En roman, en by, en verden. En storslått og ambisiøs fortelling om en drøm som blir til et mareritt. Det sies at det ikke finnes grenser for hvor en roman kan gå, og Simon Strangers roman Mnem tar utsagnet på alvor. "Let's go bananas," skrev Simon til redaktøren sin da han satte i gang, og resultatet er en bok uten sammenligning i norsk samtidslitteratur. Nem ser ved første øyekast ut til å være en helt vanlig mellomstor by, et sted i Nord-Europa. Men byen har sin egen helt spesielle historie. Den ble nemlig grunnlagt som en utopi, et sted der alle samfunnsproblemer var løst, og menneskene kunne leve sammen i fred og harmoni. Og slik var det også, før det gikk forferdelig galt . Simon Stranger leder leseren gjennom gatene i Nem, og ulike historier knyttes til dem, som historien om et sett med tallerkener fra den franske revolusjon, om en tulipan med aner fra tidenes første børskrakk i 1637, og om en symfoni skrevet for stillheten.
Overraskende nok, for meg som lenge har skydd norsk litteratur, så komfortabel og forelsket i engelsk litteratur, var "totalromanen" Mnem både lettlest og behagelig. Det er ikke å si at boken er lettbent eller overflatisk, men at jeg opplever den som velskrevet. Noen av de mer eksperimentelle elementene opplever jeg riktignok som eksperimentelle for eksperimentet sin skyld - jeg tar meg selv i å mentalt omskrive de i mer konvensjonelle former - mens andre syns jeg er virkelig effektive fortellergrep; da særlig måten dagboken i boken er fysisk presentert på, med forside, forlatte partier og det hele. Bykartet og "verdensbyggingen", som byen Nem godt kan sies å være en øvelse i, er for så vidt ikke eksperimentelt, men definitivt et element jeg setter ekstra stor pris på. Gode assosiasjoner fra utallige fantasy-romaner jeg har slukt i årenes løp vekkes opp, og gir historien om Peter Ørlinge Oort og Nem et snev av en kjent og kjær sjanger.
For å begynne med slutten først så har herr Stranger avsluttet boken med forslag til anmeldelse. Der er fem stykker som går fra Svært negativ, på en usaklig måte til Overveldende positiv, på en usaklig måte. Så hvis vi da hopper til Positiv, står det som følger:
Sjenerøs og mangfoldig. Mnem er en roman helt uten om det vanlige. Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en så mangslungen, leseverdig og sjenerøs roman. Sist gang jeg leste noe så vakkert, morsomt og variert som i denne boken, for her byr forfatteren på alt fra spenningsromanen til kortprosa og tegneserier i ett flettverk i fortellinger …
Jeg skal stoppe der, men les gjerne hele på side 502 for den dekker absolutt hva jeg har tenkt å si i dag. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Inne i nr. 58 satt jeg og leste Mnem. Akkurat da jeg var kommet til side 347 spilte radioen "Always on My Mind" med Willie Nelson. Låten ble opprinnelig utgitt i 1972, og Willies versjon ble utgitt ti år senere, i 1982. Det var likevel Pet Shop Boys' versjonen jeg kjente best og som jeg hadde gode assosiasjoner til, og det tar oss tilbake til Mnem - for idet jeg avsluttet side 347 fikk jeg gåsehud av måten ordene var satt sammen på, muligens forsterket av musikken som spilte i bakgrunnen. Det ble en liten "jeg er virkelig rørt av denne boken"-cocktail.
En stund senere var du innom Goodreads og leste dette, og ble nysgjerrig på boken. (historien fortsetter med at du, ... , er på biblioteket og tråler reol "S").
Simon Stranger er intet annet enn en nasjonalskatt. Denne boken leste jeg da den var relativt ny, og den stør fortsatt som en av mine absolutte favoritter. Dette er boken jeg oftest har gitt i gave, og hittil har ingen vært uenig med meg i at den er en perle. Morsom, trist, alvorstung, og lekent skrevet. Rett og slett en magisk bok.
Sleit med å komme inn i romanen i første del, men er veldig glad for regelen eg har om å ikkje gje opp før bøkene er ferdiglest. Romanen har utruleg mange lag, og kan nærast bli rekna som eit kunstverk. Og ikkje minst sit ein igjen med tankar om korleis alt heng saman, og korleis hendingar (og fråver av hendingar) alle påverkar det som kjem etterpå.