Helga Mork er en bitter 49-årig kvinde, der gerne bare vil have lov at skrive sine antiplotromaner i fred: romaner på én side om rasende kvinder i små, trækfulde huse, der for eksempel henter vand i en elv og får lidt grus med i spanden i samme bevægelse.
Men så flytter et kendt forfatterpar ind i det eneste andet hus på den afsidesliggende bakke. Fra sit vindue ser Helga fortrydeligt konkurrenterne indtage det landskab, hun betragter som sit eget. Alligevel forsvinder hun hurtigt ned i et kaninhul af YouTube- videoer om den mandlige forfatter, hun unægtelig føler sig tiltrukket af.
Distraktionen fra naboerne er til at tage og føle på, og Helga ser sig nødsaget til at rykke skrivearbejdet ned på et lejet kontor i byen. En dag ryger hun imidlertid igennem betongulvet og ned i … Virkeligheden. En verden, der til forveksling minder om den, hun kender, og alligevel er helt anderledes.
Her kommer solen er en gribende roman om pludseligt og uventet at møde en sjæleven og forelske sig ubehjælpeligt og nådesløst. Det er også en drilsk metaroman, der legesygt jonglerer med virkelighedsniveauer og konfronterer læseren med spørgsmål som: Hvad er virkelig virkeligt?
Hvordan bedømme en bok du ikke er sikker på om du forsto? Den første halvtimen av lydboka var jeg skeptisk: Blir dette for svevende for meg? For rart? Men så plutselig opplevdes alt veldig klart, og jeg lot meg begeistre av flyttblokker, solmerker og morsomme formuleringer. Nå sildret liksom lydboka avgårde i all sin skjønnhet, varme og absurditet, og jeg syntes alle de merkelige situasjonene ga mening. Da boka hoppet inn i en annen dimensjon, fortsatte jeg å la meg begeistre. Der fikk jeg nemlig gleden av å møte Hervår OG høna Hetty. Men så kom den siste halvtimen av lydboka, og masse fabuleringer om Shakespeare, og jeg ble usikker på om jeg egentlig hadde forstått noen ting, for disse Shakespeare-greiene skjønte jeg ikke så mye av. Hvorfor handlet boka plutselig om dette?
Så ja, dette er en litt vanskelig bok å bedømme. Jeg elsket den i noen øyeblikk, andre ganger syns jeg den var pretensiøs og meningsløs. Den utfordrer romansjangeren ved å fortelle en historie som på et vis er like åpen og ufullstendig som det en novelle kan være (slik jeg oppfatter novellesjangeren), og like springende, magisk og ulogisk som en drøm.
Til tross for mine kvaler, så smiler jeg faktisk når jeg tenker på boka, og det er vel et godt tegn? :)
Nie podobało mi się. Początek jeszcze jeszcze, ale im dalej w las tym dziwniej robi się w tej bajce dla dorosłych...
Nie podobał mi się koncept, nie podobał mi się język i nie podobała mi się konstrukcja bohaterki. Piszę "konstrukcja", bo samej bohaterki lubić nie muszę, o ile jej charakterystyka, spójność i prezentacja się zgadzają. Bohaterka "Oto słońce" jednak drażni swoim ordynarnym słownictwem, sposobem myślenia i jakimś - no nie wiem - brakiem podstawy psychologicznej. Wydawała mi się one bardzo losowa.
Zresztą, sam koncept książki wydawał mi się momentami losowy. No bo tak, początkowo fabuła rozwija się w tonie realistycznym - obserwujemy samotne życie bohaterki-pisarki, jej platoniczny romans z nowym sąsiadem - również pisarzem, do tego żonatym, i stopniowe próby dystansowania się od niego. Nagle jednak wkracza element fantastyczny: pojawia się portal do równoległej rzeczywistości pełnej dziwactw, co wprowadza wrażenie nagłej zmiany tonu. Nie tylko jest to dezorientujące, ale również osłabia spójność narracji i podważa wiarygodność świata przedstawionego, co na tak małej objętości po prostu się nie broni - brakuje punktu odniesienia narracji.
Jeg elsket Vonde blomar, men denne boka fikk jeg ikke tak på. Likte ikke noen av personene og de var ikke en gang interessant antipatiske, og de repetitive sære temaene berørte meg heller ikke. Synd!
Første halvdel og veldig mye av skrivestilen (kan skjønne at Johan Harstad er fan, til tider påfallende lik stil) treffer full blink, men den taper seg dessverre veldig etter det. Kanskje jeg er for dum for meta?
