What do you think?
Rate this book
Jomsviking #7
Under Danekongens Flagg
Det er år 1021. Torstein Jarl og jomsvikingene drar til Wales for å delta i gravølet etter Sigurd Buesson. I England sitter nå Knut, Svein Tjugeskjeggs sønn, på tronen med den saksiske adelens velsignelse. En ny tid er i emning – konger samler makten gjennom sterke allianser, og jomsvikingenes brorskap står i fare for å bli en saga blott.
Likevel har Torstein ikke gitt opp håpet om å vinne tilbake Vingulmork og drive Olav Digre ut av Norge. I Sverige forberedes Anund kongssønn på å ta makten, og han søker forbund med Torstein og hans ætt. Strid venter, hærer skal møtes, og ære skal vinnes – men Torstein er ikke lenger en ung mann. Vil de norske stormennene reise seg mot Olav før det er for sent?
Den syvende boken i Jomsviking-serien gir et unikt innblikk i et Europa i endring, der gamle styreformer utfordres og makten sentraliseres. En historisk fortelling med slående paralleller til vår egen tid.
Likevel har Torstein ikke gitt opp håpet om å vinne tilbake Vingulmork og drive Olav Digre ut av Norge. I Sverige forberedes Anund kongssønn på å ta makten, og han søker forbund med Torstein og hans ætt. Strid venter, hærer skal møtes, og ære skal vinnes – men Torstein er ikke lenger en ung mann. Vil de norske stormennene reise seg mot Olav før det er for sent?
Den syvende boken i Jomsviking-serien gir et unikt innblikk i et Europa i endring, der gamle styreformer utfordres og makten sentraliseres. En historisk fortelling med slående paralleller til vår egen tid.
368 pages, Hardcover
Published November 1, 2025
About the author
Bjørn Andreas Bull-Hansen
9 books138 followersThis author also writes under the pen name B. Andreas Bull-Hansen.
Bjørn Andreas Bull-Hansen er en norsk forfatter, blogger, youtuber og tidligere toppidrettsutøver innen styrkeløft.
Han debuterte som forfatter i 1996 med «Syv historier fra Vestskogen», og har under forfatternavnene Andreas Bull-Hansen og B. Andreas Bull-Hansen også utgitt romanserien «Horngudens tale», «Lushon»-trilogien og «Tyr»-trilogien.
I 2017 fikk han sitt gjennombrudd med romanen «Jomsviking», den første boken i serien om jomsvikingen Torstein Knarresmed. Andre bok i serien, «Vinland», kom i 2018.
Han skriver også svært detaljert om seiling og også hvordan man bygger en båt i «Anubis», «Evercity», og i «Jomsviking»-serien.
Bjørn Andreas Bull-Hansen er en norsk forfatter, blogger, youtuber og tidligere toppidrettsutøver innen styrkeløft.
Han debuterte som forfatter i 1996 med «Syv historier fra Vestskogen», og har under forfatternavnene Andreas Bull-Hansen og B. Andreas Bull-Hansen også utgitt romanserien «Horngudens tale», «Lushon»-trilogien og «Tyr»-trilogien.
I 2017 fikk han sitt gjennombrudd med romanen «Jomsviking», den første boken i serien om jomsvikingen Torstein Knarresmed. Andre bok i serien, «Vinland», kom i 2018.
Han skriver også svært detaljert om seiling og også hvordan man bygger en båt i «Anubis», «Evercity», og i «Jomsviking»-serien.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 of 1 review
July 3, 2026
Spoilers ahead:
Synet mitt på denne boken er veldig delt. På den ene siden er det noen enormt minneverdige og gode scener her, som for eksempel de mellom Torstein og gamle Winnabave helt mot slutten av boken, samt noen temmelig gode slagscener. Jeg synes også boken har mye god dialog mellom flere av karakterene, som mellom Torstein og Sigrid, og mellom han og Valp, og han og den eldre broren. Det er noe jeg har savnet i mange av de forrige bøkene - at forfatteren lar folk snakke sammen. Som vanlig sitter språket, og skildringene av det åndelige, med vetter og skrømt - som folk trodde bodde i underjordiske ganger, sitter som bare det. Fremdeles er det mange tankevekkende og gode refleksjoner i protagonistens hode om samfunnet, kristendommens fremvekst og den gamle troen, og naturskildringene er så nydelige at man kan høre suset i trekronene og se for seg gresset som bølger seg i vinden når man leser.
