«12 magn Kvinne:
Jeg har et bånd jeg hører på om kvelden. En kort beskjed som blinket til meg en gang fra ham jeg elsket, den mørke stemmen hans mot meg fra rillene. Hege? Han spurte etter meg. Hege? Nært gjennom røret han lå ha holdt i hånden, mot øret, mot munnen så det kom, gjennom ledningene gjennom luften over gatene, husene, trærne inn til meg, inn i min lille hvite maskin som blinket mot meg da jeg åpnet døra, som da jeg bøyde meg ned og trykket på knappen, summer og knirket før den åpnet seg og slapp ham ut, -Hege? To ganger navnet mitt, Hege? Hans eneste spørsmål han eneste virkelige nærvær, nå forvart på kassetten i hylla sammen med fotoalbumet, Hege? To ganger og jeg kastet meg ned og stønnet mot rillene: Ja! Ja!»
S. 35