Andreas, 30 år, er akkurat det han er mest redd for å være: et uttrykk for sin tid og sin generasjon. Generasjon meg, der alle er blitt fortalt at de kan gjøre det de vil, bli hva de vil, og der lykke er mer et krav enn en forventning. Men hva skjer når livet ikke svarer til forventningene, og når ingenting er nok? Andreas blir nærmest ved en tilfeldighet fanget opp av psykiateren, han blir sykemeldt og omfavner sin nye tilværelse som en mulighet. Sammen med psykologen Bjørnar følger vi Andreas tilbake til oppveksten, gjennom valg, oppbrudd og nye forbindelser, for å lete etter forklaringer på hvorfor livet er blitt som det er blitt. Samtidig blir de nærmeste relasjonene satt på prøve idet han finner svarene i familien og i forholdet til kjæresten Hanna.
Helga Flatland har bachelorgrad i Nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Oslo og har tatt treårig utdanning på tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication. Hun debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må" (2010), som fikk overstrømmende kritikker. For denne ble hun tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, og hun ble nominert til P2-lytternes romanpris. Hun befestet sin posisjon med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" (2011). "Det finnes ingen helhet" (2013) avslutter trilogien. Helga Flatland regnes blant de fremste av unge norske fremadstormende forfattere. Hun har fått et stort publikum for måten hun beskriver menneskelige prosesser som sorg, tilknytning og oppbrudd på.
Litt usikker på om jeg skal gi tre eller fire, sliter mer og mer med disse stjernene, det har nå gått så langt at jeg blir glad hver gang jeg leser en dårlig bok "yes, en klar toer!". Er uansett veldig glad i Flatland, jeg som alle andre.
"Vingebelastning" er Helga Flatlands 4. roman for voksne, og jeg likte den akkurat like godt som jeg likte de forrige - "Alle vil hjem"-trilogien. Flatland er helt fantastisk god til å beskrive mennesker og følelser, og jeg blir stadig overrasket over hvor forskjellige folk hun kan skrive om på en engasjerende og troverdig måte.
I "Vingebelastning" fortelles historien om Andreas. Historien hopper mellom fortid og nåtid for å belyse spesielle hendelser i livet hans som kan forklare og gi kontekst til tingene som skjer i nåtiden. Ved en ren tilfeldighet, en påkjørsel, blir det på sykehuset oppdaget at Andreas har tvangshandlinger og andre psykiske utfordringer, og han blir henvist til psykolog. Psykologen Bjørnar tar Andreas på alvor, han får en diagnose, medisinering, og sykemelding. Andreas omfavner diagnosen, til familien og kjærestens store fortvilelse. Andreas føler seg lite forstått av omgivelsene sine, og virker ikke å ønske seg tilbake til hverdagen, mens omgivelsene ikke oppfatter ham som spesielt syk.
En stillferdig bok med mye å si. Den handler om det vanskelige ved å være syk på en måte som ikke synes. Den handler om å føle seg utenfor, om å bli forstått og misforstått, om å håndtere hverdagen, og om å plutselig ikke håndtere den lenger. I det hele tatt en flott bok!
Helga Flatland is quickly becoming one of my favorite authors. Her first three books moved me to tears and this time she writes about the so called "dessert" generation and shows that she's got a great sense of the generation that both she and I belong to. Andreas is 30 years old and on paper he's got everything going for him; good job, great relationship and an apartment in Oslo. But Andreas is struggling to find meaning in the life that he has created for himself. After an accident he is picked up by the mental health care system and he starts digging into his own thoughts and past experiences to make sense of everything. We follow his development over a time when he is on sick leave from work and spends his time in sessions with a therapist and contemplating his life. The whole story is told through Andreas' thoughts and I shift between great sympathy and being so annoyed that I don't know what to do with myself. I feel that Flatland catches this generation perfectly; people have been told they can be whatever they want and have an unrealistic expectation of happiness and personal fulfillment. I think that I will continue to follow Helga Flatland's writing and I'm excited to see what topic she tackles next.
Hva skjer når en som alltid har vært litt rar plutselig får svaret om hvorfor han er sånn i form av en diagnose. Flott bok om hvordan vi mennesker lett lener oss på forklaringer som passer oss. En bok alle mellom 18 og 100 bør lese.
