Et øye lukket har en fantastisk tittel, som rommer mer jo lenger inn i boka man kommer. Cecilie Enger skriver om nedarvet skyld og hvordan valg mennesker før oss har tatt, kan få konsekvenser langt inn i senere generasjoners liv.
Romanen beveger seg mellom ulike personer og tidsepoker, og har et fint driv fordi man gradvis oppdager hva som binder historiene sammen. Karakterene er heller ikke entydige: De usympatiske har sympatiske trekk, og de sympatiske har mindre sympatiske sider. For meg gjør det dem troverdige.
Sentralt står også ranet norske jøder ble utsatt for under andre verdenskrig, og sporene det har satt. Spørsmålet om hva vi arver fra dem som kom før oss, traff meg personlig.
Jeg har sett innvendingen om at den yngste karakteren har et for voksent språk og refleksjonsnivå. Det kan jeg forstå, men hadde jeg ikke lest det på forhånd, tror jeg ikke jeg ville tenkt over det.
Et øye lukket er en bok som fortsetter å leve i meg etter at siste side er lest.