What do you think?
Rate this book
La stå
Møt Katarina, som er lærer og ser spøkelser. Møt Jimmy, som er sikker på at han er adoptert selv om ingen vil si det til ham. Og møt den navnløse jenta som har vært på baksida av månen.
Rytmisk og lyrisk forteller Ingvild H. Rishøi deres historier, gjennom hyttebøker og journaler, gjennom brev, monologer og dialoger.
Rytmisk og lyrisk forteller Ingvild H. Rishøi deres historier, gjennom hyttebøker og journaler, gjennom brev, monologer og dialoger.
144 pages, Innbundet
First published January 1, 2007
5 people are currently reading
228 people want to read
About the author
Ingvild H. Rishøi
19 books336 followersIngvild H. Rishøi was born and raised in Oslo and hers is a wildly willful voice in fiction. She has consistently wowed readers with her pared down yet powerful storytelling, with an acute eye for the wonder of everyday life and for vulnerable characters at the fringes of society, not seldom children.
Her literary career began in 2007 with the release of the short story collection, Do Not Erase, which introduced her as a promising new voice in Norwegian literature. Her second collection of short stories, The Tale of Mrs Berg, published in 2011, was shortlisted for the prestigious Brage Prize.
In 2014, Rishøi received widespread acclaim and popular recognition for the short story collection Winter Stories. The book won the Critics’ Prize for best adult fiction as well as the Brage Prize for best work of short fiction. It was also nominated in the Brage adult fiction category, which was the first time ever a book had been nominated in two categories.
Rishøi’s debut novel, Brightly Shining, was published in 2021 and was instantly deemed a modern classic, solidifying her position as one of the Nordic’s most revered literary voices. The book is published or forthcoming in more than 30 territories, was selected as one of Oprah’s Best Books of 2024, is adapted for film and was Dua Lipa's monthly read in December 2025.
In May 2024, Ingvild H. Rishøi received the Dobloug Prize, awarded by the Swedish Academy, for her contribution to Norwegian literature.
Her literary career began in 2007 with the release of the short story collection, Do Not Erase, which introduced her as a promising new voice in Norwegian literature. Her second collection of short stories, The Tale of Mrs Berg, published in 2011, was shortlisted for the prestigious Brage Prize.
In 2014, Rishøi received widespread acclaim and popular recognition for the short story collection Winter Stories. The book won the Critics’ Prize for best adult fiction as well as the Brage Prize for best work of short fiction. It was also nominated in the Brage adult fiction category, which was the first time ever a book had been nominated in two categories.
Rishøi’s debut novel, Brightly Shining, was published in 2021 and was instantly deemed a modern classic, solidifying her position as one of the Nordic’s most revered literary voices. The book is published or forthcoming in more than 30 territories, was selected as one of Oprah’s Best Books of 2024, is adapted for film and was Dua Lipa's monthly read in December 2025.
In May 2024, Ingvild H. Rishøi received the Dobloug Prize, awarded by the Swedish Academy, for her contribution to Norwegian literature.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 16 of 16 reviews
November 2, 2023
Noveller slik bare noveller kan være - fuck en roman!
July 4, 2016
Jeg er lamslått, målløs, gått i stykker, reparert, livet går videre, det må det. Og i morgen løper jeg og kjøper Historien om Fru Berg, selv om den koster 349 kroner for bare 120 sider, for den må jeg bare ha. 6 stjerner. Minst.
March 5, 2024
Hmm. Dette er Rishøis debutsamling fra 2007. Litt senere, i 2014, vant hun Kritikerprisen og Bokbloggerprisen for novellesamlingen Vinternoveller. Basert på sitatene på innsiden av smussomslaget imponerte hun mange anmeldere allerede med disse debutnovellene her. Interessant. Jeg har kommet over navnet hennes før, men det er først nå jeg har lest noe hun har skrevet. Det er for så vidt ikke så rart, siden jeg foretrekker å lese fabelprosa. Men av og til liker jeg å lese andre ting også, som et litterært mellommåltid før jeg skal innta et hovedmåltid. Og dette trodde jeg skulle være velsmakende kvalitetsnoveller. Men jeg ble ikke like imponert som anmelderne, for dette smakte litt tamt for meg. Av syv noveller ga jeg hele fire av dem to stjerner.
