What do you think?
Rate this book
På innsiden: Historien om mitt politiliv
Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres for å forebygge kriminalitet.
I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.
Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.
Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet.
Så smalt det.
«Mange konflikter kan løses med samtaler. Det har vært min filosofi hele tiden.»
I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.
Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.
Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet.
Så smalt det.
«Mange konflikter kan løses med samtaler. Det har vært min filosofi hele tiden.»
- GenresBiographyNonfiction
Hardcover
First published March 1, 2015
4 people are currently reading
42 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 11 of 11 reviews
March 25, 2015
Jeg visst ikke hvem Eirik Jensen var før jeg leste i avisa om at han. Kjent politimann siktet for diverse forhold. Korrupsjon og uvanlig omgang med informanter; det var litt ullent og vanskelig å få tak i hva dette handlet om.
Senere når Jensen ga ut bok tenkte jeg at, ja, dette kan bli interessant å lese.
Og det ble det!
Han forteller om sin oppvekst på Nesodden, hva han holdt på med før han startet i politiet. Han forteller om hvordan det var å arbeide i politiet på 70 og 80 tallet, hvordan kulturen i politiet var annerledes enn i dag. Han forteller om personligheter han treffer både i politiet og i de kriminelle miljøene.
Han gjør karriere i politiet og arbeider med narkotikabekjempelse, gjengmiljøer og MC-klubber. Han blir regelmessig truet av ulike kriminelle miljøer, noe som viser at han er rimelig dyktig i jobben sin.
Han legger stor vekt på dialog med de ulike kriminelle miljøene som en metode for å forebygge kriminalitet og for å sørge for at allerede spente situasjoner ikke eskalerer. Dette virker svært troverdig. Man merker at Eirik Jensen vet hva han snakker om.
Mot slutten av karrieren sin blir han viklet inn i en arbeidskonflikt med ledere oppover i systemet ved Oslo politidistrikt. Sett utenifra ser det ut som om dette handler om en kulturkonflikt. Det handler om lederstil og prioriteringer. Når man leser boken kan man lett få inntrykk av at det er for stor avstand mellom ledernivået og de som har skoene på som Jensen sier. Ja, man får faktisk inntrykket av at deler av ledelsen ved Oslo Politidistrikt består at en gjeng teoretikere.
Om dette faktisk stemmer med virkeligheten er vanskelig å si; og man bør nok være forsiktig med å trekke konklusjoner basert på fremstilling fra kun en person. Men at politiet har utfordringer også når det gjelder lederkultur er vel ingen hemmelighet. Det pekes bla på i flere rapporter i kjølvannet av politiets håndtering av terroraksjonen 22.7.
Jeg hadde forventet meg at denne boken skulle omhandle mere av Eirik Jensen sin sak. Et slags forsvarsverk. Men slik er ikke boken. Jensen brenner for politiet. Det er det ingen tvil om. Politiet er livet hans og han har et genuint ønske om at politiet skal løse sitt samfunnsoppdrag på best mulig måte. Han har mange meninger. Og han skriver bla om reformering av politiet og viktigheten av å ha et nærpoliti som er tilstede kontra store sentralstyrte enheter.
Dette engasjementet er dominerende i boken, og det er egentlig det den handler om slik jeg tolker det. Ikke om Eirik Jensen sin sak, selv om den også er beskrevet litt på begynnelsen og slutten av boka.
Videre er dette også en bok om et interessant og spennende liv. Du verden hva denne mannen har opplevd og vært med på! Han har opplevde og vært med på mye. Han har gitt et sterkt bidrag for et tryggere samfunn. Samtidig som han har ofret mye personlig for å ha dette engasjementet for politiet. Respekt!
Senere når Jensen ga ut bok tenkte jeg at, ja, dette kan bli interessant å lese.
Og det ble det!
Han forteller om sin oppvekst på Nesodden, hva han holdt på med før han startet i politiet. Han forteller om hvordan det var å arbeide i politiet på 70 og 80 tallet, hvordan kulturen i politiet var annerledes enn i dag. Han forteller om personligheter han treffer både i politiet og i de kriminelle miljøene.
Han gjør karriere i politiet og arbeider med narkotikabekjempelse, gjengmiljøer og MC-klubber. Han blir regelmessig truet av ulike kriminelle miljøer, noe som viser at han er rimelig dyktig i jobben sin.
