Hun får utslett av den stilløse venstresiden og sladder, og fnyser av iPad i skolen. Hun er rektor og navet i venninneforeningen. Hun elsker mannen sin og forstår ikke hvorfor hun vil ligge med en annen.
Hun klarer ikke synet av søsteren sin og orker ikke tanken på moren. Hun elsker pappaen sin, selv om hun må innse at livet hans var et annet enn hun visste om.
Hun glitrer og kommer fra en verdensdel langt borte, men nekter å kalle seg noe annet enn norsk. Hun har gjort så mye dumt og hun har gjort så mye fint og skulle ønske livet var svalere.
Hun heter Agate Milde og er i stand til å såre og bli såret. Her er hennes livsforsøk.
Så for mæ at detta skulle være ei grinebok for mæ, men legit ingenting traff. Hele greia va bare virkelig ikke for mæ og d forventa æ ikke å si. Kunne virkelig klart mæ uten alle de evinnelige sien med faren hennes sine romananalysa gud og fader d va helt hinsides kjedelig. Minna mæ om den ene forelesninga på universitetet om Shakespeare da forelesern bare sto å snakka ut i rommet i 2 tima som e veldig ironisk med tanke på at d blir tatt opp flere ganga at hovedpersonen har studert til å bli engelsklærer på uib og har hatt forelesninge om, og jobba med, Shakespeare. ENDA klarte ikke nokka av denna boka å treffe mæ. Kanskje problemet e at æ hata mesteparten av Shakespeare imens ho elska d. Tbf æ satt og tenkte igjennom hele greia at æ trur hovedpersonen e den helt motsatte personen av mæ. Derfor va d ekstra synd at boka bare ikke traff fordi d hadde vært veldig interessant å lese om livet hennes hvis boka va skrevet på en anna måte/med fokus på andre ting. Skjønne koffer den kan falle i smak hos andre da.