I LINCHPIN samler T. H. Håvardsen ni lange skrekknoveller som kretser rundt ett skjebnesvangert punkt: øyeblikket der noe uopprettelig settes i gang. Når frykt blir rasjonell. Når håp blir farlig. Når det som skulle beskytte oss, i stedet blir vår undergang. Historiene beveger seg fra okkupert Nord-Norge under andre verdenskrig til moderne, klaustrofobiske rom der ondskapen ikke nødvendigvis kommer utenfra – men vokser frem i mennesker presset til det ytterste. Her finnes barn som forstår mer enn de burde, foreldre som tar valg ingen burde ta, og en verden der døden ofte er den mest barmhjertige utgangen. Håvardsen skriver med en uvanlig kombinasjon av historisk realisme, psykologisk dybde og nådeløs skrekk. Dette er ikke historier som roper høyt – de hvisker, kryper inn under huden og blir værende lenge etter siste side.
LINCHPIN er en samling for deg som liker skrekk med substans. For deg som vet at det mest uhyggelige sjelden er det overnaturlige – men det menneskelige. T. H. Håvardsen er en av Norges mest produktive og kompromissløse skrekkforfattere. Han har gitt ut en rekke grøssere og er kjent for sin stemningsdrevne stil. Han kombinerer historisk realisme med psykologisk horror, og skriver historier der frykt, tap og menneskelige bristepunkter står i sentrum. Med bakgrunn i historiefortelling som både underholder og utfordrer, skriver Håvardsen om frykt slik den faktisk oppleves: stille, intim og uunngåelig. LINCHPIN regnes som et av hans mørkeste og mest ambisiøse verk til nå.
Tusen takk Tor-Håkon som nok en gang har publisert en rå bok. Gleder meg til fortsettelsen. Jeg vet du har masse liggende på lur, og vi venter tålmodig
Dette var ekte varer! 9 (vel, 8,5?) noveller full av skrekk
Linchpin er gjennomgående nydelig skrevet og alle noveller hver for seg har noe unikt spennende ved seg. Håvardsen har et utrolig talent for å dra deg inn og skaper en uro og ubekvem følelse med ord. Her trenger man ikke altfor mye visuell fantasi for å kunne dypdykke i angst og spesielt tredje novellen Katarsis sitter veldig dypt hos meg - så dypt at jeg fikk ordentlige mareritt natten etter jeg leste den.
Anbefales på det sterkeste for alle skrekk-elskere!
Oi så skuffet jeg ble over denne. Fikk den varmt anbefalt og jeg er stor fan av sakprosaen til Håvardsen så gledet meg. Men denne boken er skrevet for de på bakerste rad. Den oppleves som et eneste langt eksempel på tell, dont show. Her mangler det en redaktør med rød penn. Det var så overdrevent mye eksposisjon og karakterene vet så mye og jeg som leser får egentlig ikke lagd meg noen bilder selv, og da har jeg ikke noen følelser om boka. Jeg var hverken skremt eller fascinert. Jeg synes helt ærlig at etterordet er det best skrevne i hele boken, selvom det også har altfor mange bindestreker.
Jeg synes Skumringens bord er en god historie, den likte jeg. Også synes jeg beskrivelsene i Kataris er godt gjort, den kjente jeg litt bak i munnen.
Imponerende skrekksamling. 8 gode noveller. Dommedagsgutten kunne jeg og samlingen klart seg uten, samtidig som den kan med litt godvilje virke samlende for all skrekken som fyller de 300 sidene. Kan så klart også være at siste novelle gikk rett over hodet på meg. Uansett, liker du skrekk er denne boken og resten av skrekkbøkene til Håvardsen å anbefale!
Som alltid, så skriver Tor-Håkon både vakkert og motbydelig. Denne gangen noveller, som funket veldig bra som korte historier (vs hans lengre bøker, som noen av disse fortellingene har en liten connection med). Novellene gjorde meg emosjonell, kvalm og redd her jeg sitter en sen kveld alene hjemme med barna. Håper jeg ikke får mareritt!