Nie czytałam poprzedniej książki autorki, czyli "Czekaj, mrugaj" i teraz myślę, że może to od niej powinnam zacząć. Zostałam zachęcona opisem, spodziewałam się czegoś podobnego do "Gości" Ravatn. Niestety moje oczekiwania jedynie utrudniły mi odbiór tej lektury. "...gdzie fikcja i rzeczywistość nieustannie się przenikają, utrudniając odróżnienie jednej od drugiej."* Te słowa naprawdę dobrze oddają, co można znaleźć w "Oto jest słońce". Zupełnie nie zdziwią mnie zachwyty nad tą książką. To naprawdę ciekawa, nieuchwytna powieść. W teorii rozumiem, ale w praktyce nie poczułam nic.
Om Helga Mork, 49 år gammal forfattar, som forelskar seg i naboen, Even, nyinnflytta forfattar (med kone). Mellom husa deira ligg ei flyttblokk, ein stor stein som isen har flytta dit i tidlegare tider. Like malplassert som steinen, firkanta og like digert som eit hus, kjenner Helga seg i livet. Men ho har humor, mange tankar og er i dialog med Irina, forlagsredaktøren sin. Ulike tidsplan blandar seg. Det er frustrasjonar, lengt, tankerekker, litterære referansar, draumetyding (frå langt tilbake i historia). I boka er det mange ulike element. Ein brødristar og ventinga på at brødskifta skal sprette opp. Wittgenstein. Hamlet. Kviskring i eit tomt rom. Kviskring på YouTube (ASMR). Kafka. Solmerke på kragen. Ein portal av leverpostei. Beslutningsforum i skogen. Ho fell gjennom golvet ned i ei verkeligheit utanfor vår. Eller er ho i ein verkeleg verkeligheit? Ting blir snudd opp ned, og det er lett å bli forvirra. Men som lesar av romanane hennar, må ein alltid vere klar for overraskingar. Ein stad går ho i dialog med lesaren. På s 149, etter eit magisk hopp i handlinga, er det som om ho høyrer innvendingar frå lesaren og seier plutseleg: «Kjære lesar, eg veit det». Aller helst vil Helga skrive om «rasande kvinner i små, trekkfulle hus» og eg måtte tenke på «kvinner i for store herreskjorter» som var det første møte eg hadde med Gunnhild Øyehaug. Eg hadde eit bokbad med ho om boka «Vente, blinke». Ho har heile tida hatt denne særeigne stilen av høg-låg blanding i stilen, kvinneperspektiv, sprelsk humor, metaperspektiv og at ho har skråblikk på tida vi lever i. Namna er kanskje tilfeldige, men eg ser på Even (frå Telemark) som eventyr. Humor er eit typisk trekk ved romanane hennar. Eit døme er Kviskreland Solutions. Eg har kosa meg under lesinga. Humra og ledd. Dette er ein metaroman i typisk gunnhildøyehaugstil med midtlivskrise, overgangsalder, attrå, kjærleikstrøbbel og ubalanse mellom kropp og tankar godt rista saman.
Synes ikke det er så mye tydelig handling, bare mye poetisk skriving. Hadde bare denne i veska, og leste på trikken når jeg var ute, og det var kanskje ikke så lurt fordi denne boka var vanskelig å henge med i med mindre man leser alt på én gang.
snodig bok, fornøyd med å ha lest den, men lurer på om jeg skal forsøke en gang til om en stund for å se om jeg får med meg mer av alle de små rare tingene
niestety bez zachwytów, choć to bardzo intrygująca książka, ale dla mnie trochę za krótka, żeby jej osobliwość mocniej na mnie zadziałała. Natomiast cały koncept z portalem do innej rzeczywistości, przenikanie się prawdziwego życia z fikcją, oraz kreacja postaci (nie tylko głównej bohaterki) i to, że są to pisarki i pisarz, na tak! Pomysł więc świetny, ale liczyłam na dłuższą i bardziej rozbudowaną historię.
Mam bardzo mieszane odczucia po lekturze. Początek naprawdę mnie wciągnął. Spokojny, introspektywny klimat i postać Helgi, która zmaga się z samotnością, kryzysem twórczym i własną tożsamością, zapowiadały coś interesującego. Podobało mi się też podejście do tematu "późnej" fascynacji i potrzeby bliskości. Było w tym coś autentycznego i nieoczywistego.
Niestety, im dalej, tym trudniej było mi się odnaleźć w tej historii. Celowe mieszanie rzeczywistości z wyobraźnią zaczęło w pewnym momencie wprowadzać więcej chaosu niż sensu. Zamiast pogłębiać przekaz, momentami mnie to wybijało z lektury i powodowało dystans.
