I "Verden som var min. Sekstitallet" skriver Ketil Bjørnstad sin egen historie opp mot den tiden han levde i. Det er en fortelling om et tiår som forandret verden, 1960-1969, som starter med frykten for atombomben og verdens undergang, og som ender med studentopprør, frigjøring, månelanding og forfatterens eget farvel med den barndommen og oppveksten som formet ham.
Familien Bjørnstad lever sitt liv på forskjellige steder i Oslo. Begge foreldrene arbeider hardt, og den yngste sønnen formes både av storpolitikken og av morens og farens private valg, deres sorger, krangler og gleder. Ennå er det mye unge Ketil ikke skjønner. Han er full av drømmer og gryende begjær. Han er sulten på livet, samtidig som han ønsker å gjemme seg bort. Han liker tapere bedre enn vinnere, og han er skeptisk til autoriteter. Dessuten leter han etter det trygge stedet der moren og faren ikke vil skille seg, der han slipper å delta i pianokonkurranser, og der han kan fortsette å drømme om jenter.
Ketil Bjørnstad is a Norwegian pianist, composer and author. Initially trained as a classical pianist, Bjørnstad discovered jazz at an early age and has embraced the emergence of "European jazz".
He is an artist on the ECM record label, but has also published some 20 books (predominantly novels) and a number of poetry and essay collections.
«Den heter kuse. Du får ikke se den. Men du kan kjenne på den med pinnen. Tar du pinnen litt opp og ned? Langsomt. […] Da kan du dra pinnen forsiktig opp. Vil du lukte? Tja.». Jeg koste meg m dette
I've long been a fan of Bjørnstad and his bountiful resumé of musical releases, but apart from his excellent 90-page essay on Keith Jarrett and Jan Garbarek's «Belonging», I haven't read much of his (equally bountiful) literary production. From what i HAVE read, however, his autobiographical output strikes me as the most interesting part of his authorship, and as such, I couldn't have asked for more than what the man is currently concocting. Suffice to say, this 800-page text is only the first of a proposed six-volume retelling of Bjørnstad's own life, each volume dedicated to a different decade.
Interweaving his personal life from 8 to 18 years of age with anecdotal summaries of the historical events that shaped the times, Bjørnstad does a good job of keeping things fresh throughout. His prose style is undoubtedly romantic (as is his musical leanings), but things never get too flowery, and the young Ketil is a surprisingly different character than what I assumed him to be -- ambitious though shy, spontaneous though reflected, vivacious though anxious. Personally, I am much looking forward to the next volume, as the 1970's to me represents Bjørnstad's best decade creatively, as well as an exciting period in Norwegian (counter-)culture generally. This, however, was good as well!
First installment in Bjørnstad's ambitious memoir/autobiographical novels. Vivid and likeable, but sometimes a bit tedious , account if the 1960s. Very interesting for me oersonaly, currently being a resident of the area where most of the action takes place. Looking forward to read about his 1970s.
Det spesielle ved denne serien er Bjørnstads skildringer av hverdagen opp mot store hendelser, som gjør selv de aller hverdagslige tingene vakre. Denne boken handler om hvordan man finner seg selv og sin plass i verden, og hvordan ulike hendelser former oss som mennesker - toppet med et snev av angst. En utrolig fin bok!
Fantastisk bok (etterhvert)! Imponert over at noen kan skrive så mange detaljerte skildringer fra sin egen barndom. Ikke bare hendelsene, men også følelseslivet. Gleder meg til 70- og 80- tallet 😊