Alt dette er bra.
Men … det er dessverre også mye som trekker ned. Jeg er en stor fan av disse bøkene. Men jeg tenker ofte mens jeg leser at det var mer spennende før Torstein ble en høvding og endte opp med å drikke med mennene sine i hvert kapittel inne i haller. I seriens begynnelse var det om overlevelse, action og eventyr i vikingenes farlige verden. Nå synes jeg det går for sakte, med en høvding som bare sitter i høvdingsetet sitt. Jeg tror vi fikk høre om 5-6 juleblot i denne boken, med all øldrikkingen og brageskålene dette medførte, og samme antall år som kom og gikk uten at noe særlig annet skjedde enn at vi fikk vite hva Torstein puslet med inne i Jomsborg mens tiden gikk. Dette følger en bestemt struktur: Høst og vinter kommer. Torstein blir i dårlig humør og sitter mye i høysetet sitt i Jomsborg, mens det drikkes og spises svin. Dette varer og varer. Så kommer våren, isen sprekker opp ute i bukta, de smører tjære og steller med skipene, i tilfelle noe skulle hende (noe det sjeldent gjør) og så rir de ut til gudehovet og skyter piler på høyballer. Torstein blir i bedre humør. Han skryter av Sigrid. Er trist for at sønnene har blitt voksne, noe som gjør ham ensom. Så er sommeren over, det blir kaldere, bladene på trærne blir gule, og høsten kommer. Torstein blir i dårligere humør igjen, og det drikkes og blotes i hallen i Jomsborg. Juleblotet kommer, og det skåles og drikkes. Brageløfter fremsies. Torstein skal drepe Olav, lover han. Alle skåler. Alle mennene er digre, skjeggete og har massive never.
Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at dette går på repeat i 60% av boken, og det har gjort det i de foregående bøkene også. 5-6 år kommer og går i denne boken, og dette skjer hver gang. Hver vinter blir Winnabave syk. Han er gammel. Det samme er Torstein. Hver vinter verker kroppen. Alle jomsvikingene blir eldre. De kjenner det i stive ledd. Dette går også på repeat, mens det drikkes og skåles i haller. Så kvikner de til, og sommeren er der.
Folk tar seg i skjegget, stiller seg med nevene bak beltespennen. Torstein lover at han skal drepe Olav Digre. Han skal ta tilbake Vingulmork. Han hater de kristne. Det er færre og færre som tror på de gamle gudene. De smører mjød på gudestokkene. Ogga spår fremtiden.
Alt går på repeat. Gang etter gang.
Jomsviking-serien var på sitt beste i de første par bøkene. Bok én er blant de beste jeg har lest, og viste en ung gutt som måtte overleve i en farlig verden ved å snekre seg båt og seile rundt, på flukt fra all slags farer. Helt glimrende. Bok to var enda bedre, da de dro til Vinland. Også de neste par bøkene var gode, og jeg husker minneverdige scener fra fangenskap i England og store slag. Men så har serien kjørt seg fast i et spor med endeløse repetisjoner. Det er hall-sitting, øldrikking, hovedpersonens endeløse rekke av gjentakende tanker, brageskåler, bloting og skildringer av årstider som kommer og går uten at noe skjer. Dette begynner å bli kjedelig…
Kjøper jeg neste bok? Ja. Jeg er fremdeles investert i det som skjer, til en viss grad. Jeg vil vite hvordan det går. Jeg vil vite hvordan Torstein ender opp der han er i rammehistorien. Men nå håper jeg forfatteren skrur på spoleknappen, sender Torstein ut av Jomsborg og til Stiklestad allerede i neste bok. Serien trenger en avslutning. Blir det enda en bok med drikking og skåling i haller, så tror jeg ikke jeg orker mer.
Krysser fingrene. Neste bok blir viktig.
