Denne samlingen inneholder de fortellingene Franz Kafka selv samtykket i å utgi. Blant disse står "I straffekolonien" som et hovedverk, blant flere kortere tekster. Kafka betraktet de store manuskriptene (Prosessen, Slottet osv.) som en krenkelse av Guds Lov, som var blitt en kjensgjerning for ham mot slutten av hans liv. Der var Guds vilje fremstilt som et spøkelse som foruroliget menneskene ved anklager, forfølgelser og dommer. Dette er den delen av forfatterskapet som ikke forbryter seg mot Loven.
Boken inneholder "I straffekolonien", "Den første fortredelighet", "Broen", "Fellesskap", "Dropp det!", "Oppbruddet", "Styrmannen", "Gribben", "Prøven", "Naboen", "Ved natt", "På hjemvei", "Slaget på herregårdsporten", samt etterord og artikler av Asbjørn Arnes, som også har oversatt historiene fra tysk.
Franz Kafka was a German-speaking writer from Prague whose work became one of the foundations of modern literature, even though he published only a small part of his writing during his lifetime. Born into a middle-class Jewish family in Prague, then part of the Austro-Hungarian Empire, Kafka grew up amid German, Czech, and Jewish cultural influences that shaped his sense of displacement and linguistic precision. His difficult relationship with his authoritarian father left a lasting mark, fostering feelings of guilt, anxiety, and inadequacy that became central themes in his fiction and personal writings. Kafka studied law at the German University in Prague, earning a doctorate in 1906. He chose law for practical reasons rather than personal inclination, a compromise that troubled him throughout his life. After university, he worked for several insurance institutions, most notably the Workers Accident Insurance Institute for the Kingdom of Bohemia. His duties included assessing industrial accidents and drafting legal reports, work he carried out competently and responsibly. Nevertheless, Kafka regarded his professional life as an obstacle to his true vocation, and most of his writing was done at night or during periods of illness and leave. Kafka began publishing short prose pieces in his early adulthood, later collected in volumes such as Contemplation and A Country Doctor. These works attracted little attention at the time but already displayed the hallmarks of his mature style, including precise language, emotional restraint, and the application of calm logic to deeply unsettling situations. His major novels The Trial, The Castle, and Amerika were left unfinished and unpublished during his lifetime. They depict protagonists trapped within opaque systems of authority, facing accusations, rules, or hierarchies that remain unexplained and unreachable. Themes of alienation, guilt, bureaucracy, law, and punishment run throughout Kafka’s work. His characters often respond to absurd or terrifying circumstances with obedience or resignation, reflecting his own conflicted relationship with authority and obligation. Kafka’s prose avoids overt symbolism, yet his narratives function as powerful metaphors through structure, repetition, and tone. Ordinary environments gradually become nightmarish without losing their internal coherence. Kafka’s personal life was marked by emotional conflict, chronic self-doubt, and recurring illness. He formed intense but troubled romantic relationships, including engagements that he repeatedly broke off, fearing that marriage would interfere with his writing. His extensive correspondence and diaries reveal a relentless self-critic, deeply concerned with morality, spirituality, and the demands of artistic integrity. In his later years, Kafka’s health deteriorated due to tuberculosis, forcing him to withdraw from work and spend long periods in sanatoriums. Despite his illness, he continued writing when possible. He died young, leaving behind a large body of unpublished manuscripts. Before his death, he instructed his close friend Max Brod to destroy all of his remaining work. Brod ignored this request and instead edited and published Kafka’s novels, stories, and diaries, ensuring his posthumous reputation. The publication of Kafka’s work after his death established him as one of the most influential writers of the twentieth century. The term Kafkaesque entered common usage to describe situations marked by oppressive bureaucracy, absurd logic, and existential anxiety. His writing has been interpreted through existential, religious, psychological, and political perspectives, though Kafka himself resisted definitive meanings. His enduring power lies in his ability to articulate modern anxiety with clarity and restraint.
En fin liten samling av fortellinger, med noen fortellinger jeg satte mer pris på å ha lest enn å lese.
Det er tydelig at «I straffekolonien» er hovedverket i denne boka. Flere av historiene blir enten for korte eller akkurat for lange til å være like givende. «I straffekolonien», på sine 30 sider, klarer å utdype og utforske mer, og skaper en opplevelse av en slags oppbygging. Andre historier som «Ved Natt» klarer bedre å få frem et poetisk uttrykk på sitt ene avsnitt, enn enkelte av de korte historiene på én og en halv side, som for meg opplevdes som litt tomme. Jeg hadde allikevel ikke en dårlig opplevelse av boken, det gikk tross alt utrolig fort. Kanskje burde jeg tatt meg mer tid på å fordøye hver fortelling, men det opplevdes samtidig ikke helt nødvendig etter en umiddelbar tolkning av hver av dem.
