 5]

چیزه غریبی بود گاه یاد هذیان های مسکوب می افتادم اما دور بود و شد از مسکوب شاعرانه ...ذهنی میخواهد مجهز به همه اساطیر بعد مدتی خارج از مفاهیم روشن فکر کافه ایی و بهمن و کبریت ... چیزه جانداری بود کلیت کتاب.