VINGEBELASTNING av Helga Flatland. "Jeg angrer på det meste annet, hele tiden. Jeg angrer nesten før jeg har gjort noe, eller kanskje det handler om at jeg er bekymret, jeg klarer ikke å skille det, men det er i hvert fall den samme gjennomgående følelsen av at noe hele tiden tiden er feil, og det blir enda mer feil av ingenting egentlig er feil, jeg har egentlig ingenting å klage over, som mamma passer på å påpeke hele tiden, med leilighet og kjæreste og jobb." En høyaktuell bok som er utrolig godt skrevet. Andreas på 30 år virker veltilpasset og vellykket. Men så havner han i det psykiatriske helsevesenet etter at han blir utsatt for en bilulykke. Gjennom han som jeg-forteller får vi iinnblikk i ulike perioder i livet hans. Det er så godt skildret og observert. Med både hjerte og rasjonalitet. Denne ble skrevet i 2015. Etter koronaen og det stadig større fokuset på psykisk helse er den hyperaktuell. Denne gjelder oss alle. Anbefales!
Ah, jeg liker Helga Flatland så godt, og denne boka traff meg veldig. Fikk både sympati for og ble irritert på hovedpersonen, som omfavner en diagnose han får stilt som deprimert. Hun skildrer det mellommenneskelige bedre enn de fleste andre forfattere spør du meg - det er realistisk og gjenkjennelig.
Først syntes jeg at Andreas var det indtil nu værste eksempel på mandeinfluenza, men det passer selvfølgelig ikke. Han kan bare ikke rigtig klare kravene fra job, forældre og kæreste. Så da han, mere eller mindre tilfældigt, kommer ud for en ulykke, og lægen foreslår at han får snakket ulykken igennem med nogen, så kører møllen. Udredning, sygemelding og psykolog. Og Andreas “griber” chancen og falder alt for nemt ind i rollen som sygemeldt. Problemet er bare at familie og kæreste ikke rigtig følger med. De er mere eller mindre uforstående og mener vel dybest set at han skal ta sig sammen og være meget mindre selvcentreret. Men det nægter Andreas, og det fører så det næste med sig ……….
Har aldri lest noe av Helga Flatland før, og har på følelsen av at dette var feil sted å starte. Jeg lever meg så mye inn i fortellingen at jeg etter hvert føler meg like deprimert som hovedpersonen. Boken er åpenbart godt skrevet, men det blir for slitsomt for min smak. Ikke en ideell førjulsbok med andre ord.
Very, very good — despite the absolutely infuriating main character. I have a feeling this book could end up annoying some people, it’s too honest and accurate in its depiction of self-obsession not to.
Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg likte hvordan alle rundt Andreas kanskje ser ting klarer enn han, men at fordi vi kun følger hans tankegang så ser vi alt fra hans perspektiv og det er vi som blir like egoistiske som Andreas. Men det er heller ingen tvil om at Andreas har det vondt og trenger hjelp.Denne dobbeltheten er veldig interessant å gjør boken god.
Denne boka kommer nok til å bli hos meg en stund. Etter et døgn kjenner jeg at tankene fortsatt kretser rundt Andreas og desperasjonen hans etter å bli sett og forstått, og ønsket om å bli "fikset" av andre rundt han. Ettersom jeg selv jobber i psykologien (innenfor fysisk helse), ser jeg mange som klamrer seg til diagnoser og profesjonelle og blir veldig komfortable med rollen som pasient, men jeg har kanskje ikke reflektert nok over det før nå. Jeg syns Helga Flatland har skrevet et veldig treffsikkert og ektefølt portrett, og jeg syns det var utrolig interessant å lese.
Godt skrevet om diagnosesamfunnet. Det er sjelden jeg får lyst til å filleriste hovedpersonen i en roman, men Flatland har beskrevet en person som irriterer meg grenseløst.
Vingespenn Hovedpersonen (Andreas) liker tall, konkret fakta og faste rammer. Og han har et stort følelsesspekter - høye topper og dype avgrunner. Og nå er han deprimert og sykemeldt på ubestemt tid. Romanen hopper mellom nåtid og retrospekt til barndommen, årene som student, og veien ut i voksenlivet. En tilsynelatende gjenganger er Andreas’ manglende ansvarsbevissthet for egne valg og sin egen situasjon. Ting skjer med/mot ham, ikke som følge av egne valg, men andres (foreldrene, søskenene, kjæresten, psykologen…) manglende innsikt og forståelse.
