Tretten år gammal syklar ho til sin første sommarjobb på hotellet. Femten år gammal er ho ein stålstreng av vilje, klar til å øydeleggje. Blikket ho har på seg sjølv er både hardt og omsynsfullt. Kroppen har ny form, og det veks dun på ryggen hennar. Til slutt kan ho knapt reise seg, og ho må bu på institusjonen.
Svart belte handlar om farleg fridom, om sjukdom som viljesakt og arbeid.
Marianne Clementine Håheim (f. 1987) debuterte med diktsamlinga Bilydar i 2012 og vart kalla landets rockepoet. Svart belte er Håheims første roman. For denne boka vart ho tildelt Bjørnsonstipendet i 2017.
Akkurat da jeg tenkte: "Nå orker jeg ikke lese enda en roman fra en jente på min alder der hvert kapittel er en side langt og tema er psykiatri", så kom Marianne Clementine Håheim og skrev fletta av meg i akkurat det formatet jeg trodde jeg var blitt drittlei. For et språk og for en råskap. Jeg leste denne rett etter Evig Søndag av Linnea Myhre, og det var som å gå fra en kopp med Lipton Yellow Label til et glass med whiskey, om man kan sammenligne romaner om spiseforstyrrelser med matvarer overhodet.
Dette er ei fantastisk bok! Det er ikke bare en sterk beskrivelse av hvordan det er å leve med anoreksi, men en poetisk og godt skrevet bok som får deg til å ønske og lese den en gang til!
«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim er en liten og kort roman, men tung kost.
Hovedpersonen er Marianne, som kan antyde at denne boka er selvbiografisk. I sentrum står Mariannes spiseforstyrrelse og hennes vei til å bli «frisk», eller enda mer veien til å kunne leve et liv med spiseforstyrrelsen uten å måtte bo på institusjon. Romanen strekker seg over noen år, fra begynnelsen til slutten av tenårene.
Noen ganger er jeg litt usikker om bokas stemme er dagens Marianne som observerer i retrospekt, eller om romanen kan leses som en slags dagbok. Språket er ofte poetisk, og noen ganger ble jeg litt usikker på om jeg virkelig får med meg hva som skjer.
Jeg velger å lese den som en veldig rå og direkte beskrivelse av hvordan Marianne opplevde og fortolka sin egen lidelse der og da. Jeg har ingen personlig erfaring med spiseforstyrrelser, men det er mange momenter i boka som jeg kjenner litt igjen fra samtaler med folk som har og har hatt det, og til en viss grad kan jeg relatere der det er mer generelle overlapp og fellestrekk som er mer generelle for mange, om ikke alle, psykiske lidelser.
Dette er en dypt personlig skildring. Dette er historien om Marianne og hennes spiseforstyrrelse, og uansett hvor mange folk med samme diagnose man møter, så vil det alltid være noe unikt ved hver enkeltskjebne, noe som oppsummeres fint når Håheim skriver at «[v]i er så ulike, men likevel vakkert plasserte i dei same avsnitta i lærebøkene til reparatørane.»
Noe som delvis irriterte meg litt var når den poetiske tonen kunne bli litt romantiserende, men dette er igjen ikke en uteforstående som romantiserer spiseforstyrrelser og psykisk lidelse. Her er det den lidende selv som prøver å finne det vakre i det vonde, stygge og brutale, i et forsøk på å håndtere hverdagen, å finne sin egen identitet og å skrive sin egen historie. Det er noe jeg for min egen del kan relatere veldig godt til, og jeg fikk inntrykk av at det også er nettopp det Håheim setter fingeren på når hun skriver at «[d]ei vakre orda kjem når eg er på mitt styggaste [...]. Dei kjem fordi dei må, fordi eg treng eit lys.»
Alt i alt er dette en bok jeg tror jeg må lese igjen, tygge mer på og se på med litt nye øyner en dag. Jeg anbefaler boka, men en må være villig til å lese noe som kan skape ubehag, litt vonde følelser, litt sinne og frustrasjon.
Også bør selvsagt alle som selv er ramma av en spiseforstyrrelser ta en egen vurdering på hvorvidt de vil utsette seg for potensielle triggere. For en utenforstående er det i hvert fall et godt innblikk i hvordan en spiseforstyrrelse kan utarte seg i en persons tanke- og følelsesliv, og hvor brutal den kan være.
Dette var en vond bok for meg. Den er veldig, veldig bra, men jeg har selv hatt spiseforstyrrelser, og selv om historiene våre ikke er like så dro den opp mye rart og mørkt fra sjela. Så jeg vil anbefale den, men med en liten trigger warning! Det skal sies at jeg var klar over at denne reaksjonen kunne komme, det er en ærlig bok som overhodet ikke lurer en ut i mørket. Jeg utsatte den faktisk en god stund til jeg var på et godt sted mentalt. Anbefaler også å lese den i små biter (jeg leste halve i én jafs på flyet og landet gråtende på Gardermoen). Den er veldig lyrikkaktig med mye stort tankegods i små snutter. Gi den litt tid!
Hvis det var en ting jeg savnet, så var det mer. Slutten føltes litt brå. Men det er de gode bøkene som gir meg den følelsen.
(Dette ble en rar og personlig anmeldelse, sorry.)
Ord kan ikke beskrive hva jeg føler for denne diktsamlingen. Jeg har savnet en historie som dette, brutal og ekte. Den er ikke sippete eller trist, den er rå, vond og så ekte.
Jeg satt å smilte til meg selv, fordi ja, det er sånn det er, sånn det har vert. Disse tankene vil alltid være til stede, rotet i hodet, men vi har en mulighet til å gi uttrykk for våre følelser gjennom blant annet tekst, og det er dette Marianne gjør så bra!
Dette var en lettlest, men mørk bok på nynorsk. Handler om spiseforsyrrelsen til en ung jente. Denne boken vil nok være svært triggende for personer som selv sliter med en spiseforstyrrelse, eller har lett for å bli trigget av slikt. Mye fordi den til tider inneholder groteske detaljer. Språket i boken er utrolig godt, og det er fin bruk av språklige virkemiddel som gjentakelse og besjeling. Et eksempel er: "Kjenslene mine er tomme boksar". Det som trekker boken ned for min del er at den til tider blir noe for absurd og vanskelig å forstå, men det er kanskje også litt av poenget, fordi det er umulig å forstå en spiseforstyrrelse med mindre man selv har stått i det/står i det. Jeg syntes også at avsluttningen på boken ble noe brå og uklar, og litt for metaforisk til å kunne forstå. Men ellers en utrolig bra bok som kan anbefales!
Inni meg bur ein annan person. Ein krokete rest, ein munn full av hud. Ho har ramla innover i seg sjølv, drege handfuller av underkroppen inn i brystet, olboga seg plass i mine tomrom. Det knakar i ryggvirvlane våre når ho vrir seg etter lys og vatn. Eg veit ikkje kva ho vil, men det er henne når spyttet stig i munnen og augo renn gule, vi begge som kastar knoklane inn i mørkret. Eg veit ikkje kven av oss som er mest den andre.