Blodige strender er fjerde bind av romaneposet En sjøens helt, og fortsetter der Gullgutten slapp, i april 1942. Tjueåringen Halvor Skramstad befinner seg i New York etter at båten hans, M/T Vivian, ble torpedert utenfor Palm Beach i Florida. I New York har Nortraship arkiver med såkalte Bad Elements Lists, det vil si lister med navn på sjøfolk som har begått forseelser eller på annen måte anses som skadevirkende. Et sted i dette arkivet finnes Halvors navn.
Med hyre på Kronprins Olav og håp om å komme til England legger Halvor ut på havet igjen. Siden gjør han marinetjeneste om bord i dampskipet Miragem, som seiler i en hemmelig operasjon på kysten av Nord-Afrika. Krigen til sjøs er et stadig mer dramatisk og blodig bakteppe for skildringene av Halvors tjeneste som matros og marinegast, og av uhyggelige møter med svartelister, domstoler og elendige fengselsforhold. Blodige strender følger Halvor fram til D-dagen i juni 1944, i hans kamp for de allierte, for egen verdighet og for å vinne tilbake irske Muriels kjærlighet.
Dæven, er det nesten ett år siden jeg begynte på denne? Tenkte vel jeg burde space bøkene gjennom noen år, sånn at jeg liksom kunne føle tiden gå for Halvor.
Og Halvor går gjennom mye dritt, Prisonen høres jo helt jævlig ut, kan jo umulig komme noe godt ut av dette her når krigen slutter.
Spennende med etterordet, måtte ta en liten titt innom sjohistorie.no og warsailors.com, så kommer nok til å sitte der en liten stund de neste månedene imens jeg skriver min egen krigsseiler-roman.
Michelet skuffer med den fjerde boken om skogsmatrosen Halvor. Den første halvdelen av boken er ufokusert og særdeles antagende synsing rundt storpolitikken rundt 2. verdenskrig. Det er lange passasjer som er tilnærmet uleselig, det bringer ingenting til hverken historien eller karakterutvikling. Michelet har så mye på hjertet, og i den første delen av boken klarer han ikke sette det inn i et system eller et format som fungerer i romanform. Det føles mer som en uredigert artikkel i en gammel utgave av Klassekampen, den gang Michelet var ung og sint. Kler ikke den verdige drakten han til nå har gitt bokserien, mest fordi innholdet er viktig - men måten det presenteres på fremstår så rotete og ukonsentrert at det ikke fremstår som annet enn irriterende.
Vi blir etterhvert med Halvor på nok en krysning, og det begynner å føles som "vi har jo lest dette før". Michelet gjentar seg selv, og til tross for en snedig vri i Afrika, så går denne boken på tomgang. Jeg håper bare han har en genial plan for siste bok, for hverken Halvor, serien eller aller minst Michelet selv fortjener at denne bokserien skal få et endelikt der leserne på slutten sier "Meh... fint det tok slutt. Mistet interessen halvveis".
Boken reddes inn med litt spenning mot slutten, og litt mer tilbake til den formen vi kjenner. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at dette kunne blitt så utrolig mye bedre....
En grei bok, som de tre tidligere bøkene i serien. Veldig lang til at det ikke er så mye handling og mye av handlingen er veldig lik. Fortsatt en fin bok og verdt å lese en gang man har lyst til det
Jon Michelet har heldigvis endret på oppskriften i denne boken. Krigen eskalerer og man kan kjenne mørket mens man leser. Det som trekker denne ned et hakk er at på steder i boka er det aaaltfor mye oppramsing av skipsnavn og hendelser.
Den dårligste av de fire bøkene. Det politiske engasjementet til forfatteren skinner i gjennom, og det er helt greit, men det blir en del passasjer som går på tomgang. Det kunne vært en strammere regi og boken kunne vært en god del kortere. Det flettes inn litt "Orions belte" - spenning og kjærlighetshistorien krydrer litt, men det virker litt endimensjonalt. Boken er best der den kommenterer faktiske historiske hendelser fra en skjønlitterær vinkling, som feks Dieppe massakeren. Forfatterens etterord er veldig verdifullt.
I denne boken er det tydelig at Michelet har vært opptatt av å få med masse fakta om krigens gang og det politiske spillet, og det går dessverre på bekostning av drivet i fortellingen, og troverdigheten i dialogene mellom personene i boka.
Andre gang jeg leser denne. Også denne boka er fylt med fakta og folk. Boka er spennende og underholdene, men blir gjerne litt for mye kunstige monologer basert på norske skip og deres skjebne under andre verdenskrig.
Samme utfordring som i første bok: alt for mange detaljer og fakta skyflet inn på bekostning av handlingen. Likevel noen flotte scener innimellom - slutten er for eksempel sterk.