Michelet skuffer med den fjerde boken om skogsmatrosen Halvor.
Den første halvdelen av boken er ufokusert og særdeles antagende synsing rundt storpolitikken rundt 2. verdenskrig. Det er lange passasjer som er tilnærmet uleselig, det bringer ingenting til hverken historien eller karakterutvikling. Michelet har så mye på hjertet, og i den første delen av boken klarer han ikke sette det inn i et system eller et format som fungerer i romanform. Det føles mer som en uredigert artikkel i en gammel utgave av Klassekampen, den gang Michelet var ung og sint. Kler ikke den verdige drakten han til nå har gitt bokserien, mest fordi innholdet er viktig - men måten det presenteres på fremstår så rotete og ukonsentrert at det ikke fremstår som annet enn irriterende.
Vi blir etterhvert med Halvor på nok en krysning, og det begynner å føles som "vi har jo lest dette før". Michelet gjentar seg selv, og til tross for en snedig vri i Afrika, så går denne boken på tomgang. Jeg håper bare han har en genial plan for siste bok, for hverken Halvor, serien eller aller minst Michelet selv fortjener at denne bokserien skal få et endelikt der leserne på slutten sier "Meh... fint det tok slutt. Mistet interessen halvveis".
Boken reddes inn med litt spenning mot slutten, og litt mer tilbake til den formen vi kjenner. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at dette kunne blitt så utrolig mye bedre....