I snart ett år har Tobias bodd hos farmor, i det store huset hennes i skogen. Farmor er ikke en helt vanlig farmor. Online er hun kjent som Alvegrannie, og sammen spiller hun og Tobias mye dataspill.
En dag oppdager Tobias en gravhaug fra vikingtiden i skogen, men farmor advarer han mot å gå nær den. Er det sant at det hviler en forbannelse over gravhaugen? Hvorfor klarer ikke Tobias å holde seg unna likevel? Og hva skjuler seg egentlig der inne?
I jobben min som bokhandler prater vi mye om hva som skal til for å gjøre barn interesserte i lesing. Foreldrenes påvirkning og vaner har uten tvil mye å si, men for å skape engasjement så må jo også innholdet i bøkene treffe. Hvilke ingredienser skal til for å skape leselyst?
Jeg har ikke tenkt til å gå inn i en analyse av litterære virkemidler her, men heller fortelle om opplevelsen min av «Gravsøvn» og hvorfor jeg tror den kan bidra.
Det er lurt å møte barna der de er, det vil si ta tak i ting som er del av verdensbildet deres og som de kjenner seg igjen i. (Ikke være redd for at de skal bli «amøber som tisser på seg», som en viss offentlig person sa på TV nylig, ved å game litt eller å lese om det) Grimnes gjør lurt i å bruke spilling som virkemiddel og pådriver i fortellingen. Det skaper og holder på interessen, samt etablerer og utviklerer relasjoner. Faktisk blir det også en nødvendig del av å løse romanens mysterium.
Her møter vi ikke bare en gutt som liker å spille, men verdens kuleste farmor, som digger det enda mer og attpåtil har en populær Twitch-kanal. De prater om det og de spiller sammen. Spillets verden kombineres etter hvert også med bokens overnaturlige mysterium. Det blir viktig å huske på alt det man har lært i spillet for å løse det. Ikke bare detaljer om vesener og terminologi, men også større ting som verdien av samarbeid.
Her snakker vi uslåelig kombinasjon! Jeg satt og tenkte på nevøen min da jeg leste: han er åtte år og elsker gaming. Han er aktiv og sliter med å sitte stille, men også nysgjerrig som få. (Et ekstra pluss er at han bor i nærheten av flere gravhauger fra vikingtiden, men det kan man jo ikke regne med at hvermannsen gjør) Her åpnes muligheten for å prate om interesser, historie og gode verdier. Jeg tror Sanna Sarromaa ville være enig i at spilling er et positivt tilskudd i denne sammenheng.
«Gravsøvn» er uten tvil en av de mest spennende og aktuelle barnebøkene jeg har lest på lenge. Pulsen steg merkbart gjennom de siste femti eller så sidene!
Jeg vil anbefale «Gravsøvn» til barn som liker Trollheim-serien. Første bok her vant faktisk ARKs barnebokpris et år, en pris som stemmes frem av barna selv. Jeg vil tro at også Grimnes’ bok vil slå an blant dem. Uansett så skal jeg anbefale den på jobb fremover!