Han legger stor vekt på dialog med de ulike kriminelle miljøene som en metode for å forebygge kriminalitet og for å sørge for at allerede spente situasjoner ikke eskalerer. Dette virker svært troverdig. Man merker at Eirik Jensen vet hva han snakker om.
Mot slutten av karrieren sin blir han viklet inn i en arbeidskonflikt med ledere oppover i systemet ved Oslo politidistrikt. Sett utenifra ser det ut som om dette handler om en kulturkonflikt. Det handler om lederstil og prioriteringer. Når man leser boken kan man lett få inntrykk av at det er for stor avstand mellom ledernivået og de som har skoene på som Jensen sier. Ja, man får faktisk inntrykket av at deler av ledelsen ved Oslo Politidistrikt består at en gjeng teoretikere.
Om dette faktisk stemmer med virkeligheten er vanskelig å si; og man bør nok være forsiktig med å trekke konklusjoner basert på fremstilling fra kun en person. Men at politiet har utfordringer også når det gjelder lederkultur er vel ingen hemmelighet. Det pekes bla på i flere rapporter i kjølvannet av politiets håndtering av terroraksjonen 22.7.
Jeg hadde forventet meg at denne boken skulle omhandle mere av Eirik Jensen sin sak. Et slags forsvarsverk. Men slik er ikke boken. Jensen brenner for politiet. Det er det ingen tvil om. Politiet er livet hans og han har et genuint ønske om at politiet skal løse sitt samfunnsoppdrag på best mulig måte. Han har mange meninger. Og han skriver bla om reformering av politiet og viktigheten av å ha et nærpoliti som er tilstede kontra store sentralstyrte enheter.
Dette engasjementet er dominerende i boken, og det er egentlig det den handler om slik jeg tolker det. Ikke om Eirik Jensen sin sak, selv om den også er beskrevet litt på begynnelsen og slutten av boka.
Videre er dette også en bok om et interessant og spennende liv. Du verden hva denne mannen har opplevd og vært med på! Han har opplevde og vært med på mye. Han har gitt et sterkt bidrag for et tryggere samfunn. Samtidig som han har ofret mye personlig for å ha dette engasjementet for politiet. Respekt!
April 25, 2016
Forholdsvis mye repetisjon, og bærer preg av forsvarstale. Mye jeg, og slik jeg ser det. Hadde forventet litt mer misantropi og galle. Men det er en god bok å lese og den gir god innsikt i en verden man tror er mye lengre unna hverdagen en hva den faktisk er.
January 12, 2017
En viktig bok om politiets feilprioriteringer
Jensen skriver nøkternt med utgangspunkt i at han tidlig i 2014 helt ut av det blå selv ble arrestert og anklaget for korrupsjon, en anklage han stiller seg ganske uforstående til.
Boka beskriver en dyktig, ambisiøs og visjonær politimann som langt på vei lyktes med å skape politihistorie i Norge som leder av oslopolitiets ekstremt vellykkede gjengprosjekt X-ray (eller 'Nemesis'). Men så var det altså noen i ledelsen som ikke likte den dialogmodellen Eirik Jensen var talsmann for og som valgte å rasere hele det møysommelige kompetansearbeidet som var bygd opp. Slik at på få år så er gjengproblematikken i Oslo igjen på vei ut av kontroll. Hvorfor skjedde dette? Hvem tjener på det? Er det korrupsjon eller bare nærsynt egoisme og karriererytteri som er årsaken? Jensen spekulerer ikke i dette, men nå blir det muligens film av Eirik Jensens historie, og da kan vi forvente at debatten blusser opp, og kanskje vi da endelig får det sårt tiltrengte søkelyset på hva som egentlig skjedde i ledelsen ved Oslo Politidistrikt da den erfarne politilederen først ble skviset ut etter å ha framvist helt eksepsjonelt vellykede resultater, og deretter, etter alle solemerker, rammet av et komplott som førte til at han selv ble traumatisert i varetekt og behandlet som kriminell.
