USA: supermakt i dyp demokratisk krise

by Ole O. Moen

455 pages, Hardcover

First published January 1, 2014

Reviews

[Henrik · Rating 4 out of 5]

Før Thomas Seltzer kom på banen med sin velrettede USA-kritikk, ble mange av poengene man har hørt på NRK-serien UxA bragt frem av Ole O. Moen (og mange andre, selvsagt). Vi får her en oversikt over hvordan høyresiden i USA har blitt gradvis mer skruppelløs, og ser hvordan de kreftene Trump nå slipper ut for fullt alt sto sterkt under W. Bush. Og dette bør ikke glemmes nå i en tid da skillet mellom Europa og USA virker større enn tidligere. Kanskje fremtidens historikere vil påpeke at Europa burde begynt skilsmisseprosessen allerede i starten av 2000-tallet?

I etterkrigstiden har USA gjennomgått mange faser i sin status som supermakt, og etter Sovjetunionens fall i 1991 syntes USAs krav på verdens dominante trone udiskutabel. I den se-nere tid har amerikanerne likevel > for seg. Under George W. Bush forlot landet sin posisjon som verdens ypper-ste fredsgarantist (selv om Vietnamkrigen allerede hadde be-sudlet nasjonens selvskrevne rolle på dette feltet) og som FNs støttespiller og forsvarer. USAs utsending til FN, John R. Bolton, sa i utvetydige vendinger at FN var utgått på dato og at USA, som verdens eneste supermakt, ikke behøvde å ta hensyn til FNs eller medlemslandenes ønsker og krav. Og hans oppdragsgiver, president George W. Bush, førte landet inn i nytteløse kriger mot to land i Asia, Afghanistan og Irak, basert på ønsketenkning og sviktende virkelighetsoppfatning og på tvers av verdenssamfunnets ønsker.

Jeg liker og hvordan Moen trekker tråder lenger tilbake i USAs historie, og man får lagt flere artige fun-facts i sekken:

Puritanerne formulerte omfangsrike samlinger av moralreg-ler for privat og offentlig vandel, for eksempel når det gjaldt sysler på helligdager og nytelse av alkohol. Disse var opphav til det som i lovs form ble kjent som Blue Laws, som var vanlige i mange Ny England-stater langt inn i det 20. århundre. Selv i dag ser en relativt få utendørs skjenkesteder i USA, og barrom har ofte mørke, ugjennomsiktige vinduer av matt glass, slik at ikke utenforstående skal ha innsyn til gjestene. Den velkjente gråpapirposen som dekker drikkevarene for folk som nyter sin dram i friluft, er også en levning av denne holdningen.

Vi får et innblikk i hvordan politikere under Bush-administrasjonen begynte å åpent leve i en annen realitet enn den resten av den vestlige verden aksepterte:

Men kanskje det mest sjokkerende intervjuet Suskind gir oss et utdrag av, er et han gjorde med en av Bushs seniorrådgivere sommeren 2002 etter at han hadde skrevet en artikkel i Esquire som ikke hadde falt i smak i Det hvite hus:

Rådgiveren [aide] sa at typer som meg var "i hva vi kaller det realitetsbaserte samfunn", som han definerte som folk som "tror at løsninger springer ut av deres omhyggelige studier av observerbar virkelighet". Jeg nikket og mumlet noe om opplysningstidens prinsipper og empiri. Han avbrøt meg. "Det er ikke måten verden virkelig fungerer på lenger," fortsatte han. "Vi er et verdensrike [empire] nå, og når vi handler, skaper vi vår egen virkelighet. Og mens du studerer den virkeligheten - omhyggelig, om du vil - vil vi handle igjen og skape andre nye realiteter, som du kan også studere, og det er måten det vil skje på. Vi er historiens aktører... og du, dere alle sammen, kan bare stå der og studere hva vi gjør."

Forsåvidt en interessant tanke, og ideen om å skape sin egen virkelighet via makt har jo en viss appell til Nietzscheaneren i meg, men at dette skal skje via kreasjonisme, politisk korrupsjon, fremhevelse av inkompetanse, meningsløs krigføring, og ikke minst et miljøødeleggende tekno-dystopi? Nei takk.

Videre gir Moen flere eksempler på valgfusk i lokalvalg, politisk bias i rettsvesenet, norskættede Karl Roves kyniske oppførlsel, osv. Han skal og ha skryt for å våge å sette lys på Israel-lobbyens enorme makt i USA. Kanskje ikke noe uhørt i Norge, men i USA og flere andre Europeiske land (Tyskland spesielt) ville nok ikke dette gått like glatt.

Det er forresten allment kjent at kritikk av Israels framferd overfor palestinerne diskuteres mer åpent i israelsk presse enn i amerikansk, for eksempel i Haaretz, Israels eldste avis.

En annen sak som gjelder Israel-lobbyens problemer med ytringsfriheten når det gjelder kritikk av Israel, er tilfellet Norman Finkelstein, en jøde og statsviter og en respektert akademiker, men også en kritiker av Israels opptreden på Gazastripen og andre okkuperte områder, som ble berøvet en fast professorstilling (tenure) ved DePaul University i Chicago etter at Israel-lobbyen med Alan Dershowitz i spissen hadde blandet seg inn og presset universitetet. Det er mange lignende eksempler på lobbyens grimme og udemokratiske hetsoperasjoner, som ofres lite oppmerksomhet i mediene. Men det er på den politiske arenaen at lobbyens innsats er mest betenkelig.

Alt i alt en solid bok som enda er aktuell 11 år etter dens utgivelse, da ting jo ikke akkurat har ordnet seg Over There. At boken er litt vel ensidig i favør av demokratene skyldes vel delvis de faktiske forhold (de hadde vel et mindre problem med korrupsjon enn republikanerne i 2014), og kanskje tidsånden, med Obama-entusiasme etter to omganger med Bush-fadeser. Noe rettmessig kritikk får jo og Obama-administrasjonen når det angår mottagelse av donasjonspenger, svak innsats i å rydde opp i byråkratiet etter Bush-utnevnelser, osv.
I etterkant kan man kanskje trekke paraleller mellom måten republikanerne bruker religion som virkelighetsfjerner på hvordan Woke-bevegelsen ble demokratenes motsvar, noe som ikke akkurat førte til et mindre polarisert land. Når en side tror at menneskene levde side om side med dinosaurene, og den andre mener at dinosaur kan være en legning, så blir fremtiden spennende. Og det later den jo til å bli.