Allikevel var det ingen dårlig bok-opplevelse, det var flere av fortellingene jeg syntes hadde interessant språk og noen interessante vinklinger, men også noen som ble litt sånn «javel, hvorfor?». Men det er vel en del av det å lese modernistiske/absurdistiske tekster. Det tok heller ikke lang tid å lese boka, så det var en hyggelig liten lesning. Mine favoritter var «I straffekolonien», som jeg syntes bar mest dybde, «Broen» (norsk 3 referanse?), som jeg var kjent med fra før men som jeg forsto mer av nå med denne oversettelsen, «Ved Natt» som kanskje er det nærmeste vi kommer et Kafka-dikt, hvert fall i denne samlingen, og «Gribben», som også bar et slags fabel-liknende inntrykk, med ganske tydelig rom for tolkninger av budskap og moral. «La det gå!» bar også et tydelig modernistisk preg med et tema som kan tolkes som samfunnskritisk, og «På hjemvei» opplevdes nær og mer følelsesmessig uttrykksfull enn flere av de andre tekstene. Den traff.
Etterordene og artiklene av Asbjørn Aarnes var en fin addisjon, som til tider opplevdes mer givende enn enkelte av de korte tekstene.
Tekster som Kafkas korte fortellinger må utforskes og forståes på egne premisser og er derfor veldig subjektive. Alt i alt var det en kort og fin bok-opplevelse jeg vil ta med meg videre, som ikke er noe problem å lese igjen, som fikk meg til å tenke og føle, men som ikke satte noen dype spor i meg, og det er helt greit.
Det er tydelig at det er straffekolonien som er hovedverket i denne samlingen. De andre teksten blir litt for korte for min del.
Straffekolonien gjorde at jeg satt igjen med mange spørsmål. Hva vil kafka fortelle oss? Hva skal denne straffekolonien fortelle oss? En koloni med et straffesystem der skylden alltid er hevet over tvilen. Hvor det bud den dømte har forbrutt seg mot, blir risset inn i kroppen hans.
Ja og for å forstå hva kafka ville fortelle oss, trengte jeg litt hjelp av Asbjørn Arnes. Arnes har skrevet et fantastisk etterord, som til tider var mer givende en mange av de korter fortellingene. I etterordet blir vi kjent med kafka sitt forfatterskap og hans skrivestil samt får vi se flere vinklinger på hvordan straffekolonien og hans andre verker som prosessen og slottet kan bli forstått.
Straffekolonien er en historie om et rettsapparat som skriver kjenslen av skyld inn i den dømtes kropp eller skal jeg si den uskyldiges kropp. Det et bildet på et totalitært samfunn hvor enkelt individet alltid har urett ovenfor staten.
Etterordet til Arnes hjalp meg virkelig å forstå hvilken fantastisk forfatter kafka er. Etter denne samlingen ser jeg fram til å starte på et av kafkas store manuskript, prosessen.
Fint oppsummert i etterordet av Asbjørn Aarnes: «Den inneholder konsentrert alle ingredienser i hans dikterdrams: de to ordener i konflikt, det samvittighetsfulle referat hvor det forbausende, det grotekst opprørende og det trivielt informerende stilles på samme linje.»
Kafkas innflytelse er tydelig hos andre av mindre favorittforfattere, som Camus og Foster Wallace. Forfattere av denne kaliber er like beskrivende som de er aforiske, noe som gjør leseropplevelsen veldig livlig.
«Det grotekst opprørende» er nok det som tiltaler meg mest med disse fortellingene, og i skjønnlitteratur og filmer generelt.
Denne boka var ganske kort, og ikke alle fortellingene ga mening for meg. Men jeg satte pris på å bli bedre kjent med Kafkas forfatterskap.
Sko gitt denne bogå 3,5 stjerner. Va møye dype tanker og lag så va interessante, men ikkje heilt min stil med så korte fortellinger (någen på bare 1 eller 2 sider). Men èin egen sjarm med det, kvalitet øve kvantitet. Va interessante itteord så ga innsikt på kafkas liv og tolkninger av bogå. Møye så seie seg sjøl her, men fortsatt greit å lesa. Lese gjerna ein lengre fortelling av Kafka neste gang. I straffelononien e någe alle burde lesa då!
Intetsigende, underlig, rar. Denne traff meg ingen steder. Det var hint til noe veldig bra her, med et gøy og nøkternt språk, men alle fortellingene kom til kort for min del. Jeg har ikke leste noe annet av Kafka, mulig at de litt lengre historiene er bedre. Dette ga meg null.
We didn't have a particularly large or varied selection of books when I was growing up, but I do recall my mom having a few editions of Kafka's stories. I read most of them, and have of course felt the anxiety of influence emanate from Kafka in both my own writing and thinking, as well as in authors who had the unfortunate continuity of having been born in his shadow. While this particular collection didn't move me very much—read in one sitting, as a means of procrastination—I am more curious to hear what my mother thinks about him, as that's a conversation we never had in my childhood or youth.
Even while knowing Kafkas sad life, some of these stories are beyond my understanding, but I can tell there is a strong feeling of pity to all his characters.
I don't particularly love Kafka, even if his prose is admirable. The first story here, "In the Penal Colony", was good and interesting, while the others are too short to say anything, aside from maybe two or three.