Skal jeg trekke fram en svakhet i framstillinga så blir det at jeg sitter igjen med en følelse av at det kan være vesentlige sider ved Eirik Jensen selv som ikke er blitt belyst i den grad man som et minimum skulle forvente. Jensen har vært gift, han har barn. Men ingenting fra denne delen av livet hans kommer fram i boka utover at han medgir å ha "ofret" familien for karrieren. Han beskriver bare med nevnelse et dramatisk hatforhold til seg selv fra hans eks-kone. Riktignok henger han på at "alle saker har to sider," og det er ikke det at han benytter anledningen til å legge fram sin versjon. For det gjør han ikke. Han sier nemlig ingenting om hva dramatikken bunner i, bare at det foreligger et dypt og intenst hat fra denne eksen. Og det antydes også at hun kan ha vært medvirkende i det komplottet han synes å ha blitt utsatt for i 2014. Dette er sider vi skulle ønske belyst, men det er godt mulig, endatil sannsynlig at Eirik Jensen ikke hadde krefter til å gå inn på denne delen av sitt liv da han satte seg ned for å skrive denne selvbiografien i en periode hvor han opplevet at fotfestet i tilværelsen var blitt røsket ut fra under ham og han slet både med depresjon og selvmordstanker. Vi får bare håpe at dette blir belyst etter hvert dersom "saken Eirik Jensen" ruller videre i samfunns- og mediedebatten med ytterligere kapitler - slik det ser ut til at den vil.
En annen ting som også slo meg mens jeg leste denne boka var den umodenhetskultur som tydeligvis dyrkes og rigid vedlikeholdes innenfor de operative avdelingene innen politietaten, og da i særdeleshet de mest aksjonspregede, slik som beredskapstroppen, narkotikapoltiets uropatruljer og spesielle operasjoner. Dette er tydeligvis machomiljøer der menn med psykologisk modenhet på ungdomsskolenivå "går i krigen" og måler seg med med sine motstandere blant de kriminelle. Altså, det kan se ut som om disse to "hærene" på hver sin side modenhetsmessig matcher hverandre, og at det foregår et sosialt spill dem imellom som ikke er så veldig mye mer avansert enn barneleken Politi og Røver. Bråkjekkaseri og verbalt såvel som fysisk "oneupmanship," altså psykologisk "kongen på haugen" synes å være helt vanlig og akseptert som styrende kulturmodell i disse avdelingene. Man får "street cred" for å barske seg, for å vinne personlige konflikter som handler om å yppe seg og å "sette på plass". Dette ER veldig umodent, og det burde være selvsagt (men det er tydeligvis knapt engang tenkt) at selv om "skurkene" intellektuelt, mentalt og sosialt befinner seg på et slikt nivå, så er det ikke gitt at den mest ambisiøse og resultatproduserende holdningen og metoder deres bekjempere på samfunnets side benytter, framkommer ved å bli mest mulig som disse. Her opplever jeg at Eirik Jensen framviser en ambivalens med det at han synes både å akseptere fullt ut og også gå inn i denne væremåten - som blir en livsstil, mens han samtidig befinner seg på et annet, høyere, mer reflektert og konstruktivt plan der dialog og psykologisk innsikt både verdsettes og operasjonaliseres. Eirik Jensen beskriver at han mestret denne åpenbart uhyre krevende balansegangen. Og i så fall må han krediteres for noe som fra mitt perspektiv fortoner seg som en helt formidabel prestasjon. Nesten for god til å være sann, men i alle fall for god til at det må kunne anses realistisk at andre skal klare å følge den opp. Samtidig tegner Jensen et svært todimensjonalt bilde av seg selv. Dette opplever jeg blir paradoksalt. En "enkel" mann beskrives, man bare er sånn som man er, ferdig med det. Men denne rettfram karakteren ytdypes med og tildeles personlige egenskaper som tilsier evne til refleksjon, empati, evne til å se ting fra flere ulike perspektiver for så bruke denne innsikten kreativt, konstruktivt og ikke minst etisk. Her håper jeg etter hvert å lære mer om hvordan dette henger sammen, Jeg kommer spent til å følge historien om Eirik Jensen videre, og jeg fant at denne boka (og kanskje også boka Blodig brorskap: På innsiden av Oslos gjenger som kom i 2013 der Jensen var en av forfatterens hovedkilder) har vært en viktig første innføring. Men her må det altså fylles ut både på den ene og den andre siden dersom det hele og fulle bildet til sist skal stå klart fram.