For det første kan jeg si at beskrivelsene av novellene ga meg falske forhåpninger. Det står at en av novellene handler om Katarina, «som er lærer og ser spøkelser», at en av dem handler om Jimmy «som jobber på gravlund», at en av dem handler om en jente «som har vært på baksida av månen». Dessuten skal språket være både rytmisk og lyrisk, og det skal handle om «ungdomstidens kaos og smerten som ikke er til å holde ut». Jeg leste dette igjen etter å ha lest samlingen, og jeg begynte å lure på om jeg hadde lest en annen samling. Hvilken novelle handler om en lærer som ser spøkelser? Hvem jobbet på gravlund igjen? Og hun jenta hadde absolutt ikke vært på baksiden av månen! Dessuten syns jeg det hverken er rytmisk eller lyrisk, med mindre de mener rytmisk som i «gjentakende til det kjedsommelige», ja, da kan jeg være enig i at det er rytmisk. Det var dessuten særdeles lite kaos og smerte å bemerke seg. Jeg er enig i at det er mollstemt og vart og sørgelig, da, men altså, jeg trodde jeg skulle få lese minst én spøkelseshistorie og én science fiction-historie, eller få lese noen flotte lyriske avsnitt, men nei da. Den gang ei.
Her er min vurdering av hver enkelt novelle:
Det regner inn – ★★★★★
En av de to novellene jeg likte ganske godt. Den innledes med «Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse», noe som griper fatt i meg øyeblikkelig. Det er så rått og skaper store følelser og større forventninger – som blir innfridd! Fortelleren og Lila var venner i barndommen, og minnene om den tiden dveles ved og nytes og granskes i små avsnitt med dype kutt i seg. Disse minnene viste meg det jævlige blant det ubetydelige, at frykt og lidelse kan være usynlig eller fragmentarisk, skjult blant de små øyeblikkene, blant de vakre og såre øyeblikkene. For man holder fast ved slike minner fordi man er redd for å glemme, redd for å huske feil, og for å få svar på spørsmålet: Når kunne jeg ha gjort noe annerledes?
Den ene anmelderen innrømmer følgende: «Jeg har sjelden sett en slik harmoni mellom innhold og form som her» (Siri M. Kvamme, Bergens Tidende), og det harmonerer godt med min opplevelse av denne åpningsnovellen.
Hilsen Julie – ★★
Novellen består av utdrag fra blant annet hyttebok, spiralblokk, linjeark på kjøkkenveggen og hyttebok, som til sammen skaper en historie om familieturer til hytta og en som sliter med å få fyr i peisen. Jeg tror poenget er å vise at det er en historie bak alle beskjeder, lister, påminnelser og hilsener. Eller så er poenget at en historie, et helt menneskeliv, kan åpenbare seg på de alminneligste steder, selv om ordene ikke strakk til/avbrutt, ble strøket ut eller skrevet i total åndsfraværelse. Eller noe annet. Det blir uansett som å lese en oppramsing av tilfeldige minner, og siden forrige novelle også handlet om minner, ble det ikke like virkningsfullt denne gangen. Ikke skjønte jeg så veldig mye heller. Det ble nesten bare platt og meningsløst.
Jimmy sa – ★★★★★
En sterk historie om Jimmy som visstnok jobber på gravlund, og som forteller om sin vanskelige oppvekst til en kollega (?). De to har en samtale seg imellom, men man hører bare Jimmys side av samtalen. Det var uvant i starten, men jeg ble vant til det. Det blir litt gjentakende fordi han ofte starter setningene med «ja» eller «nei», men dette gikk seg også til etter hvert. Jimmy forteller om følelsen av å være adoptert, og hvor vanskelig det var å forholde seg til denne tanken. Han blir rett og slett opphengt i det, og resten må du egentlig lese selv. Det er en troverdig, følelsesladet og engasjerende historie som avslutter meget overraskende.
Kanskje for alltid - ★★★
Jeg tror denne handler om en gutt og en jente som leker gjemsel, og så går tiden fort fremover, og hun lever livet, mens hans står liksom på stedet hvil. Den viser hvordan en menneskelig tilknytning og delte opplevelser kan føles som en boble, en egen verden. Det er en søt og fin novelle, men litt uinteressant også.
Alt som slutter på arie – ★★
Denne novellen handler om en jente som blir syk. Igjen får vi servert en slags oppramsing av tilfeldige minner og tilfeldige ting, som i hvert fall ikke blir noe mer engasjerende den fjerde gangen.
