På ditt aller vakreste

by Rune Christiansen

Genres: Novels

185 pages, Pocket

First published January 1, 2007

About the author

Rune Christiansen (f. 1963) ble en sentral og innflytelsesrik litterat allerede med debuten Hvor toget forlater havet i 1986. Han har utgitt tolv diktsamlinger samtidig som han har utviklet et stadig mer markant og bemerkelsesverdig prosaforfatterskap, med romaner som Krysantemum (2009), Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014), Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017) og Saken med den tapte tidens innfall (2021).

Christiansen er blitt tildelt en rekke priser, bl.a. Dobloug-prisen, Brageprisen og Gyldendalprisen. Han har gjendiktet poeter som Frank Kuppner, Alain Bosquet og Edmond Jabés, og er redaktør for Forlaget Oktobers gjendiktningsserie for samtidspoesi.

I 2019 mottok Christiansen den prestisjefylte franske utmerkelsen Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres.

Reviews

[Jardar Østbø · Rating 2 out of 5]

Ganske uengasjerende. Tynne karakterer, tafatt hovedperson og uforløst setting. Kvinnene og sexscenene oppleves mest skrevet som en mannlig fantasi av forfatteren. Når alle karakterene, også hovedpersonen, totalt mangler noen som helst karakteristikker og vi aldri får vite noe om de, så blir det hele tynt altså.

[Celina Aanes Larsen · Rating 2 out of 5]

Jeg våkna i den brune stoffsofaen og det var som om innsida av hodet var blåst bort med søvnen. (9)

Jeg tenkte at det bare var den eldgamle greia, at jeg fortsatt drømte, at jeg drømte at jeg våkna, sikkert den eldste drømmen, sikkert den første drømmen i verden. (9)

Den søte lukta av søvn. (10)

Jeg lekte med tanken på at hele byen var opphengt i en mekanisk innretning som fikk den til å gynge som en huske i parken, en nettopp forlatt huske. (11)

Sov som en stein på havbunnen. (11)

Det slo meg, det slo meg at det var mulig å miste seg sjøl i denne nytelsen... Jeg utslettes her og nå, tenkte jeg. Jeg utslettes og jeg gir faen. (23)

Midt inne i denne umulige og ubønnhørlige forstørringa befant jeg meg med hodet mitt... omtåka, bevandra... et diskotek, en reise... hodet mitt...det eneste som angikk meg. (25)

Det lange lyse håret lukta sol. (32)

Varmen vedkjente seg bare varme og den blå himmelen funka som faen. (36)

Det var høstbrunt og vintergrått i en jævla evighet og det var byen som vendte tilbake, tilbake til seg sjøl, tilbake til meg, og jeg hadde venta, faen som jeg hadde venta. (44)

Hvorfor man beveger seg så unaturlig langsomt i gøteborg, og om man faktisk gjør det. (45)

Det brant et sted og det var ikke sola... det brant et sted inne i hodet mitt, et eller annet krystall gløda og gnistra og svei og jeg tenkte at det sikkert gikk an å se det fra utsida. (47)

Jeg venta på en eller annen forløsning, at det skulle begynne å regne som det pleide å gjøre i filmer når man stod sånn og snakka om kjærlighet...eller at kate moss skulle komme og spørre etter veien til Skansparken. (47)

Et vakkert diskotek, denne verden. (52)

Er du ferdig med soloppgangen din nå? (54)

Noen ganger sier jeg til meg selv at jeg aldri skal elske igjen, og så glemmer man - heldigvis! (56)

Jeg liker ikke at du holder rundt meg bare for å få ting til å forsvinne. (58)

En forpult formiddag i en stigende kurve av andre forpulte formiddager. (59)

Ostindska husets kafe....svalt, behagelig. Jeg fikk meg et bord ved vinduet, bestilte en kopp kaffe og satt og stirra ut på kanalen. (87)

Akkurat da var verden til for henne og jeg var bare en fortapt sjel, mista, rota bort, uten sammenheng, det var min greie, mitt umulige forløp, faen ta, det var min storhet. (87)

Hun bevegde seg i en annen bane, et annet dagslys, hun holdt omkring en annen, akkurat nå sto hun opptil en vegg med en eller annen jævels kropp mot sin. (88)

Fylt av hjemlengsel, til ingensteder, til hvorsomhelst, ingen, hvemsomhelst. (89)

Jeg bestemte meg for å reise ut til Bunso, ut til gudsforlatte bunso, bestemte meg for å være så klin alene som jeg bare kunne... oppsøke det, gni det inn.. aleine, for faen.

Det rødmalte sommerhuset jeg arva da mora mi forsvant, fordufta, gikk bort. Jeg tenkte nesten aldri på henne, hadde aldri gjort det. (93)

Jeg var ikke i verden. Jeg savna verden. Jeg ønska meg tilbake. Jeg lengta tilbake, lengta allerede tilbake, tilvake til verden, for faen, tilvake til tinga, tilbake til det jeg hadde kjært, for faen. Det var vel ikke for mye forlangt. Der var vel ikke et urimelig krav.
Jeg er ulykkelig for helvete, ropte jeg.
Så holdt jeg kjeft. (95)

Jeg savner ingenting, tenkte jeg, jeg må bare ikke tenke på det. at jeg ikke savner noe. (98)

Jeg må ikke dø uten å ha elska, tenkte jeg. Virkelig elska noen, virkelig kjent det. må ikke forsvinne uten å ha vært gjennomskylt av det.. som aldri før.. et helt nytt kjærlighet.. en kjærlighet for første gang etter all kjærligheten.. faen ta. (99)

Jeg pusta som om jeg nettopp hadde lært meg kunsten. (100)

Så kunne vi knulle og sove og knulle og sove å gå turer pg knulle og sove og...(105)

Jeg lå der i en seng i et hus på en øy i et land på en klode i et univers som faen ikke funka som det burde. (112)

Nå skriver jeg uten å vite hvorfor.

Jeg tenkte at det hadde vært godt om det begynte å snø, bare et lite øyeblikk, små kalde dun som dalte og kjølte, små krystaller som ikke la seg, som ikke ønska noe, som ikke hadde noe mål eller noen oppgaver.. utenom å falle, drysse og bli borte. (130)

Over oss var himmelen gulaktig og det regna seigt og stritt og jeg hadde så mye på hjertet, men fikk ikke frem et ord. (153)

Jeg hørte utgansdøra smekke igjen, det lille kalde kneppet, den harde ensomheten det etterlot. (161)