Jensen skriver nøkternt med utgangspunkt i at han tidlig i 2014 helt ut av det blå selv ble arrestert og anklaget for korrupsjon, en anklage han stiller seg ganske uforstående til.
Boka beskriver en dyktig, ambisiøs og visjonær politimann som langt på vei lyktes med å skape politihistorie i Norge som leder av oslopolitiets ekstremt vellykkede gjengprosjekt X-ray (eller 'Nemesis'). Men så var det altså noen i ledelsen som ikke likte den dialogmodellen Eirik Jensen var talsmann for og som valgte å rasere hele det møysommelige kompetansearbeidet som var bygd opp. Slik at på få år så er gjengproblematikken i Oslo igjen på vei ut av kontroll. Hvorfor skjedde dette? Hvem tjener på det? Er det korrupsjon eller bare nærsynt egoisme og karriererytteri som er årsaken? Jensen spekulerer ikke i dette, men nå blir det muligens film av Eirik Jensens historie, og da kan vi forvente at debatten blusser opp, og kanskje vi da endelig får det sårt tiltrengte søkelyset på hva som egentlig skjedde i ledelsen ved Oslo Politidistrikt da den erfarne politilederen først ble skviset ut etter å ha framvist helt eksepsjonelt vellykede resultater, og deretter, etter alle solemerker, rammet av et komplott som førte til at han selv ble traumatisert i varetekt og behandlet som kriminell.
Skal jeg trekke fram en svakhet i framstillinga så blir det at jeg sitter igjen med en følelse av at det kan være vesentlige sider ved Eirik Jensen selv som ikke er blitt belyst i den grad man som et minimum skulle forvente. Jensen har vært gift, han har barn. Men ingenting fra denne delen av livet hans kommer fram i boka utover at han medgir å ha "ofret" familien for karrieren. Han beskriver bare med nevnelse et dramatisk hatforhold til seg selv fra hans eks-kone. Riktignok henger han på at "alle saker har to sider," og det er ikke det at han benytter anledningen til å legge fram sin versjon. For det gjør han ikke. Han sier nemlig ingenting om hva dramatikken bunner i, bare at det foreligger et dypt og intenst hat fra denne eksen. Og det antydes også at hun kan ha vært medvirkende i det komplottet han synes å ha blitt utsatt for i 2014. Dette er sider vi skulle ønske belyst, men det er godt mulig, endatil sannsynlig at Eirik Jensen ikke hadde krefter til å gå inn på denne delen av sitt liv da han satte seg ned for å skrive denne selvbiografien i en periode hvor han opplevet at fotfestet i tilværelsen var blitt røsket ut fra under ham og han slet både med depresjon og selvmordstanker. Vi får bare håpe at dette blir belyst etter hvert dersom "saken Eirik Jensen" ruller videre i samfunns- og mediedebatten med ytterligere kapitler - slik det ser ut til at den vil.
En annen ting som også slo meg mens jeg leste denne boka var den umodenhetskultur som tydeligvis dyrkes og rigid vedlikeholdes innenfor de operative avdelingene innen politietaten, og da i særdeleshet de mest aksjonspregede, slik som beredskapstroppen, narkotikapoltiets uropatruljer og spesielle operasjoner. Dette er tydeligvis machomiljøer der menn med psykologisk modenhet på ungdomsskolenivå "går i krigen" og måler seg med med sine motstandere blant de kriminelle. Altså, det kan se ut som om disse to "hærene" på hver sin side modenhetsmessig matcher hverandre, og at det foregår et sosialt spill dem imellom som ikke er så veldig mye mer avansert enn barneleken Politi og Røver. Bråkjekkaseri og verbalt såvel som fysisk "oneupmanship," altså psykologisk "kongen på haugen" synes å være helt vanlig og akseptert som styrende kulturmodell i disse avdelingene. Man får "street cred" for å barske seg, for å vinne personlige konflikter som handler om å yppe seg og å "sette på plass". Dette ER veldig umodent, og det burde være selvsagt (men det er tydeligvis knapt engang tenkt) at selv om "skurkene" intellektuelt, mentalt og sosialt befinner seg på et slikt nivå, så er det ikke gitt at den mest ambisiøse og