Farmor er syttiseks år. Hun går med regnhette når det er ruskevær og hun vasker seg hver tredje dag. Hun ser ikke lenger så godt. Hun har en mann som ligger på kirkegården, og hun synes ikke hun lever i nåtiden lenger. Men en dag ringer det på døra, og utenfor står barnebarnet hennes og kompisen hans. De vil inn, for farmor har noe de vil ha.
Omtale av Farmor har kabel-tv, roman av Tore Renberg, 2006 En kort og rørende historie om hvordan en farmor og et barnebarn blir kjent. Og kameraten hans, som på mange måter mangler en familie og får kjenne en farmor-rikdom, han også. Handlingen er lagt til noen dager i 1986. Romanen skildrer varmt og fint hvordan en eldre dame, enke på 76 år, som har lite kontakt med sønnen og hans familie, uten at vi får vite hvorfor. En del av historien fortelles fra hennes perspektiv. På den andre sida har vi barnebarnet Arve og kompisen, i starten av tenårene, som oppsøker henne, uten å egentlig kjenne henne noe særlig. Men hun har kabel-tv, og de ønsker å se musikkvideoer på tv, og hun har nemlig kabel-tv. Besøkene deres er starten på et utrulig fint vennskap på tvers av generasjonene. Skildringene av «gamle damer» er gripende. Han tar ting på kornet og han viser hvordan tidene forandrer seg. Det som ikke forandrer seg, er behovet for å ha en familie og være sammen. Det ligger mye mellom linjene. Kameratens ensomhet i sin familie og hvordan han knytter seg Arves farmor. Hvordan det som egentlig startet som et ønske om å se på musikkvideo, utvikla seg til en trygghet i en familierelasjon. Til gjensidig glede. Jeg lytta til lydboka mens jeg delvis leste i papirboka, strikka votter og rydda. Tenkte på min egen farmor, som jeg heldigvis hadde et nært forhold til fra jeg ble født og helt til hun døde. Tore Renberg leser sjøl, og han gjør det så fint. Dette er en liten perle av en bok! Les! Lytt!
Gjorde noko så sjeldan som å høyre denne på lydbok. Renberg kan lese, det er heilt klart. Og eg fullførte jo boka. Men det heile kjenst litt platt. Eg likar den typisk renbergske hyllinga av popkultur som samlingspunkt og sunn røyndomsflukt. Der er han god. Men skildringa av bestemora verkar som ein ung person som prøver å tenke korleis gamle folk tenker. Dialogane er for det meste ganske truverdige, og gode, dei gjer seg så mykje betre på stavangerdialekt enn bokmål. Det har lenge vore litt største irritasjonsmoment med språket til Renberg.
Når det gjeld både form og innhald kjenst i grunnen Renberg som ein dårlegere utgåve av Knausgård. At fortellerstemma er i tredjeperson og derav gjer krav på objektivitet øydelegger etter mi meining noko av det som gjer Knausgård god: det at du heile tida må vere kritisk til skildringane og eermed blir invitert til å forsøke å tolke situasjonane annleis. Renberg forteller meg kva eg skal tru og meine, utan å gi meg nok motstridande synspunkt, og det irriterer meg. Det er også noko uforløyst her. Jonas er skildra som å ha stikkande auge, og Farmor likar ikkje han veldig lenge. Dette får ingen konsekvensar, men er eit poeng som blir forlatt. Kvifor? Novella/kortromanen hadde hatt godt av meir konflikt og ambivalens.
Det er andre ting du heller bør bruke tida på enn denne. Og skal du lese Renberg, er det også betre bøker å velje.
"Det er veldig mange år mellom dem. [/] Det er det eneste det er mellom dem" Et rørende portræt af forholdet mellem et barnebarn og dets farmor. Jeg er sikker på, enhver vil kunne nikke genkendende til beskrivelserne af ældre menneskers langsomhed, vaner og tankegang, og selv var læsningen af bogen som at komme på besøg hos mine egne bedsteforældre.
Dette er definisjonen på en «feelgood» bok. Jeg gråt noen rørte tårer i blant, og begynte å tenke på mine egne besteforeldre, og hvor lite jeg egentlig vet om dem. Kanskje burde jeg ha besøkt dem oftere, og spørre flere spørsmål slik Jonas gjør i boken, ofte til Arves misnøye.
Jeg hørte denne på Storytel som lydbok, og det er forfatteren selv som leser den inn. Tror det bidro til en del av sjarmen. Forfatteren selv vet gjerne hvor trykket skal ligge.
Alt i alt en nydelig liten bok som gjorde at jeg trakk på smiletbåndet og ga meg 2 timer med ro.
Jeg likte: - ideen - dialogen mellom de to guttene - beskrivelsen av hvor viktig det er å få sett musikkvideoer - Jonas’ ønske om en farmor og en familie, og at han tar med bilde av seg selv til Arves farmor
Jeg likte ikke: - forholdet mellom farmor og så å si alle andre - farmors indre tanker, de slo meg som et ungt menneskes forsøk på å tenke seg et gammelt menneskes indre liv og ikke greie det - at Jonas blir beskrevet med «stikkende øyne» uten at det på noe vis følges opp eller har noen betydning for noe som helst
En ufattelig varm, søt og koselig bok om et barnebarn og hans venn og deres forhold til farmor. Det startet med et ønske om å se på Sky Trax — et ønske som vedvarte, men som ble noe mer. Denne boken er også trist, fordi farmor begynner å se dårlig. Slutten er hjerteskjærende.
En kort bok som jeg vil anbefale enhver å lese.
(Jeg er nok litt partisk, som har boken signert av forfatter. Takk, Tore Renberg!)
This entire review has been hidden because of spoilers.
Jeg likte veldig godt første del (Farmor har kabel-TV), men Videogutten måtte jeg bare skumlese. Men Farmor har kabel-TV gir en skikkelig sår og fin og rørende og varm beskrivelse av hvordan mennesker kan komme nærmere hverandre og bety noe for hverandre på tvers av generasjoner.
Få ord med stor tyngde. Vakker og uendelig beskrivelse av alle de små øyeblikkene som skaper samhold. Farmor liker når folk finner seg til rette, og barnebarnet er med på å forme livets siste stunder i sin tilhørighet. Vemodig og vidunderlig.
[4.25/5.0] Vakker historie om gryende vennskap på tvers av generasjoner, fortalt på naivt og enkelt vis. Fin oppbygging og utvikling. Og så er det alltid gøy med Renbergs musikknerding.