En gartner (Elin) slår opp med kjæresten sin (Isak), og bestemmer seg deretter for å kontakte folk som gir bort ting på Finn.no. Hun tilbyr seg å levere gjenstandene de gir bort, og blir et slags frivillig, ulønnet bud.
En bokhylle gir blåmerker, et eggeglass forsvinner og en bunke kjøkkenhåndklær ligger uklanderlig i en hvit plastpose. Nesten alt kommer fram, men det er usikkert hvem som egentlig får hjelp.
Da Elin henter en plakat hjemme hos en ukjent mann (Plakatmannen), oppdager hun et album med barnebilder av hennes beste venninne (Siri). Dette forlanger han å få noe i bytte for. Har Elin noe som frister ham?
I Torget sirkulerer mennesker og gjenstander, med varierende verdi. Spisebord kan bety mer enn drikkeglass, ting mer enn handlinger. Men kan et menneskes fortid og følelsesliv hentes på én dør og leveres på en annen?
Victoria Durnak er forfatter og billedkunstner. Hun debuterte i 2010 med diktsamlinga «Stockholm sier». Hun har siden gitt ut flere diktsamlinger og kritikerroste romaner.
Jeg absolutt digger absurditeten og no-nonsens språket til Victoria Durnak. Hadde ikke lest noe av henne, nå har det blitt to på rappen og kjøret går, for å si det sånn.
absurd og fin og morsom, men også ganske vond bok, om livet og hjertesorg og ensomhet (slik jeg forsto det hvert fall) Med noen virkelig rare situasjoner, og morsomme møter mellom mennesker<33
Det er snakk om torget på Finn og inneholder en ganske god businesside som ikke businessifiseres
Slutten tok meg litt på senga, og var ikke min favorittdel, men resten av boka likte jeg veldig godt jeg – og veldig lettlest ! Som jeg synes var ganske digg for jeg var ganske syk når jeg leste den
mange morsomme idéer om møter mellom mennesker som feks møtes på finn. og jeg likte veldig godt stream of consciousness-bitene som kom litt her og der. motivet for boken var også søtt, men selve plottet engasjerte meg ikke så mye
Jeg læste først bag på bogen. Projektet om Elin som opsøger folk fra finn.no for at få kontakt med omverdenen syntes måske lidt kedelig. Jeg tænkte: måske er det ikke min kop te. måske det bliver for kedeligt at skulle rundt at møde andre mennesker. jeg kan jo godt lide en grundig selvransagende 1.pers fortælling... Sagen er den at jeg egentlig blev grebet fra første side af. Sagen var også at bogen nogen gange var lidt kedelig. Men på en rigtig god måde. Victoria Durnak er så nærværende i sin skrift. Det kan synes så tørt, men det sprudler og glimter og hun er jo vildt sjov. Jeg lo flere gange. Projektet om Elin som har kæresteproblemer og derfor, i et desperat akt på at få fat i verden omkring hende, begynder at levere finn.no-ting fra sælger til køber er egentlig fantastisk. Igennem Elins omverden, lærer man hende så godt at kende. Igennem Elins verden, lærer man en omverden så godt at kende. Det er en historie om en hovedperson, men også/endnu mere et portræt af Oslo. Jeg kunne sidde og nikke og tænke ja, sådan er det nemlig helt præcist imens Elin bevægede sig igennem byen. Bogen er et portræt af en by, men også en velkoreograferet fortælling om personlige relationer. Velkoreograferet. Jeg vidste det bare ikke, før jeg lagde den fra mig og havde kuldegysninger og summen i maven. Tak for kaffe! Tak for det!
3.5 stjerner Artig liten sak om Oslo og Finn.no som er kjent og kjært for mange av oss. Kunne ønske den var enda litt mer humoristisk - det hadde kledd den særegne skrivemåten.
Liker bøkene til Durnak så godt, og denne boka falt også i smak. Hun har en helt særegen måte å beskrive mennesker på, som sjeldent skuffer. Ble helt paff av bokas slutt, må jeg innrømme.
En underlig og morsom bok. Annerledes fra ganske mye annet jeg har lest i det siste. Durnak har et eget språk og en egen stil som skapte en nærmest vuggende rytme i lesingen. Alle de ulike karakterene var levende, og beskrivelsene av ting underfundig - det ble som en helt ny måte å se verden på.