Her er et eksempel:
«Nei, den sommeren var ikke trist, herbarium, ovarium, og vått gress og sjokolademelk, og faren min satt på sengekanten og holdt meg løst i foten.»
Det blir litt rotete, som mumling i novelleform, og det blir egentlig litt som påtatt poesi.
Jeg lurer litt på om det er denne «teknikken» den ene anmelderen mente med «Rishøi er svært god til å konkretisere minner fra barndommen i klare bilder» - Anne Cathrine Straume, NRK.
*himler med øynene*
Ariel – ★★
Små utdrag igjen. Denne gangen fra ulike perspektiver og personers liv. De er på ferie. Ved et basseng. Én av dem vil lese, en annen vil stupe, en tredje vil drikke. Og så skjer det noe overraskende med en av dem, og så er novellen ferdig.
La stå – ★★
Da var vi i gang med disse minnene igjen, ja. Kroneksempelet fra denne novellen:
«Jeg husker vogginga under føttene og Lila som så på hånda mi, som fikla med drinkglasset sitt, hun rødma, og lissa mi var åpen, og det prikka i kroppen, og den ringen, den var alltid litt for stor, jeg måtte holde fingrene sammen når jeg knøyt på meg skoa.»
Det blir uryddige, stakkato setninger og massevis av og-er og jeg-er og så-er, og det blir litt slitsomt i lengden.
Avslutningsvis kan jeg oppsummere med at jeg likte to av novellene særdeles godt. Det er vel og bra, men når jeg syns fire av syv kun fortjener to stjerner, da blir samlingen totalt sett en real skuffelse. Kanskje jeg prøver meg på «Vinternoveller» en dag. Den har jo tross alt vunnet to priser. Men vi får se. «La stå» var jo bare et digert gjesp.
PS: Her er to vitser fra anmelderne.
«La stå er en sånn bok man blir glad av» - Hilde Stubhaug, Morgenbladet
«Syv noveller som rører og utfordrer deg […] store leseropplevelser.» - Mari Nymoen, Adresseavisa
Hahahaha!
For det første kan jeg si at beskrivelsene av novellene ga meg falske forhåpninger. Det står at en av novellene handler om Katarina, «som er lærer og ser spøkelser», at en av dem handler om Jimmy «som jobber på gravlund», at en av dem handler om en jente «som har vært på baksida av månen». Dessuten skal språket være både rytmisk og lyrisk, og det skal handle om «ungdomstidens kaos og smerten som ikke er til å holde ut». Jeg leste dette igjen etter å ha lest samlingen, og jeg begynte å lure på om jeg hadde lest en annen samling. Hvilken novelle handler om en lærer som ser spøkelser? Hvem jobbet på gravlund igjen? Og hun jenta hadde absolutt ikke vært på baksiden av månen! Dessuten syns jeg det hverken er rytmisk eller lyrisk, med mindre de mener rytmisk som i «gjentakende til det kjedsommelige», ja, da kan jeg være enig i at det er rytmisk. Det var dessuten særdeles lite kaos og smerte å bemerke seg. Jeg er enig i at det er mollstemt og vart og sørgelig, da, men altså, jeg trodde jeg skulle få lese minst én spøkelseshistorie og én science fiction-historie, eller få lese noen flotte lyriske avsnitt, men nei da. Den gang ei.
Her er min vurdering av hver enkelt novelle:
Det regner inn – ★★★★★
En av de to novellene jeg likte ganske godt. Den innledes med «Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse», noe som griper fatt i meg øyeblikkelig. Det er så rått og skaper store følelser og større forventninger – som blir innfridd! Fortelleren og Lila var venner i barndommen, og minnene om den tiden dveles ved og nytes og granskes i små avsnitt med dype kutt i seg. Disse minnene viste meg det jævlige blant det ubetydelige, at frykt og lidelse kan være usynlig eller fragmentarisk, skjult blant de små øyeblikkene, blant de vakre og såre øyeblikkene. For man holder fast ved slike minner fordi man er redd for å glemme, redd for å huske feil, og for å få svar på spørsmålet: Når kunne jeg ha gjort noe annerledes?
Den ene anmelderen innrømmer følgende: «Jeg har sjelden sett en slik harmoni mellom innhold og form som her» (Siri M. Kvamme, Bergens Tidende), og det harmonerer godt med min opplevelse av denne åpningsnovellen.