resultatproduserende holdningen og metoder deres bekjempere på samfunnets side benytter, framkommer ved å bli mest mulig som disse. Her opplever jeg at Eirik Jensen framviser en ambivalens med det at han synes både å akseptere fullt ut og også gå inn i denne væremåten - som blir en livsstil, mens han samtidig befinner seg på et annet, høyere, mer reflektert og konstruktivt plan der dialog og psykologisk innsikt både verdsettes og operasjonaliseres. Eirik Jensen beskriver at han mestret denne åpenbart uhyre krevende balansegangen. Og i så fall må han krediteres for noe som fra mitt perspektiv fortoner seg som en helt formidabel prestasjon. Nesten for god til å være sann, men i alle fall for god til at det må kunne anses realistisk at andre skal klare å følge den opp. Samtidig tegner Jensen et svært todimensjonalt bilde av seg selv. Dette opplever jeg blir paradoksalt. En "enkel" mann beskrives, man bare er sånn som man er, ferdig med det. Men denne rettfram karakteren ytdypes med og tildeles personlige egenskaper som tilsier evne til refleksjon, empati, evne til å se ting fra flere ulike perspektiver for så bruke denne innsikten kreativt, konstruktivt og ikke minst etisk. Her håper jeg etter hvert å lære mer om hvordan dette henger sammen, Jeg kommer spent til å følge historien om Eirik Jensen videre, og jeg fant at denne boka (og kanskje også boka Blodig brorskap: På innsiden av Oslos gjenger som kom i 2013 der Jensen var en av forfatterens hovedkilder) har vært en viktig første innføring. Men her må det altså fylles ut både på den ene og den andre siden dersom det hele og fulle bildet til sist skal stå klart fram.
May 28, 2020
Ei sjølvforherligelse frå første til siste side. Ein får eit visst innblikk i interessante sider både ved politi og røvar, men så gjennomsyra av sjølvskryt og mangel på sjølvinnsikt at eg mista interessen. Om ein hadde droppa deinoverdrivne gjentakingane kunne nok boka tatt halve plassen i bokhylla.
May 8, 2017
Ville lese hans versjon av sin innsats i Oslo-politiet. Lettlest og passe detaljert om Oslos underverden
July 15, 2015
Spennende bok om spanernes og "gjøkungenes" liv i Oslo på 80-90-00 tallet og i moderne samfunn.
Gode beskrivelser av taktisk og strategisk politiarbeid, og gjengene (MC-miljøet, innvandrergjenger osv. på 90 og 00 tallet).
Man kjenner seg igjen i Oslos gateliv og endelig ser de koblingene som media klarte aldri å få fram. Spesielt interessant er det egentlig politiets "URO" metoder - der kriminelle blir drevet til underkastelse av de småtrakasserende metoder som også politiet i mindre demokratiske land bruker.
Gode beskrivelser av taktisk og strategisk politiarbeid, og gjengene (MC-miljøet, innvandrergjenger osv. på 90 og 00 tallet).
Man kjenner seg igjen i Oslos gateliv og endelig ser de koblingene som media klarte aldri å få fram. Spesielt interessant er det egentlig politiets "URO" metoder - der kriminelle blir drevet til underkastelse av de småtrakasserende metoder som også politiet i mindre demokratiske land bruker.
December 29, 2015
Personlig synes jeg at denne boken vår relativt dårlig. Boken består av alt for mange gjentagelser -faktisk kun gjentagelser men med nye personer og nye tema. Boken er veldig kjedelig og den eneste grunnen til at jeg valgte å lese hele, var for at jeg kunne gi den en anmeldelse. Terningkast 1.
January 9, 2017
Her er min omtale av Eirik Jensens På Innsiden - Historien om mitt politiliv. Linken fører til min bokblogg. https://mineboker.wordpress.com/2017/...
February 6, 2017
Hm, denne er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om. Den var ok, men ikke stort mer enn det. Mulig jeg har misforstått, men jeg trodde vi skulle få vite mer om hva han har gjort/ikke har gjort..
October 1, 2015
Se hva jeg synes her: http://psyktopptatt.blogspot.no/2015/...
didn-t-finish
December 18, 2016Orka ikke lese hele.
Displaying 1 - 11 of 11 reviews