I Sug møter vi igjen Kjersti Gilje fra "Alltid skyer over Askøy" . Romanen handler om suget hun føler etter kjærlighet, musikk og fellesskap og etter å forstå faren - vandreren og seileren.
Sug er som Løveids tidligere prosaverk utradisjonell og modernistisk i formen; den kan karakteriseres som en punktroman. Med dette verket avsluttet Løveid sitt prosalyriske forfatterskap for senere å konsentrere seg om dramasjangeren.
Cecilie Løveid, født 1951, bor i Bergen. Fra 1999–2011 var hun bosatt i København. Løveids forfatterskap er svært rikt, og omfatter verker innenfor flere sjangre. Hun debuterte med romanen Most i 1972, og har siden skrevet både prosa, lyrikk, og dramatikk. Hennes eksperimentelle scenetekster er siden 1980-tallet ansett som en av vårt lands mest originale bidrag til samtidsdramatikken, og hun regnes som en av de betydeligste lyrikerne i norsk litteratur. Hun har mottatt Ibsenprisen tre ganger, samt en rekke andre litterære priser.
Hmm. Dette var mer et prosaisk eksperiment enn en grandios og ulykkelig kjærlighetshistorie, og det ække noe galt i det. Begjæret er hovedkarakteren i boka, ikke menneskene selv. Det er vel også derfor mange av passasjene er skrevet i store bokstaver, eller litt Fosse-aktig uten både komma og sammenheng..
Dette forkvaklede språket mellom Kjersti og Mats (og hennes fraværende far som selvsagt alltid ulmer litt under overflaten her) som når sitt klimaks på siste side er interessant. Intet mer, intet mindre.
uppee!!! niin kaunis ja ajatuksenvirtamainen, satunnaisesti ajatuksissa ja hetkissä hyppelehtivä kirjoitustyyli (huomioita suluissa). tällaista olen etsinyt.
"Hän menee sisään ja panee suuren (keltaisen? kevään ensimmäiset kukat ovat keltaisia) kukkakimpun maitomukiin." - arkielämän kauneutta
harmittaa kyllä, että ahmaisin heti samalta istumalta, mutta aina ei tarvitse jahdata oikeaa hetkeä.