Hilsen Julie – ★★
Novellen består av utdrag fra blant annet hyttebok, spiralblokk, linjeark på kjøkkenveggen og hyttebok, som til sammen skaper en historie om familieturer til hytta og en som sliter med å få fyr i peisen. Jeg tror poenget er å vise at det er en historie bak alle beskjeder, lister, påminnelser og hilsener. Eller så er poenget at en historie, et helt menneskeliv, kan åpenbare seg på de alminneligste steder, selv om ordene ikke strakk til/avbrutt, ble strøket ut eller skrevet i total åndsfraværelse. Eller noe annet. Det blir uansett som å lese en oppramsing av tilfeldige minner, og siden forrige novelle også handlet om minner, ble det ikke like virkningsfullt denne gangen. Ikke skjønte jeg så veldig mye heller. Det ble nesten bare platt og meningsløst.
Jimmy sa – ★★★★★
En sterk historie om Jimmy som visstnok jobber på gravlund, og som forteller om sin vanskelige oppvekst til en kollega (?). De to har en samtale seg imellom, men man hører bare Jimmys side av samtalen. Det var uvant i starten, men jeg ble vant til det. Det blir litt gjentakende fordi han ofte starter setningene med «ja» eller «nei», men dette gikk seg også til etter hvert. Jimmy forteller om følelsen av å være adoptert, og hvor vanskelig det var å forholde seg til denne tanken. Han blir rett og slett opphengt i det, og resten må du egentlig lese selv. Det er en troverdig, følelsesladet og engasjerende historie som avslutter meget overraskende.
Kanskje for alltid - ★★★
Jeg tror denne handler om en gutt og en jente som leker gjemsel, og så går tiden fort fremover, og hun lever livet, mens hans står liksom på stedet hvil. Den viser hvordan en menneskelig tilknytning og delte opplevelser kan føles som en boble, en egen verden. Det er en søt og fin novelle, men litt uinteressant også.
Alt som slutter på arie – ★★
Denne novellen handler om en jente som blir syk. Igjen får vi servert en slags oppramsing av tilfeldige minner og tilfeldige ting, som i hvert fall ikke blir noe mer engasjerende den fjerde gangen.
Her er et eksempel:
«Nei, den sommeren var ikke trist, herbarium, ovarium, og vått gress og sjokolademelk, og faren min satt på sengekanten og holdt meg løst i foten.»
Det blir litt rotete, som mumling i novelleform, og det blir egentlig litt som påtatt poesi.
Jeg lurer litt på om det er denne «teknikken» den ene anmelderen mente med «Rishøi er svært god til å konkretisere minner fra barndommen i klare bilder» - Anne Cathrine Straume, NRK.
*himler med øynene*
Ariel – ★★
Små utdrag igjen. Denne gangen fra ulike perspektiver og personers liv. De er på ferie. Ved et basseng. Én av dem vil lese, en annen vil stupe, en tredje vil drikke. Og så skjer det noe overraskende med en av dem, og så er novellen ferdig.
La stå – ★★
Da var vi i gang med disse minnene igjen, ja. Kroneksempelet fra denne novellen:
«Jeg husker vogginga under føttene og Lila som så på hånda mi, som fikla med drinkglasset sitt, hun rødma, og lissa mi var åpen, og det prikka i kroppen, og den ringen, den var alltid litt for stor, jeg måtte holde fingrene sammen når jeg knøyt på meg skoa.»
Det blir uryddige, stakkato setninger og massevis av og-er og jeg-er og så-er, og det blir litt slitsomt i lengden.
Avslutningsvis kan jeg oppsummere med at jeg likte to av novellene særdeles godt. Det er vel og bra, men når jeg syns fire av syv kun fortjener to stjerner, da blir samlingen totalt sett en real skuffelse. Kanskje jeg prøver meg på «Vinternoveller» en dag. Den har jo tross alt vunnet to priser. Men vi får se. «La stå» var jo bare et digert gjesp.
PS: Her er to vitser fra anmelderne.
«La stå er en sånn bok man blir glad av» - Hilde Stubhaug, Morgenbladet
«Syv noveller som rører og utfordrer deg […] store leseropplevelser.» - Mari Nymoen, Adresseavisa
Hahahaha!