Synet mitt på denne boken er veldig delt. På den ene siden er det noen enormt minneverdige og gode scener her, som for eksempel de mellom Torstein og gamle Winnabave helt mot slutten av boken, samt noen temmelig gode slagscener. Jeg synes også boken har mye god dialog mellom flere av karakterene, som mellom Torstein og Sigrid, og mellom han og Valp, og han og den eldre broren. Det er noe jeg har savnet i mange av de forrige bøkene - at forfatteren lar folk snakke sammen. Som vanlig sitter språket, og skildringene av det åndelige, med vetter og skrømt - som folk trodde bodde i underjordiske ganger, sitter som bare det. Fremdeles er det mange tankevekkende og gode refleksjoner i protagonistens hode om samfunnet, kristendommens fremvekst og den gamle troen, og naturskildringene er så nydelige at man kan høre suset i trekronene og se for seg gresset som bølger seg i vinden når man leser.
Alt dette er bra.
Men … det er dessverre også mye som trekker ned. Jeg er en stor fan av disse bøkene. Men jeg tenker ofte mens jeg leser at det var mer spennende før Torstein ble en høvding og endte opp med å drikke med mennene sine i hvert kapittel inne i haller. I seriens begynnelse var det om overlevelse, action og eventyr i vikingenes farlige verden. Nå synes jeg det går for sakte, med en høvding som bare sitter i høvdingsetet sitt. Jeg tror vi fikk høre om 5-6 juleblot i denne boken, med all øldrikkingen og brageskålene dette medførte, og samme antall år som kom og gikk uten at noe særlig annet skjedde enn at vi fikk vite hva Torstein puslet med inne i Jomsborg mens tiden gikk. Dette følger en bestemt struktur: Høst og vinter kommer. Torstein blir i dårlig humør og sitter mye i høysetet sitt i Jomsborg, mens det drikkes og spises svin. Dette varer og varer. Så kommer våren, isen sprekker opp ute i bukta, de smører tjære og steller med skipene, i tilfelle noe skulle hende (noe det sjeldent gjør) og så rir de ut til gudehovet og skyter piler på høyballer. Torstein blir i bedre humør. Han skryter av Sigrid. Er trist for at sønnene har blitt voksne, noe som gjør ham ensom. Så er sommeren over, det blir kaldere, bladene på trærne blir gule, og høsten kommer. Torstein blir i dårligere humør igjen, og det drikkes og blotes i hallen i Jomsborg. Juleblotet kommer, og det skåles og drikkes. Brageløfter fremsies. Torstein skal drepe Olav, lover han. Alle skåler. Alle mennene er digre, skjeggete og har massive never.
Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at dette går på repeat i 60% av boken, og det har gjort det i de foregående bøkene også. 5-6 år kommer og går i denne boken, og dette skjer hver gang. Hver vinter blir Winnabave syk. Han er gammel. Det samme er Torstein. Hver vinter verker kroppen. Alle jomsvikingene blir eldre. De kjenner det i stive ledd. Dette går også på repeat, mens det drikkes og skåles i haller. Så kvikner de til, og sommeren er der.
Folk tar seg i skjegget, stiller seg med nevene bak beltespennen. Torstein lover at han skal drepe Olav Digre. Han skal ta tilbake Vingulmork. Han hater de kristne. Det er færre og færre som tror på de gamle gudene. De smører mjød på gudestokkene. Ogga spår fremtiden.
Alt går på repeat. Gang etter gang.
Jomsviking-serien var på sitt beste i de første par bøkene. Bok én er blant de beste jeg har lest, og viste en ung gutt som måtte overleve i en farlig verden ved å snekre seg båt og seile rundt, på flukt fra all slags farer. Helt glimrende. Bok to var enda bedre, da de dro til Vinland. Også de neste par bøkene var gode, og jeg husker minneverdige scener fra fangenskap i England og store slag. Men så har serien kjørt seg fast i et spor med endeløse repetisjoner. Det er hall-sitting, øldrikking, hovedpersonens endeløse rekke av gjentakende tanker, brageskåler, bloting og skildringer av årstider som kommer og går uten at noe skjer. Dette begynner å bli kjedelig…
Kjøper jeg neste bok? Ja. Jeg er fremdeles investert i det som skjer, til en viss grad. Jeg vil vite hvordan det går. Jeg vil vite hvordan Torstein ender opp der han er i rammehistorien. Men nå håper jeg forfatteren skrur på spoleknappen, sender Torstein ut av Jomsborg og til Stiklestad allerede i neste bok. Serien trenger en avslutning. Blir det enda en bok med drikking og skåling i haller, så tror jeg ikke jeg orker mer.
Krysser fingrene. Neste bok blir viktig.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Displaying 1 of 1 review