Hovedpersonen virker også å mangle et effektivt filter mellom sin indre dialog og hva han sier høyt. Dette endrer seg et stykke ut i boka, der han ved flere anledninger (med kjæresten) klarer å holde igjen en tanke av hensyn til andre.
Forfatteren pirker i et vepsebol om depresjon og sykemelding, og om hvorvidt man selv har et delansvar for å komme seg ut av depresjon. Om effekten av psykologisk og psykiatrisk behandling. Forfatterens synspunkt kan synes å være at forbedring kommer av en kombinasjon av empati og støtte, samtidig som det må stilles krav til pasienten, at ting ikke løses av andre. Skaper Velferdsstaten rammer en lettvint holdning til sykemeldinger? Hvordan er tilstanden på psykisk helse i land som ikke har det samme sikkerhetsnettet som Norge? Kjør debatt…
Boka er godt skrevet og Flatland viser tidvis sin gode forståelse for menneskelige relasjoner og psykologi. Likevel føler jeg ikke det treffer (meg) like sterkt som hennes andre fantastiske bøker.
«Hun ristet på hodet. Jeg ristet på hodet. Og vi ble bare stående og riste på hvert vårt hode.»
Tja, hva skal man si, da? Det er jo en helt grei bok i seg selv, men etter å ha lest tre av de tidligere bøkene til Flatland, føler jeg at hun kan mye bedre. I begynnelsen av boka var jeg bergtatt, å lese gikk fort og jeg fikk litt samme følelsen som forrige gang - men så begynte boka å repetere seg selv, og dro ut i det uendelige. Hovedpersonen Andreas er skikkelig irriterende, men det er alle rundt ham også. Boka var smart, og en slags varseltrekant for fremtiden, håper da inderlig noen slår meg ned på jorda igjen hvis jeg begynner å tenke i Andreas sine baner. Noen ganger gjør jeg jo forresten også det, og det er det som er skummelt. Jeg er generasjonen under Andreas, men jeg kjenner meg igjen i følelsene av at å selvrealisere seg er viktig, og at lykke er et krav, heller enn en forventning. Gleder meg til å lese neste bok av Helga Flatland, i hvert fall. Tror den er hakket bedre.
Er glad i Flatland, og synes hun skriver godt - også denne boken. Hørte den på lydbok, og mistenker at innleser (som hadde et påtatt, rart tonefall og tilgjort stemme når han leste dialogene med Hanna og familien) bidro til mitt inntrykk av boken, som dessverre ble ganske dårlig totalt sett. I tillegg var jeg mye irritert over hovedpersonene (kanskje med vilje fra forfatterens side?), og satt igjen med en følelse av at forfatteren ikke helt klarte å leve opp til mine forventninger om et viktig tema.
Nydelig skrevet, hyperintelligent bok om Milleniumsgenerasjonens møte med foreldre som har hatt et liv utenom barna, og et overpsykologisert, overmedikalisert samfunn. Kjenner du noen som gjentar klisjéen: "Alle har godt av å gå i terapi!" uten nyanser eller tanker for at terapi ikke er bivirkningsfritt? Da er dette boken for du bør kjøpe i gave!
Er en godt skrevet bok, men ble veldig slitsom å lese den for min del. For min del handler boken om psykisk helse og perspektiver, men synes det ble vanskelig å forholde seg til karakterene uten en følelse av hvem som hadde «rett». Det at det ikke et noen fasit er nok en del av poenget med boken, men ble for slitsomt for min del.
Jeg liker språket til Helga Flatland veldig godt, men jeg savnet noe mer. Jeg vet ikke, hadde kanskje forventet mer, da dette er den første boka jeg leste, og alle hypet den så veldig. Er absolutt ikke skuffet, likte den veldig godt, men... ja. Trenger den litt på avstand, kanskje.
Helga Flatland beskriver det dypt menneskelige og noe av det spesielle både ved dagens generasjon og de problemene mange kan kjenne på. Boka bærer preg av forståelse og innsikt i psyke og relasjoner.