June 30, 2018
Denne funka ikke helt for meg. Kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, men kjente på ubehag underveis i lesinga. Leste den på noen timer en varm sommerdag. Måtte være disiplinert for å lese hele. Kanskje jeg skal lese den igjen en annen dag, når jeg er i et annet humør?
July 13, 2013
Nydelig, vakkert, sårt. Rishøi gir stemmer til mange, har et fantastisk barneperspektiv, og aller best likte jeg Jimmy.
January 20, 2021
Det er ikke ofte jeg leser noveller så plukket frem denne for å ha noe lett å lese på senga. Så feil kan man ta! Dette er absolutt ikke lett lesning selv om den er lett lest.
Novellene kjennes veldig forskjellige selv om det også kjennes som om det er en rød tråd. Det er ikke alle jeg får helt under huden, men Jonny og Katarina er karakterer som treffer meg skikkelig og hvor jeg leser med åpen munn. «Ariel» er også veldig sterk og traff meg i hjertet.
Novellene kjennes veldig forskjellige selv om det også kjennes som om det er en rød tråd. Det er ikke alle jeg får helt under huden, men Jonny og Katarina er karakterer som treffer meg skikkelig og hvor jeg leser med åpen munn. «Ariel» er også veldig sterk og traff meg i hjertet.
May 27, 2018
Absolutt nydelig. Rishøi skriver på en måte som sniker seg innunder huden på deg. Den første og siste historien i novellesamlingen flettet boken nydelig sammen. Bør leses.
July 21, 2019
Et par av novellene likte jeg godt, mens andre ikke helt fanget. Det kan være fordi jeg har lest veldig mange noveller i det siste, og er litt mettet på sjangeren.
Likevel en god debut.
Likevel en god debut.
August 12, 2022
Tyckte framförallt om det regner inn og hilsen julie. La stå var også bra. Knöt ihop allting. Gillade alle novellerna
February 5, 2024
Jeg bør slutte å lese Ingvild Rishøis noveller for de leaver meg alltid brocken og tom og full innvendig. Åh hun skriver så bra og jeg vil bare griiiiiine
June 21, 2018
*3.5*
En fin novellesamling om sorg, smerte, begeistring, lengsel og forsoning. Om en gutt som er sikker på at han er adoptert. Om en ung jente som bare vil sove. Om en lærer som ser spøkelser. Om en på elleve som bare vil stupe. Om en jente som har vært på baksiden av månen. Boken inneholder syv noveller hvor vi blir kjent med de ulike personene gjennom legejournaler, brev, monologer, hyttebøker og dialoger. Jeg likte noen bedre enn andre, men alt i alt velskrevne alle sammen. Forfatteren klarte å fremkalle en god del følelser i meg, og jeg ble sendt mye tilbake til ungdomstiden mens jeg leste. Anbefales.
"Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse."
"For alt bare fortsetter. Fuglene i snøen og solen som kommer opp. Og skisporene mine og veden. Og tallerkenene som blir skitne. Alt bare fortsetter."
En fin novellesamling om sorg, smerte, begeistring, lengsel og forsoning. Om en gutt som er sikker på at han er adoptert. Om en ung jente som bare vil sove. Om en lærer som ser spøkelser. Om en på elleve som bare vil stupe. Om en jente som har vært på baksiden av månen. Boken inneholder syv noveller hvor vi blir kjent med de ulike personene gjennom legejournaler, brev, monologer, hyttebøker og dialoger. Jeg likte noen bedre enn andre, men alt i alt velskrevne alle sammen. Forfatteren klarte å fremkalle en god del følelser i meg, og jeg ble sendt mye tilbake til ungdomstiden mens jeg leste. Anbefales.
"Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse."
"For alt bare fortsetter. Fuglene i snøen og solen som kommer opp. Og skisporene mine og veden. Og tallerkenene som blir skitne. Alt bare fortsetter."
August 8, 2015
Ekte og vakkert. Ingvild Rishøi skriver noveller som fanger og trekker deg inn, de er virkelige og unike. Dette er novellekunst på sitt aller beste!
September 4, 2012
A collaction of short stores. Many of the stories are quite sad. This is a quiet book and it makes an impression on the reader.
January 11, 2015
Annerledes, mystisk og fengende. Litt vel abstrakt, men det gjør egentlig ikke noe. Må lese den igjen for å forstå mer.
August 7, 2015
Favorittforfatter
Displaying 1 - 16 of 16 reviews