Doceniam ambicję i pomysł. To książka, która próbuje powiedzieć coś o tożsamości, emocjach i samym procesie tworzenia. Ale w moim odczuciu nie wszystko tu zagrało tak, jak powinno.
To jedna z tych powieści, które bardziej doceniam za koncepcję niż za samo czytelnicze doświadczenie.
Wierzę, że są osoby, które docenią tą pozycję, ale ja niestety do nich nie należę. Było to tak chaotycznie napisane, że trudno mi się było skupić i większość wątków nie miała dla mnie sensu. Przypominało to raczej jakiś strumień świadomości. Męczyłam się, nie polecam.
Likte noen deler av boka veldig godt, men mye måtte jeg tvinge meg igjennom. Jeg synes det er kjedelig å lese om andres drømmer, og da spesielt romankarakterers drømmer. Men det partiet jeg likte var bra. Og det passer egentlig godt med resten av romanen, at jeg egentlig bare ville lese en liten del, for hovedkarakteren ønsker jo egentlig å skrive ensidesromaner.
Nie wiem czy to jest kwestia literatury norweskiej czy to po prostu ta książka, ale czuję, że nie zrozumiałam jej. Czy serio aby książka była poczytna, trzeba pisać o waginie i penisach? Dodatkowo nie rozumiem, jak można interesować się żonatym mężczyzną. Jedyny plus, że była krótka. Opis był na serio intrygujący, ale im dalej w lekturę tym gorzej. Ta sklejka świata realnego z fantastycznym(?) nie pomaga. To połączenie bierze się z nikąd.
Pierwsza powieść Norweżki, czyli "Czekaj, mrugaj", zupełnie mnie nie przekonała, ale postanowiłam autorce dać drugą szansę. Planując przeczytanie wszystkich książek Wydawnictwa Pauza, nie miałam zresztą wyboru. Ciąg dalszy: https://przeczytalamksiazke.blogspot....
«Du må berre, så vedkomande, liksom seie det som det er. Og så vil tinga kome fram som dei er. Det er like enkelt som at sola kliv over fjellet, og så seier du til meg: Her kjem sola. Men viss det eg vil seie, ikkje er enkelt, sa eg. Det er alltid enklare enn du trur, sa vedkomande.»
Vittig, skjønn kortroman. Tar en magisk realisme u-sving som funker, men som ikke lander like godt. Liker meta, men forbindelsene ble ikke sterke nok. Absolutt verdt å lese uansett, det er tross alt Øyehaug vi snakker om her.
Denne hadde jeg så lyst til å like, og den første delen elsket jeg, den var ustyrtelig morsom, type le høyt for meg selv-morsom. Så utartet det inn i det meningsløse, i hvert fall for meg.
Historia na początku naprawdę mnie wciągnęła, zapowiadało się na coś ciekawego i miałam ochotę czytać dalej. Z opisu wynika, że to historia o zmaganiu się z własnymi emocjami i próbą odnalezienia siebie, co wydawało się całkiem interesujące.
Niestety im dalej, tym było gorzej. Kolejne rozdziały zaczęły być dla mnie coraz mniej zrozumiałe, jakby wszystko się rozjeżdżało. Momentami miałam wrażenie, że gubię sens tej historii i nie do końca wiem, o co autorowi chodziło.
Ogólnie książka wyszła dla mnie bardzo średnio. Początek był obiecujący, ale później tylko traciła. Może to po prostu nie jest książka dla mnie, ale mam też poczucie, że z rozdziału na rozdział było coraz więcej chaosu i mniej przyjemności z czytania.
Nie wiem, czy te 2 gwiazdki to nie jest za wysoka ocena. Na początku byłam zainteresowana, ale im dalej w las, tym bardziej nie wiedziałam, do czego to zmierza, co ma z tego wynikać. Chyba książki o dorosłych kobietach wikłających się w romanse z żonatymi mężczyznami nie są dla mnie. Za te wszystkie waginy, orgazmy, penisy, inne nawiązania seksualne wrzucane ot tak mam ochotę obniżyć ocenę do 1 gwiazdki
En gøy og god bok proppfull av symbolikk, metakommentarer og referanser. På skarve 180 sider får du en sår og fin kjærlighetsfortelling, humoristisk midtlivsskriverier, reise til en alternativ virkelighet og et Shakespear-essay (med påfølgende analyse av analyse!) Her er det mye en nok ikke forstår, men det gjelder å kose seg på turen - det er veldig lett å gjøre.